Klokken er 09:15 og jeg sitter på venterommet på DPS. Det er stille og kaldt.
Jeg synker sammen i en gammel, slitt stol – lyden fra radioen skjærer i ørene. Gangene er tomme, luften føles stram og interiøret ble sist oppdatert i 2003.
Ingen andre pasienter i sikte.
TV-skjermen foran meg lyser opp et tilbud for deg som ikke kan stille på den éne timen i uken: «Med internettbehandlinga slepp du reiseveg, og du får moglegheit til å jobbe med behandlinga når det passar best for deg.»
Der sitter jeg, nydusjet, sminket og stelt – klar for min ukentlige time. Jeg ser i hvert fall ikke syk ut.
Kanskje de i skranken tror jeg er en forretningskvinne som har slitt med litt for mye jobbrelatert stress? Jeg vet ikke hvem jeg prøver å lure, jeg har jo gått her ukentlig i over ett år. De vet at situasjonen er mer komplisert enn som så.
Når vi snakker om DPS, hører vi stadig om avslag. Noen er «for syke», andre «for friske».
Det kan virke uforståelig – burde ikke alle som trenger hjelp, få det?
To valg
Hadde jeg fått hjelp for ti år siden, ville jeg falt ut av samfunnet.
Hadde jeg søkt hjelp for ti år siden, da stormen sto som verst, hadde det mest sannsynligvis vært forgjeves. Psyken min var ødelagt og jeg var ikke mottakelig for noe, livet handlet om å overleve, og jeg hadde ikke kapasitet til å stå i det som nå er min livs kamp – å bli frisk.
Jeg ville blitt en svingdørspasient, inn og ut av systemet uten bedring. Til slutt hadde jeg mistet håpet om en bedre fremtid.
For to år siden møtte jeg veggen for siste gang. Denne gangen var det annerledes, jeg hadde fått nok. Jeg hadde kjempet i årevis for å holde meg i jobb og utdanning, men feilet massivt på alle arenaer.
Relasjonene mine led, og de som sto meg nærmest har i ettertid beskrevet det som psykisk tortur. Jeg hadde ikke mer å gi. Kroppen skrek av smerte. Jeg trodde faktisk jeg skulle dø.
Da jeg etter en lang prosess med fysiske undersøkelser ble henvist til behandling i psykisk helsevern, visste jeg at jeg var heldig. Mange sto på venteliste, og noen av dem fikk aldri hjelpen de trengte. Det gjorde meg utrolig takknemlig.
Jeg hadde to valg: akseptere situasjonen, eller gi opp. Jeg var hverken klar for det ene eller andre, så jeg valgte det eneste jeg kunne – å kjempe. En siste gang.
Hvem får egentlig hjelp?
Når en henvisning til spesialisthelsetjenesten vurderes, ser de blant annet på hvor alvorlige symptomene er, hvordan de påvirker funksjonsnivået, om det er fare for selvskading eller selvmord, om man har fått behandling tidligere og hvilken effekt den hadde.
Det høres kanskje omfattende og urettferdig ut, men i praksis betyr det at ikke alle kan få hjelp. Ressursene er begrensede, og prioritering av pasienter er nødvendig.
Vi kan kritisere systemet, og noe av kritikken er absolutt berettiget. Ventetidene er lange, og mange føler seg avvist. Samtidig må vi tørre å stille spørsmålet: Er spesialhelsetjenesten det du trenger?
For pasienten som for eksempel lider av kronisk depresjon, der behandling og medikamenter ikke har gitt bedring, finnes det andre tilbud. Mange blir fulgt opp av fastlege eller kommunale tjenester.
Det betyr ikke at de ikke trenger hjelp, men at spesialisthelsetjenesten må prioritere de som har størst behov for intensiv behandling – og størst mulighet for bedring.
Motivasjon og ansvar – en brutal sannhet
Jeg går i behandling ukentlig, ofte flere ganger i uken. Jeg stiller opp, deltar aktivt og går i gruppeterapi. Jeg stiller meg selv ofte spørsmålet om hvorfor jeg får hjelp, jeg er jo så vanskelig.
