Det er tidlig morgen og fortsatt vinter. Mørket ligger tett på vinduene. Trikken snegler seg sakte fremover.
I setet foran meg, myk som en katt, sitter en liten gutt. Han har han fortsatt søvnen i kroppen, og øynene er fortsatt litt søvnige.
Mammaen sitter ved siden av, oppslukt av mobilen. Gutten lener seg inn til sin mor og sier noe med et mildt ansikt, ser opp på henne med forventning i øynene. Møter ingen øyne. Intet svar. Hun ser i mobilen.
Han forsøker å øke interessen. Han reiser seg opp på knærne og peker ut i mørket: «Mamma, se der.» Han peker ivrig.
Mammaen ser fortsatt i mobilen, et lite «hmm» slipper ut.
Gutten slukner i kroppen. Han setter seg ned og ser samme vei som mammaen, taus, på hennes mobil.
Slik sitter de til de er fremme og går av på vei til barnehagen og deretter hver til sitt. En lang dag fra hverandre og kanskje en ettermiddag med mobil?
En enkeltstående hendelse, eller et mønster?
Skjer dette en sjelden gang, er det ingen skade skjedd. Ingen fare. Er dette et mønster, er det noe annet. Det er en fare.
Fare for hva?
Vi kan lene oss inn i den lille gutten. Hva om det var du eller jeg som opplevde dette daglig?
Hvordan kan vi tenke oss at tankene, våre fortolkninger av situasjonen, kunne være? Hvordan vil vi føle oss etterhvert?
Barnet har kanskje først og fremst tilgang til sine følelser, som etter hvert også blir tanker, tankemønstre og grunnideer om en selv og vår relasjon til andre.
Det som traff meg, var barnets sårbarhet og behovet for å bli sett, møtt og holdt rundt.
Det slo meg også hvilken kapasitet barn har til å skape invitasjoner til kontakt, og til å ta ansvar for fellesskap. De er kompetente og våre små læremestre.
Det som står på spill, er vårt fellesskap
Det er mange måter å forstå situasjonen.
Følelsene som oppstår, er kanskje ensomhet, følelsen av å ikke være inkludert i et fellesskap.
Det kan være skuffelse. Jeg søker kontakt og blir møtt med fravær. Jeg vil gjerne være oss, men blir alene.
Gutten på trikken gav også opp, han sloknet. Følelsen av at det ikke nytter, så ut til å vake der inne i det lille mennesket.
Følelsene kan legge spirer til ideer og tanker om meg selv og andre. Tanker som etter hvert kan materialiseres, hvis dette erfares ofte og over lang tid, kan være «at jeg ikke er interessant nok», «at jeg ikke er viktig», «at jeg ikke betyr så mye», «at det er noe som er mer interessant enn meg», «det er noe der i mobilen som er viktigere og mer engasjerende enn meg», «at jeg er ensom».
Hvis dette er tanker som kommer og blir til mønstre, vil min trygge selvfølelse trues. Kanskje i retning av å oppleve meg som et menneske det ikke er viktig å lytte til. Jeg vil kunne kjenne meg uviktig, betydningsløs. En idé kunne over tid bli «er jeg verdt å være glad i?». Eller andre tanker som undergraver den positive selvfølelsen.
Det som står på spill, er vårt fellesskap: Har vi et fellesskap? Er jeg verdt å ha et fellesskap med? Er jeg en viktig person for deg? Er jeg en viktig person? I et lite øyeblikk som dette, kan det utspille seg et stort livsdrama – selvsagt avhengig av om det er et mønster, noe som skjer ofte eller ei, men viktig uansett.
Vårt blikk er et viktig møterom
Som barn er/var vi helt avhengig av å bli sett, møtt og tatt imot av de andre, spesielt de som står oss nærmest.
Vårt blikk er et viktig møterom. Når kontakten trues, og fellesskapet for ofte står på spill, kan det danne grunnlag for utvikling av eksistensiell ensomhet og psykisk smerte.
Barn lærer å kjenne sine følelser gjennom å bli speilet av de voksne. Når foreldre er på mobilen, får barnet ingen reaksjon eller speiling – og kan i verste fall få problemer med å regulere følelser senere i livet.
Dette gjelder barn, og det gjelder oss voksne. En nødvendig forutsetning for gode relasjoner er å bli prioritert og møtt. Det er helt konkret å bli valgt – også foran mobilen. Vi trenger å bli sett og valgt foran det som står i veien for kontakt, og vi trenger følelsen av å være et ok menneske. Verdig den andres blikk, nærvær – og interesse.
Jeg er på vei til kontoret mitt denne morgenen. Et rom for samtaler med unge voksne, ledere på alle nivåer, psykologer og andre mennesker som kommer når behovet for å forstå og å bearbeide kjennes viktig.
Mange av disse samtalene løper langs temaer som prioritering, forutsetninger for gode møter, å skape eierskap til beslutninger, ensomhet, utenforskap, følelse av å ikke være viktig, ikke tilhøre, bli sett og forstått. Mobilen som ligger mellom dem selv og andre, er ofte et tema.
Mobilskjermen har tatt bolig mellom oss og forstyrrer ofte mer enn nødvendig. La den få den størrelsen den skal, hverken mer eller mindre.
Det krever en bevissthet og ansvarlighet hos hver enkelt av oss. Den makten kan vi gi oss selv.