Da kan det hende at du har vært i en posisjon preget av avmakt i møte med noe eller noen med mer makt enn deg.
Ifølge den franske idéhistorikeren Michel Foucault (1926–1984) er ikke makt nødvendigvis en dårlig ting som de sterke kan utøve over de svake (James, 2018, s. 34), eller noe de sterke har monopol på (James, 2018, s. 35).
Makt er noe som er overalt til enhver tid i sosiale relasjoner. Den enkelte persons egen opplevelse av makten vedkommende har i en gitt situasjon, vil variere avhengig hvilken situasjon det er snakk om, og hvilke ressurser personen har tilgang på.
Dermed vil én og samme person oppleve å ha mer makt i en type situasjon, og mindre makt i en annen situasjon.
Opplevelsen av makt/avmakt vil ikke nødvendigvis alltid reflektere den reelle makten/avmakten personen står med. Noen vil føle makt eller avmakt fortere enn andre.
Makt og avmakt er sentralt i mange sammenhenger. Eksempler er enkeltindividers møte med rettsvesen, helsevesen og skolevesen. Disse møtene karakteriseres av ubalanserte maktforhold, men også tilsvarende ujevnbyrdige ansvarsforhold.
Som psykolog har jeg erfart å være i maktposisjon som helsepersonell i møte mennesker i sårbare livssituasjoner. Men jeg har også følt på ansvaret denne rollen medfører.
Som forelder har jeg hatt ulike møter med skolevesenet, der noen møter har gjort meg smertelig bevisst på at avmakt er en følelse familier kan få dersom det blir knute på tråden i podens skolehverdag.
Jo lenger fartstid jeg har fått som forelder til et skolebarn og som helsepersonell i helsevesenet, desto mer oppmerksom har jeg blitt på forholdet mellom ansvar og makt.
Krevende menneskemøter
I psykoterapi har vi et fenomen som kalles overføring og motoverføring. Når dette fenomenet oppstår, overfører pasienten følelser til behandleren som en reaksjon på vedkommende, noe som kan vekke følelser i behandleren.
Dersom behandleren overfører disse følelsene på pasienten, ender vi opp med en motoverføring. Et eksempel er at pasienten overfører følelsen sinne på behandleren og utagerer verbalt.
Dette kan vekke et forsvar hos behandleren. Hvis behandleren ikke er sine egne følelser bevisst, kan altså disse ukritisk uttrykkes som svar på pasientens overføring. Her er skadepotensialet stort.
Som den som sitter i en maktposisjon, er det behandleren som bærer ansvaret for å være sine følelsesmessige reaksjoner på pasienten bevisst, og ikke minst sørge for at disse ikke kommer pasienten til skade.
Fenomenet overføring–motoverføring kan skje i alle relasjoner, også i skolesammenheng. I relasjonen skole–hjem deler mange hjem (Drugli & Nordahl, 2016, s. 17) og skoleansatte (Drugli & Nordahl, 2016, s. 19) den oppfatningen at skolen har mye makt. I tillegg er skolevesenet, i løpet av en arbeidsdag, forvaltere av det kjæreste foreldre har.
Dersom foreldre oppfatter at skolearenaen ikke er trygg for barnet deres, kan veien til både sinne og fortvilelse være kort. Dette er kjente uttrykk for avmakt.
Foreldres følelser kan vekke vanskelige følelser i den skoleansatte, akkurat som pasientens reaksjoner kan vekke vanskelige følelser i helsepersonellet. Som profesjonell instans og innehaver av institusjonell makt bærer imidlertid den ansatte et spesielt ansvar for egne følelsesmessige reaksjoner i møte med hjemmet (Utdanningsdirektoratet, 2022).
Et ansvar for å ikke forvolde pasienten skade
Betyr dette at den som sitter med mest makt, skal godta enhver form for behandling av den som har mindre makt? Absolutt ikke.
Det er ikke akseptabelt at helsepersonell eller skoleansatte må stå i menneskemøter som oppleves som såpass ubehagelige at det skaper utrygghet og mistrivsel i jobben. Det er også slik at den med mindre makt fremdeles har et ansvar for egen atferd i møte med instanser de opplever at har mer makt.
