Samvær med dyr kan være bra for helsa, og et godt eksempel på dette er hundens status i samfunnet.
Hunden har spilt en viktig rolle gjennom menneskets evolusjonære historie, og som man ofte knytter emosjonelle bånd til. Hundens rolle i samfunnet har utviklet seg fra praktisk bruk til å bli «menneskets beste venn».
Dyreassisterte intervensjoner kan ha terapeutisk effekt. Flere studier viser at terapeutisk samhandling med hunder kan redusere stress, styrke mestring og gi bedre behandlingsresultater, både for barn i rehabilitering og voksne med rusutfordringer.
I min masteroppgave i psykologi fra 2024 undersøkte jeg hvordan hunder benyttes som et terapeutisk virkemiddel ved CatoSenteret og Tyrili Frankmotunet, med overveiende positive effekter.
Til tross for veldokumenterte effekter av hundeassistert terapi står tilbudene i Norge stadig i fare for nedleggelse. Det er derfor på tide at vi drøfter hvilke konsekvenser dette kan ha for de som trenger slike tjenester, og i et helsevesen som allerede er presset.
Å la slike alternative behandlingsformer forsvinne er ikke bare et tap for de brukerne som trenger tilbudet, men en svekkelse av mangfoldet i behandlingstilbud i Helse-Norge.
LES OGSÅ: – Hester hjelper meg å lande i meg selv
Dyreassisterte intervensjoner har i flere studier vist seg å bidra til å fremme emosjonell og fysisk helse. Kvalitative samtaler og observasjoner som jeg gjorde ved CatoSenteret og Frankmotunet tyder på at samhandling med hunder reduserer stress, samt gir pasientene en opplevelse av mestring og økt livskvalitet.
Som en ansatt uttrykte det:
«Jeg opplever at mange stresser ned og blir roligere sammen med hundene. Å flytte fokuset til poter og pels … det er noe stressreduserende med det.»
De stressreduserende effektene er bare én side av det hundene kan bidra med. Flere pasienter utvikler bedre selvtillit gjennom arbeid med hundene. En ansatt beskrev effekten slik:
«Det jeg ser som den viktigste endringen, er selvtilliten de utvikler, i relasjon til hundene. Men også at de er mye tryggere på seg selv, i forhold til å lære andre, forklare og vise, jeg opplever at hundegården etter hvert gir folk mye mestringstro.»
Slike erfaringer kan vise hvor verdifullt dyreassisterte intervensjoner kan være for mennesker som sliter med å finne trygghet og mening i mer tradisjonelle terapiformer.
Aktivitetene med hundene kan skape et unikt rom hvor vanskelige temaer kan bearbeides, uten det kliniske preget fra et kontor. Som en ansatt sa:
«Vi har mange samtaler om hva pasientene er her for å jobbe med, og om vanskelige ting mens vi jobber sammen og er opptatt med hundene. Jeg tror det handler om at vi er ute og gjør noe sammen, og ikke møtes på et kontor for å snakke.»
For mange er samhandling med hundene mer enn bare terapi – det er en livbøye. Pasientene på CatoSenteret og Frankmotunet søkte til hundene etter tunge møter eller utfordrende terapitimer, som en kilde til trøst og refleksjon.
På tross av slike positive erfaringer med dyreassisterte intervensjoner, er tilbudene konstant truet av økonomiske nedskjæringer. Akkurat nå er det Frankmotunet som står med kniven på strupen. Hvorfor er det nettopp slike tiltak som kuttes? Vi har ikke råd til å miste en alternativ behandlingsform som gir håp og styrke til de som trenger det aller mest.
Konsekvenser av nedleggelse
Frankmotunet har stått i fare for nedleggelse to ganger de siste to årene. Hvis tilbudet legges ned, mister mange pasienter tilgang til en behandling som kan være deres siste håp.
Hos CatoSenteret så jeg også hvor viktig nettopp dette tilbudet var for enkelte av pasientene. Jeg møtte en tidligere pasient som i dag klarer seg fint, og takker CatoSenteret for dette. Eller rettere sagt – takker samhandlingen med hunden Kira.
Pasientens angst ble dempet når Kira var i nærheten, noe som åpnet dørene for å kunne gjennomføre annen behandling. Uten Kira ville dette vært utenkelig.
Nedskjæring av behandlingstilbudet hos Frankmotunet vil heller ikke gå ubemerket hen. Jeg møtte flere tidligere pasienter under mitt besøk på Frankmotunet, hvor de alle var klare på at det unike behandlingstilbudet hos Frankmotunet reddet livet deres.
De beskrev hvordan nærvær av dyr og natur, samt fravær av storbyens distraksjoner, ga de rom til fokus og ro. Det sier mye om hvilken unik kraft hundene tilfører behandlingen på Frankmotunet. Som ytterste konsekvens kan man frykte at liv vil gå tapt dersom slike tilbud forsvinner.
Hvordan kan hundeassistert behandling overleve?
Til tross for evidens for effekten av dyreassistert terapi, mangler feltet politisk støtte og stabile finansieringsmodeller. Helsemyndighetene har vært trege med å innføre nasjonale retningslinjer, og mange tilbud er derfor avhengige av midlertidige midler, sponsorer eller frivillige for å få det til å gå rundt.
Dette gjør at mange prosjekter enten sliter med å overleve eller må legge ned. De ansatte opplever at rehabiliteringsperiodene blir kortere og arbeidsoppgavene flere. Tiden de har til rådighet skal brukes på dokumentasjon og samtaler. Da er det ikke tid til å samhandle og lære sammen med andre mennesker og dyr.
Manglende økonomisk og strukturell prioritering speiler myndighetenes undervurdering av dyreassisterte intervensjoner som en seriøs behandlingsform. Behovet for både forskning og formelle retningslinjer uttales tydelig fra institusjonene:
«Dokumentasjon og forskning er nødvendig. Vi må prøve å løfte alt vi gjør i helsevesenet opp på et nivå der vi jobber mer kunnskapsbasert og evidensbasert. Vi må synliggjøre behovene og vise at dyreassisterte intervensjoner har sin effekt. Jo mer støtte beslutningstakerne har i evidensen, desto lettere er det å satse på hunder.»
For å bevare og styrke dyreassisterte intervensjoner må helsemyndighetene anerkjenne metoden som en verdifull del av helse- og sosialtjenestene. Dette krever bedre finansiering, klare nasjonale retningslinjer og økt samarbeid mellom den offentlige og private sektoren.
Dyrebar Omsorg har gjort en formidabel innsats med utviklingen av tiltak med hund på institusjon, samt å tilby kursing i hvordan man kan benytte seg av dyreassisterte intervensjoner på en profesjonell og trygg måte.
Investering i feltet er essensielt for å videreutvikle metoden og sikre dens plass som en bærekraftig og effektiv behandlingsform. Dyreassisterte intervensjoner er mer enn en alternativ behandlingsform – de er en nøkkel til å gi håp, styrke og mestring til de mest sårbare blant oss.
Vi kan ikke tillate at slike tilbud forsvinner. Samfunnet bør legge til rette for at denne unike behandlingsmetoden ikke bare overlever, men blomstrer og utvikles videre.
LES MER:
Nye funn om dyreassistert terapi for mennesker med borderline personlighetsforstyrrelse (+)
Her lærer pasienter om identitet og selvfølelse – med hjelp av hester (+)