Jeg har tidligere skrevet som journalnotatenes betydning i det terapeutiske forløpet.
Jeg mener fortsatt at journalnotatene kan være bindeleddet mellom behandleren og pasienten, og at det er viktig å gjøre aktiv bruk av dem i terapien.
Dette er for å sikre at både behandler og pasient har det samme virkelighetsbildet av pasientens utfordringer og det terapeutiske forløpet.
Dessverre kan det se ut som at altfor mange terapeuter ikke tar innover seg betydningen av god journalføring. Det skrives om i avisene altfor ofte. Nylig var det igjen journalføring som felte en anerkjent behandler. Vedkommende ønsket full autorisasjon tilbake og gikk til sak mot staten, men tapte.
Retten konkluderte med at fem av syv undersøkte saker viste at vedkommende gjennomgående brøt journalføringsplikten.
I sin kommentar syntes behandleren å være positiv til å sette søkelyset på bedre journalføring, men understreket samtidig at leger måtte få mer tid og ressurser til å gjøre dette.
Dette mener jeg er både provoserende og avsporende. God journalføring bør ikke anses som en byråkratisk byrde som krever ekstra ressurser. God journalføring er en nødvendig og lovpålagt oppgave som bidrar til å rydde opp i misforståelser mellom pasient og behandler, den gjør behandlingen transparent, og skal sikre pasientsikkerhet.
Hverken offentlige og privatpraktiserende terapeuter tar journalføring på alvor. I 2018 skrev en tidligere pasient, som etterlyste sine journaler fra en fireårig behandling på DPS og en etterfølgende elleveårig behandling hos en privatpraktiserende psykolog, at begge leverte svært mangelfulle journaler.
Journalen fra DPS inneholdt bare notater som gjaldt åtte måneder av den fireårige behandlingen. Begrunnelsen var at man ved overgangen til et nytt arkivsystem ved en feiltakelse makulerte resten.
Enda verre var det med journalen til den privatpraktiserende psykologen. Den fylte ikke minimumskravene til en pasientjournal. Den manglet systematisk kartlegging av pasientens helsetilstand eller situasjon ved tydelige endringer, behandlingsplan og evalueringer.
Videre manglet det også notatene fra de første fem behandlingsårene. Behandleren mistet sin autorisasjon på grunn av grov mangel på faglig innsikt, uforsvarlig virksomhet og grove pliktbrudd.
I samme artikkel skrev den nevnte pasienten om journalen til en psykiater som fulgte vedkommende opp grunnet medisinering. Psykiateren noterte i journalen: «Uregelmessig og svært belastende (…) terapi. Hun er presset av terapien og ønsker vel å dø, men benekter aktiv suicidalitet. Terapeuten må ta ansvar.».
Vi vet ikke hvordan det gikk med nevnte pasienten, men det som slår meg er: Hva hjelper det at psykiateren skriver i journalen at pasienten er presset av terapien, at hun vel ønsker å dø og at terapeuten må ta ansvar, når ingen følger opp?
Jeg mener at behandlingsapparatet kan med fordel se på tiltak i skoleverket som sikrer god oppfølging av elever, et godt kollegialt fellesskap og mindre privatisering av læreryrket.
Både behandler- og læreryrket er preget av maktasymmetri, der den sterkere parten sitter med definisjonsmakten. I møte med pasienter og elever kan både terapeuter og lærere føle avmakt når de ikke klarer å gjennomføre sine oppgaver på en tilfredsstillende måte.
LES OGSÅ: Makt og avmakt i skolen og i helsevesenet
Terapeuter og lærere kan da gå i en forsvarsposisjon og gjøre pasienten eller eleven til problemet. Dette er feil! Det finnes hverken behandlingsresistente pasienter eller håpløse elever.
Min erfaring fra skoleverket er at manglende progresjon gjerne skjer når avstanden mellom det som forventes at elevene skal lære og elevenes forutsetninger er for stor, eller når eleven er i en spesiell livssituasjon. Det skjer ikke fordi eleven er «håpløs eller dum».
I skoleverket har man kommet så langt at det gripes inn umiddelbart. Ved å involvere eleven fra starten av, får eleven eierskap over sin egen situasjon og framtid.
I tillegg regulerer opplæringslovens paragraf 9a elevenes rett til et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, trivsel og læring. Kjernen i denne paragrafen er elevenes egen opplevelse som må ivaretas og tas på alvor. Videre følger skoleverket reglene knyttet til dokumentasjonsplikt.
Pasienter i psykisk helsevern er spesielt sårbare. De søker hjelp til å håndtere og forstå sine psykiske plager som både forstyrrer og begrenser deres liv. Mange har blitt krenket før, er pakket inn i skam og bruker lang tid før de makter å åpne seg overfor sine behandlere.
Det siste slike pasienter trenger, er stressede behandlere som projiserer sine egne utilstrekkeligheter over på dem. Det de trenger, er balanserte behandlere med gode journaler.