En samtykkelov alene vil ikke være tilstrekkelig dersom vi ikke samtidig forsøker å forstå den dypere emosjonelle og underbevisste dynamikken som kan prege samspillet mellom to mennesker i en intim situasjon. Dette handler om mer enn verbal kommunikasjon – om sårbarhet, projeksjoner, makt, avhengighet og forventninger som kan være uuttalte, uklare eller ubevisste.
Først når vi tar denne kompleksiteten på alvor, kan vi begynne å nærme oss forebygging som faktisk treffer.
Kjetil Rolness beskriver hvor galt det kan gå når en ung mann blir dømt til fengsel i ett år og sju måneder for å ha begått en sovevoldtekt, uten at voldtekten tilsynelatende kan bevises utover enhver rimelig tvil.
Det er forståelig at dette skaper usikkerhet blant menn, fordi dommen setter deres rettssikkerhet i fare, mens kvinnen ikke ser ut til å ha noe form for ansvar i den gitte situasjonen. Dommen statuerer et eksempel som kan komme til å prege rettspraksis i tiden framover.
Ifølge Rolness er kvinnen alltid medansvarlig for det som foregår i en intim relasjon, og det er hennes plikt å si nei når hun ikke vil mer.
Astri Aas-Hansen, derimot, legger hovedansvaret på menn. For henne ligger løsningen i en ny samtykkelov, der overgripere kan straffes med fengsel i opptil seks år for å ha tolket partnerens passivitet som samtykke.
Loven tar i liten grad hensyn til den strenge bevisbyrden som vanligvis kreves for å kunne dømme i slike saker. I praksis er det ofte svært vanskelig å bevise utover enhver rimelig tvil at et overgrep har funnet sted, særlig når det kun er de to involverte til stede.
Dommen i den tidligere nevnte sovevoldtektssaken fremstår som et unntak – eller som et mulig tegn på at rettspraksis er i endring.
Når kommunikasjonen bryter sammen
Verken Rolness eller Aas-Hansen ser ut til å reflektere over den dypere dynamikken som kan prege kvinnens passivitet og mannens manglende evne til å ta inn over seg hvordan hun egentlig har det i en intim situasjon, der han er oppslukt og drevet av sine seksuelle drifter.
Det er i det øyeblikket partene glir fra hverandre – når hun ønsker å trekke seg ut, mens han er fanget i tvangen på å oppnå utløsning – at dialogen bryter sammen.
Han er ikke lenger i stand til å se henne, lytte til henne eller ivareta hennes grenser. Det er da hun gir opp, fordi situasjonen oppleves som uoverkommelig.
Hun blir ikke hørt, han er fysisk sterkere og har overtaket. Hennes eneste mulighet til å holde ut et så dypt personlig og intimt inngrep, er å underkaste seg, la det skje, eller å gå ut av kroppen – gå i frys, dissosiere eller miste bevisstheten.
I en slik situasjon er partene ikke lenger likestilt.
Hun er passiv, ikke fordi hun ikke tar ansvar, men fordi hun er fratatt evnen til å si stopp – og han er sterkere.
Gutten som ble med hjem etter en kveld på byen, hadde ingen planer om å begå en voldtekt. Begge var fulle, og så skjedde det bare – uten at han opplevde å ha krysset noen grense.
Men slike overgrep kan sette dype spor i den som rammes.
Mens han glemmer det, brenner hendelsen seg fast i henne – invaderer sansene, følelsene og kroppen. Opplevelsen kan være så overveldende at hjernen ikke klarer å bearbeide den. Fortiden trenger seg inn i nåtiden, og hun – eller noe i henne – blir sittende fast i det som skjedde.
Dette burde vi snakke mer om.
En slående illustrasjon av dette finner vi i Riksteatrets oppsetning av Suzie Millers prisbelønte rettsdrama Prima Facie. Her portretterer Maria Kristine Hildonen forsvarsadvokaten Tessa – en fremgangsrik jurist som har bygget karrieren sin på å vinne saker som er vanskelige å bevise utover enhver rimelig tvil.
Hun lurer sårede fornærmede ut i feller, for deretter å knuse troverdigheten deres. Men når hun selv utsettes for et overgrep, konfronteres hun med det samme rettssystemet – og opplever hvordan det svikter henne, slik hun tidligere har sett det svikte andre.
Forestillingen gir et sterkt innblikk i både forsvarsadvokatens kyniske tankesett og offerets kroppslige og emosjonelle smerte. Den belyser den komplekse virkeligheten i intime relasjoner – en virkelighet som ofte overses i offentlige debatter.
Stykket skildrer også på treffende vis den fysiske maktskjevheten mellom mann og kvinne, og hva som skjer i både overgriperen og offeret i tiden før overgrepet skjer.
Mens overgriperen er drevet av sine drifter, klarer kvinnen ikke å nå inn til ham – og gir etter.
Hva som egentlig forebygger
Jeg mener at debatten i større grad burde handle om hvorfor enkelte menn mister kontroll over egne impulser – og hvordan vi kan hjelpe dem med å holde disse i sjakk.
Samtidig må vi fremme en bredere forståelse av hvorfor slike overgrep kan gi dype og ødeleggende langtidsvirkninger for den som rammes.
Det handler ikke om å unnskylde overgriperen, men om å forstå hvordan overgrep skjer – for å kunne forhindre dem.
Først når vi tar inn over oss det ubehaget som ligger i denne dynamikken, og erkjenner at den ofte utspiller seg i gråsoner, kan vi skape holdningsendringer som faktisk gjør en forskjell – både for dem som krenker, og for dem som blir rammet.