Psykologiutdanningen i Norge har tatt viktige steg mot et mer inkluderende helsevesen. Vi lærer om kulturell sensitivitet, om hvordan seksuell orientering og kjønnsidentitet kan påvirke psykisk helse, og om betydningen av individuell tilpasning i terapi.
Likevel er det én gruppe som forblir usynlige i pensum; mennesker med funksjonsnedsettelser.
Til tross for at syns- og hørselshemmede, bevegelseshemmede og personer med sjeldne diagnoser utgjør en betydelig andel av befolkningen, lærer vi nesten ingenting om hvordan vi som psykologer skal møte dem.
Hvordan kommuniserer vi med en pasient som ikke kan høre oss? Hvordan bygger vi en trygg relasjon til en synshemmet pasient som ikke ser kroppsspråk eller ansiktsuttrykk? Hvordan påvirker fysisk funksjonsnedsettelse selvfølelse, identitet og psykisk helse? Dette er spørsmål vi burde få grundige svar på, men i dag er temaet knapt nevnt i studieløpet.
Dette semesteret fikk vi for første gang en forelesning om psykisk helse hos mennesker med sjeldne diagnoser, ved Frambu kompetansesenter. Der ble det tydelig hvor utsatt denne pasientgruppen er. Mange lever med store helseplager, kroniske smerter, og en hverdag preget av sosial isolasjon og utilgjengelige helsetjenester.
Forskning viser at personer med sjeldne diagnoser har høyere risiko for depresjon, angst og traumer – ikke bare på grunn av sine fysiske utfordringer, men fordi de stadig møter helsepersonell som ikke forstår deres behov. Denne ene forelesningen var verdifull, men den var også en påminnelse om hvor mye vi mangler av systematisk undervisning på dette feltet.
I min praksis ved Nasjonal behandlingstjeneste for sansetap og psykisk helse ved Oslo Universitetssykehus, fikk jeg et innblikk i hvordan god tilrettelegging kan være avgjørende for god behandling.
Jeg jobbet med hørsels- og synshemmede barn og unge og så hvor viktig det er å møte pasienter på deres egne premisser. For en pasient med hørselshemming er det essensielt å kunne snakke med en terapeut på sitt morsmål, som er tegnspråk. Når alt må gå gjennom tolk, forsvinner nyanser i kommunikasjonen, og pasienten får en distansert relasjon til terapeuten.
Synshemmede pasienter møter andre utfordringer – terapirommet er tilpasset seende mennesker, og kroppsspråk og øyekontakt blir tatt for gitt. Når terapeuten ikke vet hvordan de skal bruke stemme, ord og taktile signaler for å skape trygghet, kan behandlingen føles fremmed og utrygg.
Dette er ikke et marginalt problem. En metaanalyse publisert i Journal of deaf studies and deaf education viser at hørselshemmede har betydelig høyere forekomst av depresjon og angst enn hørende, delvis fordi de sjelden får tilgang til tegnspråklig terapi.
En studie peker på at mennesker med fysiske funksjonsnedsettelser ofte sliter med sosial isolasjon og helseangst, og sliter med å få likeverdig tilgang til helsehjelp . Likevel har vi i dag null obligatorisk undervisning i hvordan vi kan tilrettelegge terapi for disse gruppene.
Hvis vi virkelig ønsker et psykisk helsevern som inkluderer alle, må vi starte med utdanningen. Vi trenger undervisning i tegnspråk og alternative kommunikasjonsformer. Vi må lære hvordan man skaper trygghet i terapi når tradisjonelle kommunikasjonsformer ikke fungerer.
Vi må forstå hvordan fysiske begrensninger påvirker psykisk helse, og vi må slutte å behandle denne pasientgruppen som en ettertanke.
Min praksis har vist meg hvor mye tilpasning kan bety for mennesker som ellers faller utenfor. Men det har også vist meg hvor lite vi lærer om dette i utdanningen. Vi trenger mer kunnskap. Vi trenger mer medmenneskelighet. Og vi trenger det nå.