Når noen har gjort oss urett vekker det gjerne nag. Det er et følelsesmessig uttrykk for at forholdet er ute av balanse.
I kraft av det den andre gjorde eller ikke gjorde, har vedkommende en slags gjeld til oss; noe uoppgjort. Dette vekker et indre krav om at balansen må gjenopprettes, det være seg gjennom hevn, oppreisning eller erstatning.
Tilgivelse er å gi slipp på kravet. Opplever vi at motparten gjør en anstrengelse for å gjenopprette balansen, er det lettere å tilgi.
Her er tre eksempler på urett og tilgivelse:
1: La oss si at sjefen fornærmer meg ved å kalle meg inkompetent, men dagen etter ringer hun og ber om unnskyldning. Hun forteller meg at utbruddet egentlig hadde lite med meg å gjøre, men var mer et uttrykk for hennes egen frustrasjon, ja, hun setter faktisk stor pris på både meg og min kompetanse. Da oppleves det som om balansen langt på vei er gjenopprettet, og det er ganske lett å tilgi.
2: La oss si jeg er ute med venner en kveld, og en av dem, som har drukket mye, blir irritert på meg under en politisk diskusjon og dytter meg så jeg faller og slår meg. Neste dag beklager han sin dårlige oppførsel og vippser meg 1000 kroner uoppfordret. Det gjør tilgivelsen lettere.
3: La oss si at en av foreldrene mine mishandlet meg som barn. Dette har skapt dype sår, og jeg kjenner meg grunnleggende utrygg og har vanskelig for å knytte nære bånd. Forelderen som gjorde dette, er helt uforstående til hva denne «bagatellen» har gjort med meg. Her er det ingen hjelp å få med å gjenopprette balansen. Det er ingen som ber om unnskyldning eller betaler noe tilbake. Da kan det være vanskeligere å tilgi. Historien slutter i ubalanse. Det er verken en god eller en verdig avslutning på historien. Bør vi likevel tilgi?
Faren ved kravet om tilgivelse
Mange opplever et krav om å tilgi, enten fra omgivelsene eller seg selv. For familie, venner eller kolleger kan det være ubehagelig å ha en konflikt gående. De ønsker seg harmoni.
Vi kan også legge press på oss selv. Vi ønsker ikke å kjenne på smerten over det som skjedde, og vi ønsker ikke å stå i avstanden til den det gjelder; vi ønsker å bevare relasjonen. Dessuten har mange lært at det er bra å tilgi. Det er som kjent et viktig element i den kristne kultur.
Prøver vi å tilgi før vi egentlig er klare for det, blir tilgivelsen fort overfladisk – vi lyver for oss selv. Vi glemmer vår egen opplevelse av det som skjedde, fortrenger smerten og svikter dermed oss selv.
Ved å feie uretten under teppet, legger vi lokk på hva vi egentlig føler mens vi innbiller oss at alt er i den skjønneste orden. Vi har skapt en indre splittelse og har mistet kontakten med vårt eget følelsesliv.
For at tilgivelsen skal virke forløsende må vi først tillate oss å anerkjenne uretten vi har blitt utsatt for og hvordan dette har såret oss. Tilgivelse er ikke noe vi kan tvinge frem eller kontrollere. Tilgivelse er en indre bevegelse som skjer naturlig når vi har lagt forholdene til rette for det.
La oss gå tilbake til det tredje eksempelet om å bli mishandlet som barn. For å tilgi dette, burde jeg først kjenne på smerten dette skapte. Når jeg over tid har tillatt disse følelsene å komme til overflaten, har jeg lagt forholdene til rette for at tilgivelse kan finne sted, men dette er ikke noe vi kan kontrollere.
Tilgivelsen tar den tiden den tar, selv om vi ofte kan ønske oss at det gikk fortere. Jeg kjente en gammel dame som levde et fargerikt liv. Da hun var 86 år gammel skrev hun en mail til meg om en workshop hun hadde vært med på i Frankrike. Den hadde virkelig gjort noe med henne – hun klarte omsider å tilgi sin mor. I en alder av 86 år.
Tilgivelse er en prosess
Tilgivelse kan komme i bølger; i det ene øyeblikket kan vi kjenne en forsonende fred, for så i det neste å kjenne på det gamle naget igjen. Dette kan oppleves forvirrende. Å forstå tilgivelse som en prosess kan hjelpe oss med å være tålmodige med oss selv. Vi forstår at følelser kan trenge tid.
Tilgi består av to ord: til og gi. Hva er det vi gir? Vi gir slipp på kravet om at den andre skal gjøre noe for å gjenopprette balansen mellom oss. Vi gir slipp på kravet om at «gjelden» skal gjøre opp. Vi gir slipp på kravet om at den andre skal straffes. Vi gir slipp på kravet om rettferdighet. Vi gir noe som egentlig ikke kan kreves av oss, men som vi velger å gi likevel. Tilgivelse er uttrykk for selvbestemmelse og storsinn.
Nag og bitterhet skader først og fremst oss selv. Det har blitt sagt at bitterhet er som å drikke gift og håpe at den andre skal dø. Når vi gir slipp på «gjelden», uretten eller ugjerningen, opphører bindingen både til historien og personen det gjelder. Naget og smerten mister grepet, og vi finner fred.