Dersom man som helsepersonell ser at en pasient gjentatte ganger vekker uhåndterlige og overveldende reaksjoner, har man likevel et ansvar for å ikke forvolde pasienten skade ved å eksponere vedkommende for uheldige motoverføringer.
Da kan tiden være inne for å foreta et behandlerbytte. Det er behandlerens ansvar å sørge for at behandlingsrammene til enhver tid er forsvarlige og trygge for pasienten. Å kjenne til og respektere egne grenser som behandler er også et viktig ledd i forebygging av utbrenthet hos helsepersonellet.
I helsefaglig profesjonsetikk har vi et såkalt ikke skade-prinsipp, der hensikten er å unngå å begå skade på pasienten. Iblant innebærer det altså å avslutte en behandlingsrelasjon til en pasient.
Det samme prinsippet om å ikke skade bør gjelde i krevende skole–hjem-møter. Noen familier vil gjentatte ganger vekke vanskelige følelser hos den skoleansatte, og dette kan skape slitasje på den ansatte over tid.
Dersom den skoleansatte ikke er bevisst på egne følelser og motreaksjoner, kan disse komme til å skade samarbeidet mellom skolen og hjemmet, og således bidra til å begynne eller eskalere en konflikt med hjemmet.
Dersom skolen ikke klarer å endre måten den forstår og møter hjemmet på, kan det bli begynnelsen på veien til klageinstansen, Statsforvalteren. Men det kan også være begynnelsen på en stille resignasjon, der reelle problemer i barnets skolehverdag forblir uløste. Som den store taperen står gjerne barnet.
Makten definerer sannheten
En annen innsikt Foucault gjorde seg, var at det er den med mest makt som bestemmer sannheten (James, 2018, s. 38). Maktubalansen mellom profesjonell instans og enkeltindivid kan også komme til uttrykk gjennom instansens journalføring, der det som skrives om individet kan oppleves som den absolutte sannheten for den det skrives om.
Jeg har møtt pasienter som har bedt om sin journal, og til sin fortvilelse ser at måten helsepersonellet fører pennen i journalen på, medfører at pasienten fremstilles som et håpløst tilfelle eller som en vanskelig og krevende pasient.
«Behandlingsresistent» er et begrep som kan være fristende for helsepersonellet å benytte i møte med pasienter der ingen behandling ser ut til å virke. For pasienten kan en slik betegnelse føles som den ultimate dommen-han er uhjelpelig. Den enes lettelse blir altså den andres belastning.
Samme skjebne kan ramme familier som gjentatte ganger må henvende seg til skolen fordi skolehverdagen ikke blir bra for barnet deres. Disse familiene kan fort bli oppfattet som krevende. Nå som flere foreldre er bedre kjent med barnas rettigheter på skolen, har nok også andelen foreldre som setter diverse krav til skolen økt.
I skolen har vi ikke «behandlingsresistente pasienter» som brukere av en helsetjeneste, men det er nok flere som skolen vil betegne som «samarbeidsresistente hjem». Felles for pasientgrupper og hjem med større behov er at de på en faglig fordekkende sjargong, utilsiktet eller tilsiktet, kan komme til å fremstilles som vanskelige og krevende.
Når man jobber med mennesker, og man er den som er i maktposisjon, så bærer man et etisk ansvar for å være denne makten bevisst.
Krevende menneskemøter kan vekke reaksjoner hos den med mest makt, noe som kan medføre utilsiktet skadelig bruk av maktposisjonen.
Ansvaret for god makt-forvaltning gjør derfor bevissthet om følelsesmessige reaksjoner nødvendig, slik at makten ikke blir til et onde fremfor et gode for de man skal være en ressurs for.
Kilder
Drugli, M. B. & Nordahl, T. (2016, 25. april). Forskningsartikkel: Samarbeidet mellom hjem og skole. Oslo: Utdanningsdirektoratet.
James, N. (2018). Law and power: Ten lessons from Foucault. Bond Law Review, 30(1), 32–42.
Utdanningsdirektoratet (2022, 14. februar). Tiltak for godt samarbeid med hjemmet. Oslo: Utdanningsdirektoratet.