Jeg har akkurat tatt telefonen. På andre siden er det en fortvilet lege. Det kunne like gjerne vært en fortvilet sykepleier, barnevernsansatt eller psykolog.
Hun er fortvilet fordi hun har en viktig jobb å gjøre, og så har kroppen kommet i veien for at hun klarer å gjøre den.
Meditasjon og oppmerksomt nærvær er egentlig ikke «hennes greie», og hun ber om en garanti for at hun kan bli «som før» om hun utsetter seg for det. Hun er ikke veldig håpefull. Hun opplever det som mer frustrerende enn avslappende å ligge i ro. Hun er en type som foretrekker jogging eller crossfit framfor å kjenne etter.
Men det er desperate tider. Hun har utviklet en autoimmun sykdom, sover veldig lite, og er så utmattet at hun under tvang er 50 prosent sykemeldt. Det burde ha vært 100, men det oppleves som en umulighet. Hvem skal ta vare på pasientene hennes?
En leder på sykehuset tar kontakt. Det kunne like gjerne vært en leder på NAV, i barnevernet eller en rektor. Han lurer på om jeg kan komme og snakke med de ansatte om selvivaretagelse på en fagdag de skal ha? De kan sette av 30 minutter. Jeg spør om han mener hvordan organisasjonen best kan ta vare på de ansatte? Det er ikke det han mener.
Han lurer på om jeg kan lære de ansatte enkle yoga- eller meditasjonsteknikker slik at de kan ta vare på seg selv. På fritiden.
Jeg begynte å utforske yoga i studietiden. Dype røtter i nærværspraksisene har preget mitt arbeid og mitt privatliv de siste 25 årene. Jeg unner alle hjelpere å lære mer om hvordan et bevisst forhold til kropp og avspenning kan være en kilde til styrke og ro.
Som psykolog og yogalærer har det imidlertid utviklet seg et tiltagende prekært etisk dilemma. Jeg underviser oftere og oftere oppmerksomt nærvær som selvivaretakelse med en bismak i munnen. Verst bismak blir det når jeg skal lære hjelpere egenomsorg, samtidig som organisasjonen de jobber i, ikke har noe bevisst forhold til hva jobben gjør med de ansatte.
Arbeidshverdagen inneholder ingen strukturer for å hjelpe dem å fordøye inntrykkene jobben gir, eller bevisste strategier for å styrke følelsen av å være del av et team. Bismaken kommer når jeg blir bedt om å ta små deler ut av en helhetlig praksis for å støtte opp om mål, som er langt unna det verdigrunnlaget praksisen er bygd på.
Hjelpere trenger å arbeide i miljøer som verdsetter de samme kvalitetene som arbeidet krever: tilstedeværelse, støtte og omsorg.
Når hjelpere blir satt inn i en ramme der kapitalismens språk råder, og blir sett på som «produksjonsenheter», oppstår fremmedgjøring og sykdom.
Hvordan kan jeg unngå å være delaktig i å legge ansvaret for den avmakten som oppstår, på den enkelte? Noe de skal fikse med å gjøre pusteøvelser på fritiden. Sånn for å sette det litt på spissen. Men ikke mye.
Når jeg nå underviser i oppmerksomt nærvær som egenomsorg for hjelpere, vektlegger jeg at praksisen kan hjelpe deg til å koble deg på hva du egentlig kjenner. Om det du kjenner er sinne over arbeidssituasjonen din, der du regelmessig blir presset ut over dine egne grenser, så skal du ikke bruke meditasjon til å holde det ut, men til å si tydelig ifra.
Mange uttrykker at de kjenner seg maktesløse og at de ikke har tiltro til at deres stemme kan gjøre en forskjell. Alice Walker sier i et kjent sitat «The most common way people give up their power is by thinking they don’t have any».
Men konstant stress er nettopp velegnet til å holde oss låst i de samme gamle mønstrene. Fanget i et evig «gjøremodus», blir det vanskelig å få et fugleperspektiv på situasjonen, eller finne kraften til å gjøre noe med den.
En kunne kanskje si at den mest effektive måten å ta fra noen makt på, er å holde dem så travle og stressede at de aldri har tid til å kjenne etter. Brukt riktig er nærværspraksisene velegnet til å ta den tilbake. Meditasjon som stillferdig revolusjon.