Psykiater Karsten Hytten er en av dem som har satt dette på dagsorden de siste årene. Det er bra. Jeg savner likevel at det også er en diskusjon rundt andre fallgruver som en terapeut kan gå i når en klient får følelser for terapeuten.
For en stund siden fikk jeg følelser for terapeuten min. Jeg visste at dette var et vanlig fenomen i terapi, og var ærlig og fortalte han om følelsene.
Terapeuten tok det imot på en god måte til å begynne med. Vi hadde noen samtaler som betydde veldig mye for meg, fordi han var varm, forståelsesfull og fikk meg til å få øye på noen fine sider ved meg selv.
Men så ble det mer og mer fokus på hvor feil følelsene mine var.
Han var ikke lenger den varme og forståelsesfulle personen han pleide å være. Han sa at det var noe grenseløst ved meg, og at jeg gjorde meg tilgjengelig for å bli utnyttet.
Jeg har sett mange fagpersoner anbefale å dele romantiske eller seksuelle følelser med terapeuten sin, men det fordrer at terapeuten er dyktig til å håndtere slike følelser, og det er ikke slik at alle terapeuter er det.
Min erfaring er at det kan være direkte skadelig å fortelle om det.
Jeg fikk flere og flere negative tanker om meg selv. Likevel ble jeg opptatt av å fikse relasjonen.
Det var vondt at han skulle ha et så negativt bilde av meg, og jeg ville så gjerne ha tilbake de fine samtalene vi en gang hadde.
Tanken på å avslutte terapien stresset meg, selv om han ikke behandlet meg bra lenger. Han var den første terapeuten jeg hadde klart å åpne meg for, og han hadde betydd mye for meg.
Jeg ble mer og mer forvirret over oppførselen hans, men da jeg tok det opp, fikk jeg høre at alt var bra og at jeg ikke måtte fokusere på hva han tenkte og følte.
Men på et tidspunkt avslørte han hvordan han selv opplevde situasjonen, men absolutt ikke på en hjelpsom måte. Jeg fikk innblikk i hvor ubehagelig og vanskelig det var at jeg hadde følelser for han.
Det var som om alle undertrykte negative følelser for meg kom frem. Igjen fikk jeg høre hvor grenseløs jeg var.
Jeg begynte å lure på om jeg faktisk var grenseløs, selv om jeg kun hadde delt ting fra følelseslivet mitt, aldri gjort fysiske tilnærmelser eller oppsøkt han privat.
Jeg har stor forståelse for at saker som dette kan være utfordrende. Nettopp derfor mener jeg at det bør være en helhetlig faglig diskusjon omkring hva terapeuter bør gjøre og ikke gjøre i slike saker, som handler om mer enn å unngå seksuelle grenseoverskridelser og rollesammenblanding.
Kanskje er noe av dette så selvsagt at det ikke diskuteres? Men når du som terapeut står midt oppi det, er det nok ikke så selvsagt likevel.
Jeg er ganske sikker på at terapeuten min egentlig ønsket å hjelpe meg. Jeg tror ikke han så hvor negativt fokus det ble i terapien, og hvor mye skyld og skam han påførte meg.
Å få høre veldig negative beskrivelser av meg selv fra en person jeg likte, så opp til og hadde tillit til, har vært en stor belastning.
I etterkant har jeg fått en beklagelse, men når den er etterfulgt av en lang forsvarstale som peker på meg, mister den ikke bare sin verdi, det vitner også om svak rolleforståelse og dårlig moralsk dømmekraft.
Noen ganger føles det som om terapeuter er flinkere til å peke på hvor vanskelig eller umulig klienten er, enn å gå i seg selv og ta ansvar for egne feil.
I denne saken burde terapeuten min ha lagt bort ekspertrollen og selv bedt om råd, slik at han ikke endte i en situasjon hvor klienten ble dårligere av behandlingen.