Høsten bringer med seg mer enn bare skiftende farger og kjølige dager; den minner oss om livets skjørhet og vårt felles ansvar for hverandre, og for å være et medmenneske.
Den 10. september markerte vi verdensdagen for selvmordsforebygging, og vi står overfor en ubehagelig, men nødvendig sannhet: Bak mange fasader av normalitet skjuler det seg en kamp for å holde ut.
Denne dagen utfordrer oss til å tenke på hva vi kan gjøre for å forhindre at denne kampen ender i tragedie – hvordan bare en enkel handling, en samtale, kan utgjøre forskjellen mellom liv og død.
Og som om ikke denne påminnelsen er nok, kommer verdensdagen for psykisk helse en måned senere, den 10. oktober, med årets tema «Gi åtte minutter». Temaet oppfordrer oss til å sette av noen få minutter til å ringe de vi bryr oss om, for det kan være nok til å gjøre dagen bedre, eller at noen holder ut litt til
Men det er ikke nok å bry seg på én bestemt dag i året, kun fordi vi oppfordres til det. De andre dagene, som det er flest av, er de dagene som virkelig teller. Like viktig er det at vi faktisk velger å forstå hva slags konsekvenser våre egne handlinger i hverdagen kan få, både på godt og vondt.
Engasjementet vårt, og det å være et medmenneske må strekke seg over at vi hele året igjennom husker at vi alle bærer et ansvar for å se, lytte og være til stede for hverandre.
Når vi reflekterer over selvmordsforebygging og psykisk helse, er det avgjørende å forstå viktigheten av små øyeblikk, små handlinger. Jodi Picoults roman «Nitten minutter» gir oss et kraftig innblikk i hvordan misforståelser, ensomhet og mangel på empati kan eskalere til tragedier.
Romanens tittel, Nitten minutter, refererer til hvor lang tid en skoleskyting tok, men den handler også om de små øyeblikkene før – øyeblikk som kunne ha gjort en forskjell, som kunne reddet liv. Det får oss til å tenke på hvordan bare noen få minutter av vår tid, vår forståelse og vår vilje til å lytte kan være avgjørende for å hindre noe uopprettelig.
Samfunnet vårt er delt når det gjelder hvordan vi bør forholde oss til psykisk helse. På den ene siden er det de som mener vi må snakke høyt om det, ta av oss masken og vise at livet ikke alltid er en dans på roser. Sosiale medier gir ofte et skjevt bilde av virkeligheten, hvor alt ser perfekt ut, men vi vet at det sjelden er slik.
På den andre siden er det de som synes det er slitsomt at det snakkes så mye om psykisk helse, og som ønsker å distansere seg fra temaet. Denne splittelsen gjør det enda viktigere at vi som samfunn jobber aktivt med å få bort stigmaet rundt psykisk helse. Halvparten av oss vil på et tidspunkt i livet få en psykiatrisk diagnose, og alle vil vi på et tidspunkt oppleve den altoppslukende smerten psykisk uhelse kan gi – enten det er vår egen eller som pårørende.
Det å snakke om psykisk helse er ikke bare viktig, det er livsviktig. Samtaler bidrar til å regulere følelser og gir støtte når livet er tungt. Det burde være obligatorisk med kollegastøtte på arbeidsplasser – ikke bare som et verktøy for å fremme trivsel, men som en del av en større strategi for å forebygge psykiske helseutfordringer og selvmord.
I hverdagen, når vi står på perrongen og sukker over nok et innstilt tog på grunn av en «hendelse ved sporet», er det viktig å huske at vår frustrasjon over forsinkelsen er liten i forhold til den ubeskrivelige smerten et menneske har følt i sitt siste øyeblikk, en smerte som vi kanskje aldri fullt ut kan forstå. Dette minner oss om hvor viktig det er å forebygge psykisk helse og støtte de som sliter før de tar livets tyngste valg.
I fjor satte Norge en ny, dyster rekord i antall selvmord. Dette er et klart signal om at vi som samfunn har en stor jobb å gjøre. Vi kan ikke la det være slik at vi engasjerer oss for fullt én dag i året, for så å legge temaet til side de andre dagene. Det er tross alt de andre dagene det er flest av. Forebygging handler om å være til stede, bevisst og medmenneskelig – hver dag.
Politisk handling er uten tvil viktig, men forebygging begynner med oss selv. Vi kan bevilge uendelige summer og drømme om et helsevesen uten køer, men det vil ikke ha stor effekt hvis vi ikke samtidig tar et kollektivt ansvar.
Vi kan lære mye av dyreverdenen, spesielt fra flokkdyr som ulvene. Når ulveflokken beveger seg, plasseres de svakeste i midten, beskyttet av de sterkeste foran og bak. På samme måte må vi som samfunn våge å se, våge å spørre, og våge å være til stede for dem rundt oss. Dette kan være forskjellen mellom liv og død.
Når vi markerer verdensdagen for selvmordsforebygging og verdensdagen for psykisk helse denne høsten, må vi huske at disse dagene er mer enn bare fine ord og løfter – de er en påminnelse om hva vi kan og må gjøre hver eneste dag.