Forestill deg en pasient som får en kreftdiagnose. Fra det øyeblikket diagnosen stilles, trer et omfattende behandlingsapparat i kraft – et system som gir kontinuerlig behandling fra start til slutt.
Behandlingen stopper ikke for helligdager eller lange sommerferier, fordi helse tar ikke ferie.
Innen psykisk helsevern er situasjonen dessverre ofte en helt annen.
Når sommeren nærmer seg, fylles avisene med oppslag om redusert kapasitet i psykisk helsevern. Psykisk helse tar ikke ferie, og problemene forsvinner ikke om natten, i helgene eller på helligdager – faktisk øker de ofte i disse periodene, og legevakten blir stående med ansvaret.
Det er dessverre kjent at pasienter i psykisk helsevern ofte møter en fragmentert og lite sammenhengende behandling, preget av dårlig kommunikasjon på tvers av tjenester. Man er heldig om man i det hele tatt får behandlingen man har rett på.
Mange pasienter stabiliseres så vidt nok til å skrives ut, bare for å gå gjennom det samme igjen når de kollapser. Dette skaper en ond sirkel der pasienten stemples som avhengig av helsevesenet – de såkalte svingdørspasientene.
Disse pasientene legger beslag på store ressurser, både i form av tid og penger, og blir ofte kasteballer i et system som ikke er rustet til å gi dem den kontinuerlige hjelpen de trenger.
Den kroniske nedbyggingen av psykisk helsevern, inkludert reduksjonen i antall døgnplasser og svært lange ventelister for å få hjelp, har kun bidratt til en sykere befolkning. Systemet er overbelastet, og mange pasienter blir ofre for et system som gjør vondt verre.
Målet blir ofte å stabilisere pasientene nok til at de kan skrives ut eller overføres til kommunene. Men kommunene har ofte ikke nok ressurser eller kompetanse til å håndtere mange av disse pasientene, som er for syke for kommunale tilbud.
Når man først har fått rett til helsehjelp, får man også en frist for når helsehjelpen skal starte. Men denne fristen er ofte ikke kort, og mange må vente i flere måneder. Det er lang tid når man har det vondt.
For å unngå fristbrudd og store kostnader, tyr flere foretak til metoder som undergraver intensjonen bak fristbruddregelen, ikke fordi de ønsker det, men fordi de må. Et vanlig triks er å kontakte pasienten og tilby en første time til vurdering innen fristen, men så legge opp neste time mye senere, gjerne med en annen behandler. Dette blir da kodet som «start av helsehjelp».
Denne løsningen gagner sjelden pasienten og reiser alvorlige etiske spørsmål. Hvorfor skal pasienter måtte godta forsinkelser som kan forverre deres tilstand? Jo lengre ventetid, desto vanskeligere blir det å behandle tilstanden. Lang ventetid øker også risikoen for at pasientens somatiske helse forverres, samt for selvskading og selvmord.
Systemet undergraver tilliten til helsevesenet og setter pasientenes helse i fare, noe som strider mot prinsippene om forsvarlig behandling.
Runddansen resulterer ofte i at pasienter blir stemplet som behandlingsresistente fordi ingenting ser ut til å fungere. Men hvem har egentlig skylden? Er det helsevesenets eller pasientens feil når de blir kasteballer i et uorganisert system med dårlig intern kommunikasjon?
Dette er ikke en kritikk av den enkelte behandler. De fleste behandlere har lange pasientlister og må ta vanskelige avgjørelser om hvem som kan få behandling og hvem som må avvises, selv om behovet er like stort for alle. Hver beslutning må begrunnes med hensyn til nytte-kostnad og utsikter til bedring.
Det er også forståelig at mange behandlere blir utmattet og velger å forlate det offentlige helsevesenet. En grunnleggende del av yrket er nettopp å se at arbeidet man legger ned faktisk fører til bedring. Det er vanskelig å føle mestring når behandlingen hele tiden blir avbrutt og man opplever skyld når pasienten kommer tilbake, ofte i verre tilstand enn før.
Konsekvensen er utbrente behandlere og pasienter som ikke får den sammenhengende hjelpen de trenger. Vi må anerkjenne at problemet ligger i strukturen og finansieringen av helsevesenet, ikke i de enkeltpersonene som forsøker å navigere det.
For å forbedre situasjonen, må vi sikre at behandlerne får ressurser og tid til å gi kontinuerlig og effektiv behandling, og at pasienter ikke blir offer for et system som prioriterer brannslukking fremfor varig bedring.
Norge har igjen satt rekord i antall selvmord på et år, og de siste fem årene har sykmeldinger grunnet psykisk helse økt med 44 prosent.
Skal man få gjort noe med selvmordstallene, må man sørge for at de som sliter, faktisk har tilgang til hjelp. Dette innebærer å sikre at de som trenger behandling, ikke blir skrevet ut før de er klare, kun fordi systemet er bygget på prinsippet om rask utskrivning for å åpne plass for nye pasienter.
Det er allment kjent at man må være svært frisk for å kunne være syk – dette gjelder også i psykisk helsevern, hvor man må være frisk nok til å kjempe for egne rettigheter. For å få plass til behandling, må man være syk nok til å kvalifisere, men ikke for syk, for da faller man utenfor prioriteringsveilederne og beslaglegger for mye ressurser.
Realiteten er at de aller fleste pasientene er såpass syke at de er avhengige av at andre kjenner til og ivaretar deres rettigheter, noe helsevesenet i liten grad selv bidrar til.
Det er også godt kjent at pasienter med høyere utdanning og høyere lønn har mye større sjanse for å bli møtt med bedre holdninger og behandling enn de som ikke er i disse kategoriene.
Disse pasientene er bedre rustet til å kjenne til og kjempe for sine rettigheter, uten å bli sett på som vanskelige. Dette fører til en urettferdig situasjon der de som har mest behov for støtte, ofte blir stående uten nødvendig hjelp, mens de med ressurser får bedre og mer tilpasset behandling.
Stemplingen av pasienter som «vanskelige» medfører bare mer skam og forverrer deres psykiske helse. Pasienter trenger trygghet, forståelse og en inkluderende behandlingstilnærming, ikke ytterligere stigmatisering. Hvordan kan vi rettferdiggjøre en praksis som gjør vondt verre for de som allerede lider?
Det er avgjørende at behandlingssystemet i Norge sikrer lik tilgang til god behandling, uavhengig av pasientens evne til å kjempe for sine rettigheter. Det skal ikke være opp til tilfeldighetene om man får den behandlingen man har rett på.
Pasienter skal ikke bli stemplet som vanskelige kun fordi de stiller spørsmål ved det som blir gjort, eller ikke er enig i vurderingene som blir gjort. Psykiatrien må respektere og inkludere pasientene i deres egen behandlingsprosess for å gi effektiv og meningsfull hjelp. Vi må bygge et system som ivaretar disse grunnleggende prinsippene for å sikre at alle pasienter får den behandlingen de fortjener.
For å gjøre noe med selvmordstallene og den økende psykiske uhelsen, må vi sikre at de som sliter, har kontinuerlig og tilgjengelig hjelp. Helsevesenet skal være livbøyen i vårt samfunn, og da må vi sørge for at de som faller, ikke når denne berømte bunnen, men at fallet stoppes på en trygg måte.