Historisk sett stammer russetradisjonen fra det latinske ordet Cornua depositurus, som betyr å legge fra seg hornene.
Fra gammelt av ble den som skulle opptas ved universitetet utstyrt med horn som skulle symbolisere det umodne, ville og litt drøye ved ungdomstiden. Disse ble etter eksamen fjernet som et tegn på visdom og at villdyret i deg var borte.
Russetiden er en synlig aktualisering av den kaotiske, brutale og viktige overgangsprosessen fra barn til voksen og setter mange av ungdomstidens kjennetegn på spissen.
Ungdomsutfordringer knyttet til ekskludering, grenseoverskridelse, dårlig beslutningstaking og rus fantes lenge før russetiden ble en tradisjon og vil ikke bli borte ved å fjerne den.
Det skal lugge litt
Sett fra et utviklingspsykologisk perspektiv bærer ungdomstiden med seg noen helt egne utfordringer og muligheter.
Ungdommens prosjekt handler om å danne et tydeligere bilde av hvem man er, få mer autonomi og løsrive seg fra familiehjemmets rammer og strukturer for å finne sin egen plass i samfunnet.
Dette skjer samtidig som selvfølelsen og lykkefølelsen når sitt bunnpunkt gjennom livsløpet.
Foreldre blir mindre viktige, mens jevnaldrende får stor makt og påvirkningskraft. Det er noe ironisk og paradoksalt i at man støter fra seg alt det som gjennom barndommen har fungert som støttehjul for å tilnærme seg dem som er like famlende som en selv.
Grenser settes opp, verdigrunnlaget dannes og preferanser blir til. Dette skjer naturlig gjennom utforskning og eksperimentering, prøving og feiling. Mye skal gjøres for aller første gang uten direkte veiledning og samhandling med foreldre.
Ofte går det bra, men av og til går det dårlig. Dette skaper robusthet. Å være ungdom skal lugge litt.
Identitet skapes ikke i et vakuum
Tilhørighet, som er menneskers viktigste behov som art, er særlig viktig i ungdomsårene når man orienterer seg ut mot en stor og ukjent verden. Fellesskap og sosial status blir både den største belønningen og den farligste risikoen.
Det gjør vondt å være utenfor. Faktisk så aktiverer sosial ekskludering de samme hjerneområdene som fysisk smerte. Nettopp fordi det er så viktig å unngå utenforskap, kan ungdom engasjere seg i atferd de normalt sett ikke ville gjort, til og med på bekostning av eget verdigrunnlag, for å bli akseptert og favne om plassen sin.
Behovet for tilhørighet og bekreftelse vil i flere situasjoner veie tyngre enn viljen til å inkludere andre. Det kan skape forvirring hos en selv og de rundt dersom man oppfører seg på en måte som man egentlig ikke vil identifisere seg med.
Identitetsdannelse skjer ikke i et vakuum. Det er en prosess som avhenger av at den unge får speile seg i andre, motta feedback og tilpasse seg. De som begynte sin ungdomstid under koronapandemien, med alle dens restriksjoner og forbud, fikk betydelig mindre spillerom og frihet til å utfolde seg enn de som var ungdommer bare et par år tidligere.
Det er ikke utenkelig at vi ser resultater av det blant russen i dag.
Mye gass og lite brems
For mange er russetiden en viktig arena for utforskning, og det er nærmest forventet at du skal opptre normløst og grenseoverskridende.
Flere ungdommer har beskrevet russetiden som en unntakstilstand der mange av de vanlige sosiale normene går i oppløsning og hvor man, innenfor visse barrierer, kan få utforske fritt med lav risiko for varige konsekvenser. Et slags free pass der du til dels kan skjule identiteten din bak promille, gruppeklær og dekknavn.
Og apropos risiko: Ungdomshjernen karakteriseres av intense emosjonelle opplevelser og samtidig utvikling av fornuft og selvkontroll. Det er mye gass og lite brems, og øyeblikket her og nå er det som teller.
Belønningssystemet går på høygir, og impulsivitet, risikoatferd og redusert konsekvenstenkning blir en naturlig konsekvens. Derfor trenger ungdom voksne som kan tilby en ferdigutviklet frontallapp.
Ikke nytt – men mer ekstremt enn før
Ungdom har et iboende behov for å markere seg. I starten var det å ta eksamen og få være russ i seg selv en markering forbeholdt eliten.
I dagens samfunn hvor stort sett alle avgangselever deltar i russefeiringen ikledd den samme ensfargede dressen, gir markeringsbehovet heller utslag i drøye slåsskamper, skyhøy pengebruk, provoserende sangtekster og eksperimentell rusmiddelbruk.
Det blir verre for hvert år fordi det går inflasjon i det. Og dette drar de kommersielle aktørene utvilsomt god nytte av.
En ungdomskultur som herjer og bryter med de voksnes forventninger er ikke noe nytt. Men det begynner stadig tidligere, er mer synlig gjennom sosiale medier og har tatt nye til dels ekstreme former i enkelte miljøer. <
Mitt viktigste redskap
Det er en utfordring å finne en balanse mellom å adressere og motarbeide de problematiske og risikofylte sidene ved russetiden og samtidig anerkjenne og bevare de positive prosessene som gjør ungdommen mer erfaren og rustet til å takle voksenlivet.
Derfor bør vi voksne gjøre det vi kan for å påvirke rammene og innholdet i feiringen heller enn å kjempe imot med forbud, fordommer og hevede pekefingre. På den måten vil de viktige psykologiske utviklingsprosessene få spillerom innenfor tryggere, mer kontrollerte og inkluderende rammer.
Russen selv, med alle de sterke drivkreftene i sving, kan ikke ha ansvaret alene. Å møte russen, og alle andre ungdommer, med nysgjerrighet gir bedre forutsetninger for å komme i dialog, oppnå ny innsikt og skape tillit – fremfor å skape motstand og tilbaketrekning.
Det er mitt viktigste redskap i jobben som ungdomspsykolog.