Norge har blitt domfelt i 24 barnevernssaker av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen for brudd på retten til familieliv – flere saker enn resten av Europa til sammen.
En forskningsgruppe ved Universitetet i Oslo ønsker nå å utvikle en mer enhetlig metodikk for utredninger og vurderinger av hva som er barnets beste i barnevernssaker.
Annika Melinder, professor ved Psykologisk institutt og prosjektleder, understreker at det i dag er for mye som overlates til skjønn i barnevernssaker. Hun påpeker at barn med tilsvarende historier og familiebakgrunn ofte kan få svært ulike avgjørelser.
Det melder Universitetet i Oslo.
Mangler evidensbasert metodikk
– Gjennomgående er mye opp til den enkelte sakkyndige. Mange av sakene gjelder familier med en annen etnisitet enn skandinavisk, sier Melinder i pressemeldingen fra UiO.
Hun mener at barnevernstjenesten i stor grad har manglet en evidensbasert metodikk som grunnlag for sitt arbeid, og påpeker at vurderingen av barnets beste i større grad må ta hensyn til barnets familiebånd, inkludert mulighetene som finnes i storfamilien.
Forskningsprosjektet ønsker å sikre en mer ensartet praksis på tvers av sakkyndiges mandater, tilnærminger og konklusjoner, til det beste for både barn og deres foresatte.
I prosjektbeskrivelsen peker de på at psykologisk kunnskap er en sentral del av vurderingsgrunnlaget for å treffe beslutninger i barnevernssaker.
Forskningsgruppen består av et tverrfaglig team av psykologer og jurister med kompetanse innenfor klinisk, retts- og utviklingspsykologi, samt innenfor prosess- og barnevernsrett.
De mener at den tverrfaglige tilnærmingen vil bidra til bedre forståelse for disse sakene blant neste generasjons psykologi- og jusstudenter.
Kultur og etnisitet
Melinder mener det haster med å få et tydeligere mandat for sakkyndige i barnevernssaker.
– Flere av dommene fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen peker på at for lite har blitt gjort for å plassere et barn med for eksempel muslimsk bakgrunn i et fosterhjem som kan ivareta den kulturelle tilhørigheten.
Dette er mangefasetterte saker som inkluderer fattigdom, sosial ulikhet og utenforskap, understreker Melinder.
– Det er gjerne lange linjer med psykiske vansker og ofte også omsorgssvikt som går igjen. Her har det offentlige ikke alltid tatt et overordnet ansvar for barnevernstjenestens område. Man har i for stor grad organisert tjenestene i siloformer.
Melinder påpeker også at barnevernssakene rent psykologfaglig kan ha vært opplevd som diffuse, og at dette kan ha spilt inn og ført til at en metodikk ikke har blitt utviklet.
– Barnevernet har i tillegg lenge vært styrt av overordnede ideologier og teoretiske retninger med ulik popularitet i ulike epoker: Adferdsstyrte, læringsteoretiske, relasjonsbaserte, tilknytningsbaserte, og i dag nevrobiologiske teorier om hvordan stress påvirker hjernens funksjon og påfølgende handlingsmønster, sier hun.
Det beste for barn og foresatte
Prosjektet gjennomføres ved Psykologisk institutt ved UiO, i samarbeid med Institutt for offentlig rett, UiO, og Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen.
Melinder og hennes forskergruppe har nå gått igjennom 300 sakkyndighetsrapporter. De ser en stor variasjon i hvordan de sakkyndige har valgt å løse sine oppdrag – både med hensyn til metoder og konklusjoner.
Et viktig resultat av studien vil være å oppnå mer lik praksis på tvers av sakkyndiges mandater, tilnærminger og konklusjoner til det beste for barn og deres foresatte, står det i prosjektbeskrivelsen.
Melinder håper at forskningen kan bidra til et nytt utdanningsløp for sakkyndige i barnevernssaker, som også tar opp temaer som kultur og etnisitet.