Ny barnelov må beskytte alle barns familieliv

Økningen av delt bosted etter samlivsbrudd har vært formidabel, men den har stått på stedet hvil med hensyn til foreldre som har aleneomsorg for barna. I disse tilfellene er fordelingen fastlåst på 90/10 i favør av mor ved «valg» av bosted.

Denne skjevdelingen har vært konstant helt siden 1976, da Lucy Smith påpekte forholdet i forbindelse med en rapport som dannet opptakten til hennes doktoravhandling.

Hun kalte det «kidnapping» og undret seg over hvorfor ikke flere fedre krevde eller tok omsorgen for barna, og mente bestemt at mor ikke kunne være best egnet i 90 prosent av tilfellene (Smith, 1976).

Aleneomsorg for barn etter skilsmisse er imidlertid betydelig redusert. Mellom 2016 og 2020 valgte over halvparten av foreldrene delt bosted etter samlivsbrudd (Vrålstad et al., 2023). Dette er omtrent dobbelt så mange som gjorde det samme i 2008 til 2012 (28 prosent) og 10 til 15 ganger så mange i 2020 som i 1996 (4 prosent) (Jensen & Clausen, 1997).

På tross av denne utviklingen har det ikke vært gjort noe med den dynamikken som fører til skjevfordeling og farsfravær for en vesentlig del av norske barn, som i økende grad sammenfaller med de vanskeligste sakene.

Det Lucy Smith beskrev, ble undertrykt i den offentlige debatten. At viktige politiske- og myndighetsaktører lukker øynene for selvtekt, henger sannsynligvis sammen med den årelange sammenblandingen av kvinneinteresser med barnas interesser, slik Lise Gundersen påpekte allerede i 1984 (Gundersen, 1984).

Det er etter hvert omfattende forskning som viser at delt bosted, der barna får kontinuitet i omsorgen fra begge sine gode nok foreldre, er det beste for dem (Fabricius, 2020; Forslund et al., 2021).

Det hører til sjeldenhetene at den ene forelderen er så dysfunksjonell at kontakten med denne bør reduseres.

Det er også dokumentert at blant foreldre som fremmedgjør barnet fra den andre og tiltar seg eneomsorg, er det en vesentlig andel som har manglende omsorgsevne ved at de utsetter barn for dokumentert vold og mishandling (Sharples et al., 2023). Blant foreldre som utsettes for fiendtliggjørende atferd fra den andre, er det en enda større andel som opplever å bli møtt med falske og udokumenterte anklager om vold og misbruk.

Det er denne forskningen toneangivende deler av fagmiljøene i Norge har underslått.

Delt bosted som utgangspunkt kan forebygge selvtekt og fiendtliggjøring av foreldre og hindre at en dysfunksjonell forelder tiltar seg omsorgen. Det er slik oppdatert forskningskunnskap som må på plass i faginstansenes grunnlagsforståelse.

Når Norsk psykologforening i sitt høringssvar hevder at delt bosted representerer en fare for voldsutsatte mødre og barn, snur de forskningsdokumentasjonen på hodet.

Det er gjort svært lite forskning på dynamikken som avgjør barnas bosted etter samlivsbrudd, bare statistikk på hva man faktisk har som aktuell ordning. Tall fra SSB indikerer en stor grad av selvtekt for en vesentlig andel av familier.

Blant barn med helgesamvær eller mindre, var over 42 prosent uten avtale, og tre av fire var misfornøyd med kontakten med barna. Av dem uten samvær, var 70 prosent avtaleløse. Avtaleløse fedre hadde oftere lang reiseavstand (mer enn 2,5 timer), syv ganger så mange var uten samvær en vanlig måned sammenlignet med dem med avtale.

Også blant dem med avtale, og liten kontakt, er det mye som tyder på at avtalen er inngått etter forutgående selvtekt.

Det er også store forskjeller med tanke på barns medbestemmelse på ordningen. I 2012 var det henholdsvis 91, 60 og 67 prosent av barn som bodde hos mor, far, eller begge, der barna ikke hadde hatt medinnflytelse. Tilsvarende tall for 2020 var henholdsvis 71, 57 og 55 prosent (Askvik et al.,2023).

Det er påfallende at den store skjevfordelingen av aleneomsorg er helt stabil i mors favør i 44 år, slik tabellen under viser.

Tabell: Utviklingstall i forhold til boordninger basert på Lucy Smith 1976 (Smith, 1976), NIBR 1992 (Jensen, 1992) og 1997 (Jensen & Clausen, 1997) og SSB 2012* og 2020 (Vrålstad et al., 2023).

En tilsvarende, men mindre skjevfordeling finnes for saker avgjort i retten. Fordelingen ligger på 2/3 i mors favør (Koch, 2000; Smith, 1976). Også en slik skjevdeling kan skyldes at en stor andel av sakene begynte med selvtekt fra mors side.

Kochs undersøkelse bekreftet dette. Barnet «bodde hos» mor i 82 prosent av sakene (ekskludert delt bosted) (Koch, 2000). «Bodde hos» fremstår som en eufemisme for selvtekt. Kombinasjonen av selvtekt og status-quo prinsippet i retten, som legger vekt på stabilitet i boordningen, står i veien for å finne den beste løsningen for barna etter samlivsbrudd.

Selvtekten fortsetter også fordi innflytelsesrike aktører nasjonalt og internasjonalt hevder at delt bosted truer voldsutsatte barn og mødre (Alsalem, 2023; Steinsvåg et al., 2024). De oppfordrer til å skrote begreper som kan gjøre oss i stand til å identifisere destruktiv foreldreatferd (Stokkebekk et al., 2023).

