RVST Sør kommenterte tidligere i uken vår kronikk i Aftenposten fra 12. januar 2025, der vi spør hvorfor vi får så lite ut av pengene som brukes på psykiatri i Norge.
Generelt ser vi at RVTS Sør er enig i de store linjene i det vi skriver. Det kan se ut som det til dels er en skinnuenighet knyttet til ulik bruk av begreper.
Vi reagerer på at RVTS Sør velger å bruke et retorisk grep og snakke om diagnoser som om det var noe Norsk psykiatrisk forening har forholdt seg til i denne sammenheng. Det er det ikke.
Her argumenterer RVTS Sør rundt noe de selv innfører i debatten og som vi ikke ser noen grunn til å kommentere på nå. Vi er enige i at det ikke nødvendigvis handler om å oppfylle kriteriene til flere diagnoser, men at funksjonsnivået er viktigere og at mange trenger arenafleksible tjenester.
RVTS Sør argumenterer for at man må jobbe tverrfaglig, dette er vi helt enige i. Det vi har gjort er å presisere at hvis det overhode skal være noen hensikt med tverrfaglighet, må jo de ulike fagtilnærmingene bidra med sine spesifikke fag – ikke alle med det samme.
Nettopp fordi den tverrfaglige tilnærmingen er så viktig, må blant annet psykiaterne sørge for å spisse sitt bidrag. Dette gjelder av hensyn til pasienten. Tverrfaglighet er for øvrig en generell tilnærming i alle spesialiteter leger jobber innen, ikke bare psykiatri.
RVTS skriver også «Gode beslutningskjeder er viktige, men må ikke gå på bekostning av tverrfaglighet». Dette utsagnet vil vi utfordre; tverrfaglighet må ikke gå på bekostning av pasienten. Tverrfaglighet må ikke være målet. Målet må være god ivaretagelse av pasienten.
RVTS Sør skriver at psykisk helsefeltet baserer seg på stadig flere kartleggingsverktøy, laget for stadig flere mer eller mindre spesifiserte kategorier. Norsk psykiatrisk forening har hele tiden ment at vi «drukner» i bruken av kartleggingsverktøy og at vi må vektlegge klinisk observasjon, anamnese og raskere vurderinger.
Vi er også enig i at tjenestene overlapper, samtidig som de fokuserer på hver sin «bit» av den psykiske helsetilstanden og at dette fører til fragmentert oppfølging. Samhandlingen med alle tjenestene, slik vi forstår at RVTS Sør også mener, må i langt større grad koordineres og noen må få ansvaret for forløpet.
Vi er også enig i at ressursene i større grad bør knyttes til sammenhengen folk lever i og at «riktig behandling» handler om mer enn diagnostikk og metodikk.