Å være tett på livet er noe av det vanskeligste vi kan være. Vi kastes ufrivillig inn i et sinn, i en kropp, på et sted, i en tid, i en historie. Vi påføres utallige inntrykk, emosjonelle sår, små og store tapsopplevelser gjennom livet. De stammer fra egne og andres valg, fra kulturen vi lever i, og tilfeldighetens spill fra fødsel til grav.
Alt dette gjør det fristende å bedøve livet. Å sitte med telefonen foran øynene for ikke å se innover. Å trene til smerten i musklene overdøver uroen i sinnet. Å føye seg etter massene for å slippe krafttaket det er å skape seg selv.
Andre, ofte de med større sår, går mer ekstreme veier, gjennom spiseforstyrrelsene, rusmidlene og selvskadingen, noen dessverre helt frem til suicidet.
Dagens kultur forsterker disse tendensene. Den tjener godt på å selge oss produkter som fjerner oss fra livet, inn i nøye utformede bobler av varer, teknologi og medier. Den fôrer oss selvforsterkende behov, som vi enkelt tar imot, fordi vi er fremmedgjorte for det vi egentlig trenger fra oss selv, andre mennesker og verden: kontakt.
Tilknytning. En følelse av å være nær.
Å være tett på livet betyr å være i kontakt med at alt er midlertidig. Vissheten om at alt endrer seg, visner og til slutt forsvinner er det som gjør livet skarpt, gripende, akutt. Det fyller oss med takknemlighet og ydmykhet.
Dagens kultur bidrar derimot til å vedlikeholde en illusjon om at ting enten varer evig eller lett kan erstattes. Vi fyller telefonene med minner vi kan sveipe gjennom, som om øyeblikkene fortsatt er her. I stedet for å være til stede i dem når de skjer, fanger vi dem i bilder og videoer, som gjerne skal deles for å ytterligere forsterke deres udødelighet.
Dating-apper gir oss en trygg følelse av å være shoppere på et marked, fremfor hvileløse sjeler på søken etter noen å kjempe sammen med i kampen mot livets grunnleggende én-somhet.
Resultatet av fremmedgjøringen fra våre dypeste behov er at vi vandrer rundt i eget sinn, i våre relasjoner, i våre omgivelser som flyktninger i eget land.
I mange terapisituasjoner har jeg bedt klienter om å lukke øynene, puste, og legge merke til hva som skjer inni dem. Tidvis finner noen en ro i dette. Men kun tidvis. De fleste oppdager et kaos, et rastløst landskap de aller helst ikke vil forholde seg til. For mange presser tårene seg på.
Det er smertefulle tanker og følelser man kanskje forgjeves har prøvd å sortere i eget selskap, oppdaget at dette ikke fører frem, og heller funnet fluktløsninger som på godt og vondt hjelper en gjennom hverdagen.
Hvordan skiller man mellom det som er flukt fra livet, og det er som er lek, avslapning, eller bare et uttrykk for interesser og engasjement? Til dels gjør vi det ved å ta stilling til hvor rigid eller ekstremt et mønster er. Hvor stort er ubehaget dagen du ikke får spist riktig? Hvilke følelser kommer frem når du ikke får jogget den turen, eller batteriet er tomt på telefonen? Hvordan påvirker det deg, og hvordan du er med de rundt deg?
Lærer vi oss å lytte godt etter, finnes det et annet signal, et signal som mest sannsynlig underligger andre «symptomer» på være ute av kontakt med livet. Dette signalet er en grunnleggende skyldfølelse for ikke å leve i tråd med vårt vesen, vårt potensiale og våre forpliktelser til menneskene og verden rundt oss.
Denne skyldfølelsen er menneskelig, vi deler den alle sammen til en viss grad.
Den kan ta mange former på overflaten – depresjon, angst, og kroppslige smerter, eksempelvis. Kommer vi i kontakt med dens virkelige ansikt, et signal om et liv som venter på å leves, kan vi i stedet for syke oppleve oss som dypt ansvarlige for vårt eget liv og for hvordan vi påvirker verden rundt oss. Ikke nødvendigvis ansvarlig for det som har rammet oss, men for de valgene vi tar og ikke tar her-og-nå og fremover.
Står vi i det emosjonelle jordskjelvet et slikt forhold til vårt eget liv ofte medfører, er vi i sannhet tett på livet. Det er virkelig noe av det vanskeligste vi gjør.
Hvordan kommer man tettere på livet? Dagens kultur kan forherlige det «selvskapte mennesket» som på egen hånd rydder i eget indre, bistått av selvhjelpsbøker, podcaster, og nå også kunstig intelligens.
Som terapeut er min erfaring likevel at å nærme seg eget liv ofte forutsetter en trygg relasjon til et annet menneske som grunnleggende sett ønsker dem godt. En god venn, en kjæreste, et familiemedlem, en terapeut. Hvem det er spiller ikke så stor rolle som kvaliteten på relasjonen. Og ikke minst, motet fra begge parter til å genuint gå inn i den.
I veien mot å komme tett på livet er vi alle medvandrere.