Vold mot barn utøves like mye av mødre som fedre (Haukaas, 2019), men slike fakta underslås i et politisk miljø med ensidig fokus på mødres offerstatus.

I regjeringens høringsuttalelse fra juni 24 innføres begrepet «foreldrefullmakt». Det er positivt at foreldrefullmakten i utgangspunktet er felles, men det er utilstrekkelig for å demme opp for selvtektsproblemet. Makten har forskjøvet seg fra den barnet «bor fast hos» til den «barnet bor mest hos». Der kan forholdene bli like uregulerte som nå, og vi åpner for videreføring av de samme uheldige dynamikkene for selvtekt og asymmetriske løsninger.

Uten sanksjonsmidler mot selvtekt, samværsnekt og fremmedgjøring, er regjeringens utspill til ny barnelov utilstrekkelig. Dansk lovgivning setter fra januar i år en stopper for selvtekt og foreldrefremmedgjøring. Det bør også Norge gjøre.

Fiendtliggjøring av en forelder rammer i økende grad også mødre. Derfor må kjønnsstereotypiene overkommes, og fagfeltet må tilegne seg et gjensidig perspektiv på kjønnsforskjeller. Barn er avhengig av feminin og empatisk omsorg, men de er også avhengig av maskuline autoritative krav i livet.

Motsetningene mellom kjønnene er komplementære og hører sammen i en enhet. Også dette bør prege grunnlagsforståelsen vår.

Både mors- og farstap er assosiert med psykisk uhelse senere i livet. Foreldretap og andre barndomstraumer virker inn på grunnleggende nevrobiologiske mekanismer i kroppen. En fellesbetegnelse på slike endringer er «allostatisk belastning».

Evnen til å gjenopprette likevekt blir redusert ved allostatisk overbelastning ved at kroppen kronisk blir satt i alarmberedskap (McEwen, 2017). Barn som taper kontakt med en av foreldrene, og som utsettes for ytterligere traumer hos bostedsforelderen, er spesielt utsatt for helseskade og sosiale vansker (Felitti et al., 1998).

Vi trenger en barnelov som fremmer gjensidig foreldreskap og som skjermer barn mot alle typer vold, også selvtekt og monopolisering av omsorg. Der det er dokumentert vold eller misbruk skal selvsagt ikke delt bosted velges.

Referanser

Alsalem, R. (2023). Custody, violence against women and violence against children. Report of the Special Rapporteur on violence against women and girls, its causes and consequences, Reem Alsalem. United Nations.

Askvik, T., Eriksen, E., Vrålstad, S., Bjerklund, M., Haugen, G. M. D., & Møller, G. (2023). Barns medvirkning og innflytelse ved valg av bosteds- og samværsordninger. Analyser av SSBs undersøkelse om bosted og samvær i 2020; TF-rapport nr. 720 2023.

Fabricius, W. V. (2020). Equal parenting time: The case for a legal presumption. I J. G. Dwyer (Red.), Oxford Handbook of Children and the Law (pp. 453-475). Oxford University Press.

Felitti, V. J., Anda, R. F., Nordenberg, D., Williamson, D. F., Spitz, A. M., Edwards, V., Koss, M. P., & Marks, J. S. (1998). Relationship of childhood abuse and household dysfunction to many of the leading causes of death in adults. The Adverse Childhood Experiences (ACE) Study. Am J Prev Med, 14(4), 245-258.

Forslund, T., Granqvist, P., van Ijzendoorn, M. H., Sagi-Schwartz, A., Glaser, D., Steele, M., et al. (2021). Attachment goes to court: child protection and custody issues. Attachment & Human Development.

Gundersen, L. (1984). Barneloven blir til – forhistorie – debatt – resultat (lov om barn og foreldre av 8. april 1981). Historisk Institutt, Universitetet i Bergen.

Haukaas, K. (2019). ALVORLIG VOLD MOT SMÅ BARN. KRIPOS.

Jensen, A. M. (1992). Det vaklende faderskapet? Barns familier etter samlivsbrudd (NIBR Rapport 1992:9). Norsk institutt for by- og regionforskning.

Jensen, A. M., & Clausen, S. E. (1997). Samvær og fravær – kontakt med barn de ikke bor sammen med (NIBR Rapport 1997:103). Norsk institutt for by- og regionforskning.

Koch, K. (2000). Når mor og far møtes i retten: barnefordeling og samvær. Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.

McEwen, B. S. (2017). Allostasis and the Epigenetics of Brain and Body Health Over the Life Course: The Brain on Stress. JAMA Psychiatry, 74(6), 551-552.

Sharples, A. E., Harman, J. J., & Lorandos, D. (2023). Findings of abuse in families affected by parental alienation. Journal of Family Violence, No Pagination Specified.

Smith, L. (1976). Barnefordeling og foreldremyndighet. Juridisk Fakultet. Universitetet i Oslo.

Steinsvåg, P. Ø., Eriksen, I. L., & Stokkebekk, J. (2024). Fremmedgjort av begreper: et kritisk blikk på forståelsen av stans i samvær mellom barn i to hjem og en forelder. Fokus på Familien,  322-341.

Vrålstad, S., Møller, G., Eriksen, E., Haugen, G. M. D., Askvik, T., & Bjerklund, M. (2023). Ansvar og omsorg for barn av foreldre som ikke bor sammen. Analyser av SSBs undersøkelse om bosted og samvær i 2020. TF-rapport nr. 717.