Kriseteamene i kommunene har en svært viktig rolle, etter brå dødsfall, ulykker, katastrofer og kriser rundt om i landet. For mange involverte og pårørende er dette den første krisehjelpen de får – og den kan strekke seg over lengre tid.
I sommer har du nok lest mange ganger i avisen, eller hørt på radio og tv, at kommunale kriseteam er involvert etter det har skjedd en ulykke eller lignende. Det kan for eksempel være en trafikkulykke, drukningsulykke, brått dødsfall, skyteepisode eller selvmord.
Fra nyhetene finner vi titler som «Kriseteam koblet inn etter dødsulykke», «Kriseteam på plass» og «Seks år gammel gutt død etter påkjørsel – kommunen setter kriseteam».
Noen ganger handler det om å gi støtte og bistand til en familie, andre ganger større grupper av mennesker eller mer eller mindre hele lokalmiljø.
Kriseteamene har en svært viktig rolle, god kompetanse og ofte lang og allsidig erfaring. Medlemmene har til daglig ordinære jobber innen helse, skole, barnevern og lignende. Nettopp denne tverrfagligheten gir styrke i den psykososiale oppfølgingen, som etter den første fasen skal foretas av de ordinære tjenestene.
Som en leder av et kommunalt kriseteam på Østlandet sa i et avisintervju: «Vi får innblikk i mange sterke historier og er klare for å ta imot mye fortvilelse».
Vi i RVTS (Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging) møter mange kriseteamledere og medlemmer i løpet av et år, gjennom vårt kompetanseprogram med kurs, rådgivning, nettverksjobbing og kriseledertrening på Utøya.
Vi gir kompetanse på krisehåndtering tett på kommunene og har vårt eget krisenettsted, og arrangerer konferanser og kurs for kriseteam over hele landet.
Man får stor respekt for disse menneskene i kriseteamenes store engasjement, interesse og erfaring.
Ved kriser, ulykker og katastrofer, har kommunene et ansvar for å gi et koordinert tilbud til de som rammes. Dette vil omfatte både kommunale helse- og omsorgstjenester og andre tjenester og tiltak, avhengig av den enkeltes situasjon og hjelpebehov.
Proaktiv psykososial oppfølging innebærer at kommunen aktivt henvender seg direkte til den og de som er rammet og tilbyr støtte og bistand i en tidlig fase. De rammede får en fast, navngitt kontaktperson i kommunen som kan bidra til kontinuitet og helhetlig oppfølging – vanligvis over ett år.
Spesielt utfordrende kan det være for dem som er med i et kriseteam i en mindre kommune, der forholdene er små og «alle kjenner alle». Sannsynligheten for at man selv er nær noen involverte i en krise eller etter et brått dødsfall, kan være stor. At også kriseteam-medlemmene ivaretas systematisk er viktig.
Kriseteamene skal være gode på å gi psykologisk førstehjelp, trygghet og omsorg. Kunne gi informasjon om normale reaksjoner på unormale hendelser, psykoedukasjon og veilede den enkelte til å få den hjelp og støtte vedkommende trenger. For de aller fleste går det bra etter en stund, men noen sliter mer enn andre og kan trenge langvarig hjelp.
Men de kommunale kriseteamene har ikke alltid eksistert. Mye av den nyere tankegangen om psykologisk førstehjelp og psykososial oppfølging etter kriser og katastrofer kom i etterkant av den tragiske Alexander L. Kielland-ulykken den 27. mars 1980, der 123 menn omkom.
I sommer publiserte NKVTS – Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress en studie om overlevende og pårørende etter denne ulykken. Den gangen fantes verken kriseteam eller evakuert- og pårørendesenter.
Familiene, pårørende og de overlevende ble i stor grad overlatt til seg selv i ettertid av ulykken, som de ble informert om gjennom media. I år er det 44 år siden den fryktelige ulykken, og det er fortsatt mange som strever med ettervirkningene.
Konklusjonen i studien lyder:
«De berørte av Kielland-ulykken strever med uforholdsmessig mye helseplager og lavere livskvalitet, sammenlignet med den generelle befolkningen. Særlig blant de overlevende er det mange som har hatt det vanskelig og som fortsatt strever.
Dette understreker de ekstreme belastningene de ble utsatt for. Samtidig vitner det om svikten de berørte opplevde, ved at de ikke fikk den oppfølgingen som situasjonen krevde.
Det er umulig å presist anslå effekten av bedre oppfølging ville vært, men vi mener det er faglig grunnlag for å si at det kunne ha vært betydningsfullt».
Vi må lære av fortiden for å forstå fremtidens situasjon og utfordringer. I en slik kontekst er det viktig at kommunale kriseteam blir satset på, og får den kompetansen og statusen de trenger.
Trolig vil de kunne være med på å påvirke de som rammes av kriser livsbetingelser og helse på en positiv måte, der hjelpen trengs mest – i kommunen hvor folk bor, i lokalsamfunnet med sosialt støtte fra naboer, venner, familie, arbeidskolleger og bekjente.