Skrivesperrer eksisterer av en grunn: De ber deg om å avstå fra å ta fatt på et arbeid som koster blod, blekk, tid og tårer.
Intet fornuftig menneske vil seg selv så vondt, og alt du trenger å gjøre for å slippe unna denne skrivesmerten er ganske enkelt å la være.
Smerte og stolthet
Tro meg når jeg sier at formidling er en forbannelse. Jeg har brukt år på å ferdigstille boken Skriving, redigering og formidling. Ledige timer, feriedager og kvelder har blitt brukt på å famle etter ord som gir mening, bare for å stryke dem ut igjen, jaktende på setninger som bedre uttrykker det jeg har på hjertet.
Sant nok ligger det både sann lettelse og ekte stolthet i det å ferdigstille en tekst. Men underveis er det forstemmende lite hedonistisk lykke. Snarere tar det en frustrerende evighet å la egne tanker størkne på papir, slik at andre kan lese dem, forstå dem, kritisere dem, ta dem i bruk.
Dette er bakteppet for utsagn som at «perspirasjon er viktigere enn inspirasjon» og «ingen forfattere liker å skrive; de liker å ha skrevet».
Klare tanker og selvpåført smerte
Vi skriver altså fordi det kjennes godt når vi holder opp. Hvis dette er en presis beskrivelse av en skribents hverdag, er det ikke rart at skrivesperrer ber oss skygge unna tastaturet.
En bok om å skrive og formidle blir da mest en manual i selvpåført smerte, selv om jeg håper den heller viser frem verdien av å skrive. For tar vi våre ord på alvor, kan de bevege verden. Som når vi skriver for å vinne debatter og hjerter, overbevise og motbevise, høste studiepoeng og heder, forstå verden og endre den.
Dessuten er skriving en måte å tenke på – og den som skriver klart, tenker klart. En setning gir form til en tanke, mens en tekst gir form til en tankerekke. Skal vi feste klare tanker til papiret, må vi veie våre ord, ta stilling til dem og revidere dem.
Når vi redigerer, tenker vi oss om. Da stopper vi opp og spør oss om vi kan stå inne for våre ord, og vi vurderer om leseren kan forstå og beveges av våre nedskrevne tanker.
Legg vekk pennen
Vi kommer likevel ikke forbi at troen på ordenes kraft også leder deg inn i et skrivearbeid som koster. For tror du at dine ord kan ha betydning her i verden, bruker vi fort tid på å skrive fremfor å ta del i mer umiddelbare gleder.
Du begynner å lete etter ord som klinger bedre, jager setninger som formidler ditt budskap klarere, redigerer avsnitt og kapitler slik at andre kan forstå hva du egentlig mener. Alt i troen på at det ligger en verdi i arbeidet med å klargjøre egne tanker, og i håpet om at en velformulert tanke kan påvirke beslutninger, synspunkter og praksis.
Og det er alt dette tankearbeidet skrivesperrer advarer mot. Du har nemlig ikke tid til å skrive hvis du vil ha hverdagslykke. Så stopp, legg vekk pennen og skru av skjermen. Det er ikke verdt prisen. Du vil angre den dagen du fikk det for deg at det er verdt å formidle dine meninger, erfaringer og kunnskap til andre.
Angre på timene, dagene, ukene og månedene du bruker foran tastaturet, tid som aldri kommer tilbake, tid som kunne vært brukt på så mye annet. Du er ikke et uforløst forfatterpotensial bare fordi du heller vil henge med ungene, se en fotballkamp eller male huset.
Verden trenger ikke flere ord
Spør deg derfor: Hvorfor er det så viktig for deg å skrive? Formidle din kunnskap til andre? Fortelle andre om rett og galt? Uttrykke dine tanker og ideer? Overbevise og bli forstått? Hvorfor skal vi lytte til deg og det du har å si?
Tross alt, når alt er sagt og gjort, er det mer som er sagt, enn gjort. Det er ikke akkurat slik at verden trenger flere skrevne ord. I hvert fall ikke dine ord. Husk at den som tier ikke bare samtykker, men også slipper å forsere skrivesperre på skrivesperre.
Alt du trenger å gjøre er å holde inne, og la være å si og skrive ditt. Skulle du likevel velge å ta teksten fatt, har du deg selv å takke. For nå er du advart.