Jeg hater at de ser hvor vanskelig jeg er.
Det er ingen tvil om at alt inni meg kjemper mot det som føles som absurde og idiotiske tiltak. Kunstterapi? Hva faen er det? Det kan føles som et hån.
Nedturene er umenneskelig langt nede. «Jeg vil, men jeg orker ikke, men jeg må. Jeg vil bare ha fred». Jeg vil gi opp hver eneste dag. Jeg får panikkanfall. Jeg er livredd for at det skal bli for mye, at jeg blir presset til et punkt jeg ikke tørr å tenke på.
Tenk om jeg blir gal? Tenk om jeg tar livet mitt?
Den intense belastningen er mental tortur, men til nå har jeg hentet meg inn igjen – hver eneste gang.
Til deg som har vært inn og ut av behandling i flere år uten nytte, eller som kanskje ikke møter til timer og er demotivert: Hvordan kan du forvente å bli prioritert når du ikke en gang klarer å prioritere deg selv? Du kan berettiget kritisere systemet, men møter du deg selv med samme kritiske blikk?
Det høres kanskje brutalt ut, men realiteten er at for at behandlingen skal fungere, kreves det at du møter opp, deltar og jobber aktivt med deg selv.
Trenger du egentlig spesialisthelsetjenesten?
Hvis du ikke er klar for dette, er det også helt greit. Da finnes det andre tilbud du kan benytte deg av, som fastlege, kommunale tjenester, kurs, forum eller støttegrupper.
Et annet viktig spørsmål er: Hvor går egentlig grensen? For hvis vi sykeliggjør alt, hvem skal da få hjelp? Vi ser en utvikling der samfunnet stadig utvider definisjonen av hva psykiske lidelser er, der normale reaksjoner på livet blir behandlet som en sykdom.
Hvor går skillet mellom det som er en naturlig del av det å være menneske, og det som krever spesialisert behandling? Hvis vi skal leve i et samfunn som sykeliggjør enhver form for uro eller motgang, vil ikke de som faktisk lider få den hjelpen de trenger.
Det å kjenne på stress, usikkerhet og motgang er normalt. Først når dette i betydelig grad påvirker funksjonsnivå i relasjoner, arbeid og skolegang, er det et oppdrag for spesialhelsetjenesten.
Du sliter med angst, men fungerer godt både i jobb og sosialt, hvorfor trenger du spesialhelsetjenesten?
I en perfekt verden fikk alle hjelp når de trengte det, men i den verdenen vi lever i, må vi fordele ressursene dit hvor det er størst behov og størst sjanse for bedring. Det er kanskje en hard og brutal sannhet, men det er fremfor alt en sannhet.
Veien ut
Veien ut av psykiske lidelser er en smertefull krig mot deg selv og et system som ofte ikke forstår deg, men hvis alternativet er verre, er det absolutt verdt det.
Behandlingen jeg mottar gjør meg til en bedre venn, et mer omsorgsfullt familiemedlem, og forhåpentligvis på sikt en kollega som blir lettere å håndtere. Det reduserer også muligheten for at jeg en dag skulle funnet på noe vanvittig dumt, betraktelig.
Jeg håper at jeg i fremtiden kan bli en ressurs i samfunnet – og lykkelig, ikke minst. Jeg er ekstremt takknemlig.
Så til deg som lider: Er du klar til å gjøre jobben?
Hvis du er det, finnes det håp. Det er en prosess, men det føles som en krig.
Til slutt ønsker jeg å takke spesialhelsetjenesten. Tusen takk for tålmodigheten, omsorgen og tilliten. Jeg har lært mer på et år enn jeg har gjort på et helt liv. Jeg vet jeg har en lang vei å gå, men dere har vist meg at det er mulig.
Ensomhet har blitt til åpenhet, tankene er ikke lenger like skumle. Takket være dere.
Og for ordens skyld: mitt syn er nok farget av et tvangspreget blikk, ADHD og et analytisk sinn.
Hilsen pasient.