Fødselsdepresjon og barselangst, den altoppslukende tilstanden som gjør at man mister følelsen av å være til stede, at angsten tar overhånd og gleden forsvinner, selv om et lite mirakel har kommet til verden.
Jeg er gravid igjen og for andre gang på vei inn i depresjonen. På helsestasjonen står det en plakat med ti smarte tips til alle småbarnsforeldre. Du kan få god hjelp, støtte og veiledning, står det. Du er ikke alene.
Jeg leser tips nummer tre: Si ifra om du ikke har det bra.
Det er mange som lytter og forteller meg at jeg ikke er alene. Jeg får høre at det er viktig med tidlig innsats. Men det viser seg at nesten ingen i min bydel i Oslo kan gi meg den hjelpen jeg trenger.
Mørket kom krypende etter den første fødselen. Jeg sa ifra. Selv om jeg kjempet, kom det aldri hjelp. Kanskje pandemien har noe av skylden. Men etter min mening er nok årsaken at det i utgangspunktet var lite hjelp å få.
Det mangler penger, ansatte og det må spares. Både i min bydel og i resten av landet. Og det er ikke enkelt å finne instanser som kan strekke ut en hjelpende hånd.
I februar i år var det et møte mellom helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol og barne- og familieminister Kjersti Toppe i forbindelse med en stortingsmelding som er ventet våren 2025. Fokuset var på barnets første tusen dager.
Det sies at muligheten for å lykkes er størst dersom innsatsen kommer tidlig og gir barna og barnefamiliene en god start. Dette skal skje gjennom styrking av helsestasjoner og skolehelsetjenesten, blant annet.
I min tidligere bydel, Sagene, skjer det motsatte. Det kuttes i det svært etterspurte, men allerede underbemannede tilbudet. Ressursmangelen gjør at man nærmest må være suicidal for å få den støtten man trenger. Tilbudene strekker ikke til, ventelistene er lange og avslagene mange. Det kan ikke fortsette.
Det er ikke nok ressurser til å kunne tilby lavterskelhjelp til de som trenger det. Å pålegge kommunene å ha psykolog, betyr ikke nødvendigvis at kommunene får en psykolog.
Jeg håper stortingsmeldingen kan lede til noe som faktisk fungerer, og at de faktisk lytter til de som vet hva som trengs. Sammen kan stemmene til familier og helsepersonell komme sterkere frem.
Når hver tiende kvinne her i landet opplever fødselsdepresjon, og en av tjue blir alvorlig rammet, bør ikke jordmødre og helsesykepleiere kvie seg for å spørre oss om hvordan vi egentlig har det. Jeg tror årsaken til at de kvier seg, er at de er redde for svaret. Hvis det ikke står bra til, har de ikke ressurser til å følge oss opp.
De få ressursene som finnes, er heller ikke tilgjengelig for alle. Det som er viktig for meg, er å vite konkret hva jeg kan gjøre, men det er ikke enkelt å finne frem til riktige råd og riktige behandlere når man står midt i en fødselsdepresjon.
Nå fremstår alt litt tilfeldig. Hvordan man blir tatt imot, kommer an på hvem du møter, hvor du bor, deres erfaringer, meninger og om det er kjemi mellom dere.
Vi trenger en barselplan, ikke bare en fødselsplan. Det er etter, når babyen er her, at vi trenger å vite hvor vi skal henvende oss.
Enkelte i helsevesenet legger inn en langt større innsats enn det jobben egentlig krever, men likevel er det ikke nok. Det er ikke mulig å bli henvist til psykolog eller lavterskeltilbud – og budsjettene fortsetter å bli mindre og tilbud kuttes ut.
Så nå sitter jeg her igjen og kjenner at depresjonen og angsten begynner å ta mer plass. Akkurat som forrige gang. Men jeg kan ikke og vil ikke falle like langt ned igjen.
Jeg er åpen om at jeg ikke har det bra. Snakker med folk, holder hjemmet vårt i orden, men tankene kommer likevel krypende. Skjelvingene kommer i ryggen. Jeg klarer ikke å stoppe dette på egen hånd, jeg trenger riktig støtte.
Etter forrige graviditet lærte jeg at jeg ikke kunne vente, og begynte å lete etter hjelp mens magen vokste. Det skulle vise seg å bli en helt annen opplevelse enn sist. Ikke like tung og vanskelig, men ikke uten kamp.
Jeg ble henvist til DPS, men fikk avslag. Kom tilbake om det blir mer alvorlig, var beskjeden jeg fikk. Legen anbefalte å henvende meg til Rask psykisk helsehjelp, men informerte om at det ikke fantes tilbud utover dette.
Dette kan ikke være det som menes med tett oppfølging av sårbare kvinner.
Jeg ga meg ikke, og takk og pris for det. Jeg tok kontakt med en helsestasjon og var åpen om alt. Her var det lite ressurser å få, ingen psykolog, men jeg møtte en jordmor og sykepleier som strakk seg så langt de kunne for meg.
Jeg presset videre på Rask psykisk helsehjelp og møtte heldigvis en helt. En kunnskapsrik psykolog med tid og empati. Oppfølgingen fra jordmor og sykepleier ble tettere, de strakk seg langt og tilbød samtaler til tross for at det ikke er en del av deres oppgaver.
Helsestasjonene har ikke egen psykolog, men et lavterskeltilbud hos en psykiatrisk sykepleier som naturlig nok har mange pasienter på listen.
Jeg gråt, jeg var redd, men jeg var trygg – og det er jeg evig takknemlig for.
Tre måneder etter fødselen knakk jeg sammen og fortalte sykepleieren at angsten var tilbake.
Jeg bestilte time hos en ny lege, kontaktet Rask psykisk helsehjelp, og fikk time dagen etter. Nye medisiner, mye omsorg, tett oppfølging, kunnskap og tid hjalp meg ut av det. Det var en helt annen verden.
Etter noen måneder skulle jeg og psykologen lage en plan for veien videre. En vei ut, kan man kanskje si. Slik ble det ikke. Stillingen hennes ble kuttet. Det eneste gratistilbudet jeg kunne finne i bydelen, kuttet i et tilbud som i utgangspunktet var underbemannet.
Tårene kom. Jeg gråt – ikke bare på vegne av meg selv, men også på vegne av alle andre som trenger hjelp og ikke får det. Kvinnene som ikke makter å ta kampen selv, som venter to uker for lenge. Man må hjelpe seg selv og kontakte tjenestene ukentlig, men dette er ikke mulig for alle.
Verden utsetter oss for så mye. Så mange ting vi kan gjøre riktig eller galt.
Jeg bruker ikke tiden min på å finne svar, men på å tro mer på meg selv og andre. Men mødrene som har det tungt, har en umulig oppgave. Hvis vi skal fokusere på selvhjelp, må myndighetene sørge for at vi har helsepersonell som kan gi oss kunnskap og samtaler om hvordan vi kan hjelpe oss selv. Dette kommer ikke automatisk.
Jeg skriver dette innlegget i håp om at det kan komme endringer, at noen hører meg og alle andre som snakker høyt om dette temaet. Hører at vi trenger flere ressurser og mer kunnskap.
Forskningen, tallene, kunnskapen og svarene ligger der. Lokale og nasjonale myndigheter må styrke, ikke kutte, ressursene. Alle skal ha rett til det samme hjelpetilbudet.