Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens (NBTK) behandler transpersoner på en utilstrekkelig og uforsvarlig måte.
I dialog med dem og helsemyndighetene opplever vi, både som individuelle transpersoner og som pasientorganisasjon for kjønnsinkongruens (PKI), å bli overkjørt og ignorert.
Fremgangen for transpersoner i samfunnet har vært stor, men vi ser en tydelig forverring av et allerede dårlig behandlingstilbud. Rikshospitalet og NBTK skal ivareta oss, men trosser heller moderne forskning og retningslinjer og gjør Norge til et mindre trygt sted for oss.
Hvordan kan NBTK forsvare dette?
Det pekes på evidens, og at behandlingen må være evidensbasert. Men praksisen viser at NBTK sitt forhold til evidens i beste fall er selektivt.
De klassifiserer pubertetsblokkere som utprøvende behandling fordi de mener det ikke er evidens for at dette er trygt eller effektivt. De bruker Cass-rapporten som argument – en faglig svak rapport som også viser at ikke en eneste person fikk langvarige bivirkninger av pubertetsblokkere, som anbefaler at transungdom kun får psykologisk oppfølging, til tross for at det ikke finnes evidens for at det alene har effekt.
Rapporten spekulerer også i at pubertetsblokkere og «sosial smitte» kan gi kjønnsinkongruens – igjen uten evidens.
Pubertetsblokkere brukes som behandling for tidlig pubertet på barn så unge som to år, og studier viser at de som får denne behandlingen har helt normal helse i voksen alder. Denne behandlingen har vært vanlig siden 1980-tallet. Forskning på bruk av pubertetsblokkere på transungdom startet på 1990-tallet. Det er lenge siden dette var eksperimentelt.
Ja, det trengs alltid mer kunnskap, men det vi har av evidens i dag viser at bivirkninger fra pubertetsblokkere i verste fall er små og kortvarige, og at gevinsten for transungdom er enorm.
Det oppdaterte kunnskapsgrunnlaget viser også at mangel på behandling har enorme negative langtidseffekter for transpersoner, blant annet traumer og økt selvmordsrisiko. Ved å omklassifisere blokkere som «utprøvende» fratar de transbarn retten til behandlingen som forskning stadig viser har best effekt for dem.
Jeg spør igjen; hvordan kan NBTK forsvare dette?
NBTK vil forske på pubertetsutsettende behandling, men hvordan er de kvalifisert til dette når ikke engang spørreskjemaer gjennomføres på en etisk forsvarlig måte? Pasientene deres har opplevd å bli stilt irrelevante, intime, og meget ukomfortable spørsmål mens de har blitt utredet hos NBTK. Spørsmål som, ifølge NBTK, var del av et forskningsprosjekt det var frivillig å delta i.
Mange ble ikke forklart at det var frivillig, og de som fikk det forklart, turte likevel ikke å si nei og svarte uærlig i frykt for at noe annet ville få konsekvenser for behandlingen. Har en studie med store mengder falske svar noen verdi?
Transpersoner føler seg utrygge og presset til å lyve i møte med NBTK, møtes med mistro og opplever negative reaksjoner hvis vi ikke er maskuline eller feminine nok. Jo mer stereotypiske vi er, jo mer seriøst tar de oss.
Ikke-binære lyver for å få behandling fordi NBTK, til tross for evidens og retningslinjer, ikke gir dem behandlingen de har krav på.
Psykiske lidelser pasientene ikke kjenner seg igjen i, som angst og depresjon, brukes som begrunnelse for avslag. Pasientene blir bedt om å få bedre psykisk helse før de kan få kjønnsbekreftende behandling.
Dersom pasientene har angst og depresjon, avviser de at ubehandlet kjønnsdysfori ofte er årsaken til disse lidelsene, og at jo lenger pasienten går uten behandling, jo verre blir plagene. De avviser forskning og evidens på bekostning av pasientene.
Uten faglig grunnlag krever de fortsatt langvarig «Real Life Experience» (RLE) i alle aspekter av livene våre før de engang vurderer å gi oss behandling. De tar ikke hensyn til at det for mange av oss er utrygt å leve som oss selv blant familie eller på jobb.
Det finnes ikke engang evidens for at RLE-krav reduserer forekomst av anger eller detransisjon. Ventelistene blir stadig lengre, og det blir ikke bedre av årelange utredninger og meningsløse RLE-krav.
Hvordan kan NBTK forsvare dette?
Nå vil de forske på pubertetsutsettende behandling. De som ikke engang kunne gjennomføre spørreskjema på forsvarlig vis. De, som sprer desinformasjon i mediene, som ignorerer evidensen som sier noe annet enn deres praksis. De som fortsatt presser pasienter til å lyve for å få nødvendig helsehjelp. De som ignorerer all kritikk. De som mener at de er de eneste som er kvalifiserte til å behandle pasienter med kjønnsinkongruens.
Disse mener at de kan gjøre etisk forskning på transbarn. Skal vi virkelig tro at disse menneskene vil ivareta transbarns helse?
NBTK, hvordan våger dere å forsvare dette?