Men, hvordan går vi frem for å tilgi?
Tilgivelse trenger ikke alltid å være personlig. Klarer vi å slippe kravet om at det ikke burde ha skjedd, kravet om at virkeligheten burde ha vært annerledes, kan vi forsone oss med at det var som det var og at det er som det er. Eller, som Thorbjørn Egner sier det i Hakkebakkeskogen: Gjort er gjort og spist er spist.
Vi anerkjenner og aksepterer at det skjedde uten å gjøre opp regnskap i skyld eller rettferdighet. Vi lar bedømmelse ligge. Det er ikke alltid så enkelt. Såret i oss vil bli sett og kjent på. Først når vi har gjort det, kan vi avslutte historien og gå videre.
Offer og identitet
Når vi holder fast ved historien om hvordan vi led, ble såret eller ble gjort urett mot kan det bli en viktig del av vårt selvbilde; det blir historien om hvem vi anser oss selv for å være.
Vi kan ha tilsynelatende fordeler av vår lidelseshistorie. Vi forteller den igjen og igjen og får sympati og omsorg fra andre. Vi synes også synd på oss selv.
Det kan være krevende å gi slipp på historien, ta ansvar for eget liv og skape det vi ønsker. Det kan være fristende å ha noen å skylde på for hvorfor det ikke ble som det skulle.
Javisst er det ofte sant at gamle traumer har skadeskutt oss og begrenset våre muligheter, men å holde fast på disse traumene betyr også å holde fast på begrensningene.
Kravet om rettferdighet som ligger og gnager i sjela binder meg fast både til historien om det som skjedde og til den som gjorde dette mot meg. Såret og smerten er noe jeg bærer med meg. Klarer jeg å slippe taket og gå videre, kan noe nytt og bedre skje.
Tilgivelse og empati
I en konfliktsituasjon er det lett å legge skylden på den andre for alt som går oss imot. Vi tillegger den andre negative intensjoner og skaper ham eller henne om til et monster for vårt indre.
En vei til tilgivelse går gjennom forståelse og medfølelse for den andre. Ved å sette oss inn i den andres perspektiv, forsvinner mye av naget av seg selv. Vigdis Garbarek hjalp meg med å forstå moren min. Hun forklarte meg at alle foreldre først og fremst er barn av sine egne foreldre, og dernest foreldre for sine barn.
Alle foreldre gir 100 prosent av det de er i stand til å gi. Mine foreldre gav alt de hadde å gi ut fra sine begrensede forutsetninger. Det betyr ikke at det var nok for meg, eller at mine sår blir glemt, men det gjør det lettere å gi slipp på kravet om at det burde vært annerledes.
Jeg forteller meg selv to historier om samme situasjon samtidig: Situasjonen slik jeg opplevde den som barn og samtidig historien om hvorfor mor var som hun var og gjorde som hun gjorde.
Nok et perspektiv kan vi låne fra en buddhistisk metafor: En spiseskje salt i en kopp med vann får den til å smake vondt. En spiseskje salt i en innsjø vil ikke påvirke hvordan vannet smaker selv om mengden salt er den samme. Jo større perspektivet er, jo mindre vil min personlige smerte plage meg.
Når jeg opplever at jeg er en del av en større helhet, tar min egen smerte mindre plass. Denne større helheten kan være min familie, en vennegjeng, en organisasjon, en sak jeg brenner for, naturen eller universet.
Å fortsette forholdet eller å avslutte forholdet?
Når vi har tilgitt en annen, står vi fortsatt ovenfor valget om vi skal fortsette å forholde oss til personen eller holde oss borte. Hvis personen fortsetter å oppføre seg på en måte som skader oss, kan det være riktig å holde avstand for å beskytte vår egen trygghet og trivsel. Hvis personen ikke lenger skader oss, kan det være riktig å ha kontakt.
Det er viktig å skille mellom tilgivelse og forsoning. Tilgivelse er en indre prosess der vi gir slipp på naget og frigjør oss selv fra smerten og sinnet knyttet til det som skjedde. Forsoning, derimot, innebærer at begge parter aktivt går inn for å gjenoppbygge relasjonen og sammen skaper en ny, felles forståelse.
Å tilgi seg selv
Vi stiller visse krav til oss selv. Vi har et selvbilde vi ønsker å leve opp til. Vi har en historie om oss selv som vi ønsker å virkeliggjøre.
Gjennom livet tar vi valg som tar oss både dit vi vil og dit vi ikke vil. Noen valg er vi stolte av og andre angrer vi på. Har vi gjort noe vi angrer på klandrer vi ofte oss selv akkompagnert av et negativt emosjonelt press. Dette kan være nyttig læring slik at vi kanskje gjør det annerledes neste gang.
Men skyldfølelsen kan også bli som en knapp som har hengt seg opp – det negative emosjonelle presset holder det gående dag ut og dag inn. En del av oss klandrer en annen del av oss som lider under presset. Da kan det være godt å tilgi seg selv.
Å tilgi seg selv innebærer å akseptere egne feil som en del av det å være menneske og å gi slipp på skyld og bebreidelse som ikke lenger gir læring. Vi frigjør oss fra fortiden og går videre.