Innlegget er også signert av Heine Steinkopf, Pål Solhaug og Jan Frantzen og flere ved RVTS Sør.
Styret i Norsk psykiatrisk forening stiller i Aftenposten diagnose på tilstanden i «norsk psykiatri». For oss som til daglig arbeider med kvalitet i psykisk helsevern, er dette interessant lesning.
Som vi vet, bør diagnostikk knyttes til tiltak og behandling – og ofte også til hypoteser om årsakssammenhenger – for å være nyttig.
Det synes som psykiaterne her skriver ut gammel medisin.
Gammel medisin er ikke nødvendigvis dårlig, men noe har vi forlatt med god grunn. At psykisk helsehjelp i spesialisthelsetjenesten i dag kalles psykisk helsevern, og ikke «psykiatrien», er det fordi en for lengst har anerkjent betydningen av tilgjengelighet, brukermedvirkning og nettopp tverrfaglig samarbeid som forutsetninger for god kvalitet.
Psykiatri er en medisinsk spesialitet, som sammen med andre faggrupper kan bidra til bedre kvalitet i psykisk helsefeltet. Men ikke alene.
Ressurskrevende byråkrati
Den første diagnosen er vi enige i. Det er bred enighet blant mange faggrupper om at byråkratiske retningslinjer krever for mange ressurser, som kan gå ut over kvaliteten i tjenesteutøvelsen. Vi må imidlertid se bakenfor symptomene for å kunne finne løsninger.
Retningslinjer er gjerne forankret i forutsetninger for kvalitet, som når journalnotater skal være etterprøvbare. Når summen av påleggene blir store og vi ser etter alternativer, må dette skje på en måte som ikke går ut over kvaliteten.
Det er nyttig at kategoriene som avdekkes, viser modeller og metoder som virker bedre enn andre på gruppenivå. Tjenester skal navigere etter slik forskning. Diagnoser som har en behandlingsmetode er eksempler på dette.
Målgrupper er en annen måte å kategorisere på, og er like viktige for tjenestene å organisere seg etter. At unge i utsatte miljøer, som nødvendigvis kan oppfylle kriteriene til flere diagnoser, best lar seg hjelpe gjennom ambulerende tjenester, er eksempel på andre hensyn. Det nytter lite å sitte på kontoret når ungdommer ikke dukker opp.
Måter å organisere tjenester på sees i sammenheng med hva de ønsker å oppnå. Ulike former for kategoribasert tjenesteutvikling innebærer imidlertid noen utilsiktede effekter.
Når systemutviklingen i psykisk helsefeltet baserer seg på stadig flere kartleggingsverktøy laget for stadig flere mer eller mindre spesifiserte kategorier, blir tjenestene mange.
Tjenestene overlapper, samtidig som de fokuserer på hver sin «bit» av den psykiske helsetilstanden. Dette fører til fragmentert oppfølging. Når tjenestene i tillegg skal samhandle med alle andre, blir det mange mennesker i sving. Både fagfolk og brukere synes dette er vanskelig å navigere i.
Tverrfaglig samarbeid
Norsk psykiatrisk forening diagnostiserer «psykiatrien» med «misforstått tverrfaglighet». Vi ser at «jo flere kokker, jo mer søl» gjelder også for våre psykiske helsetjenester. Men vi fraråder å sause sammen perspektiver, som tverrfaglig samhandling med beslutningstaking.
Gode beslutningskjeder er viktig, men må ikke gå på bekostning av tverrfagligheten. Vi ser ingen automatikk i at «leger i psykiatrien» er de beste beslutningstakerne på feltet, selv om også de kan være det. Ironisk nok synes styret i Norsk psykiatrisk forening å legge opp til profesjonskampen de selv advarer mot.
Omfattende krav til standardisering og «frykt for tilsynsmyndighetene» kan være noe av årsaken til ressursbruken. Men «juridisk støtte til leger som tar individuelle avgjørelser» vil kun plastre åpne sår. Vi bør arbeide for samhandlingsarenaer med kvalitativt gode dialoger, hvor både tverrfaglige perspektiver og brukerstemmer har sin plass.
Individuelt tilpasset hjelp er et overordnet mål i utviklingen av tjenester. Da må vi holde sammen flere perspektiver. Og det holder ikke med kunnskap om kategorier og metodikk.
Tjenestene må kunne samhandle, nettopp fordi ikke alle kan eller bør gjøre alt. Overlappende kategorier – målgrupper, diagnoser, satsninger og så videre – og metoder som baseres på de samme endringsskapende prosessene, bør ses i sammenheng i langt større grad enn i dag.
Ressursene bør i større grad knyttes til sammenhengen folk lever i, og høy kompetanse med lav terskel kan være vel så viktig som spisskompetanse etter henvisning og ventetid. Da trenger vi tjenesteutviklere og ledere som evner å se ulike vansker, målgrupper, metoder og profesjoner i sammenheng.
Kompetanse
Både «optimal medikamentell behandling» og «psykologiske behandlingsmodeller» har sin rettmessige plass i psykisk helsetjenester. Begge må likevel forholde seg til tjenestemottakerne og deres livsomstendigheter, og hvem som skal tilby hva, når og hvorfor.
Vi mener kompetansen som gjør tjenestene i stand til å gjøre slike vurderinger, trenger et løft. «Riktig behandling» handler om mer enn diagnostikk og metodikk. Vi trenger fremdeles en bredde i faglige perspektiver, fra ulike yrkesgrupper og arbeidsmåter.