Iblant møter jeg på påstander som får meg til å stusse, som jeg må sjekke igjen for å se om det jeg så eller hørte var riktig.
Jeg hadde et slikt øyeblikk da jeg leste Carl Gustav Jungs bok «Arketyper og det kollektivt ubevisste». Her skriver han at kjennskap til arketypene er det viktigste man kan gjøre for å forebygge og kurere nevroser (les: psykiske problemer).
Hva er en arketype? Jung definerer det som «bestanddelene i det kollektivt ubevisste». Det sier ikke mye uten nærmere beskrivelse av sistnevnte. «Det kollektivt ubevisste» kan sies å være vår «nedarvede, psykologiske struktur». Et psykologisk avtrykk vi alle er født med. Spillereglene for vår psyke.
Et kart
Ideen om nedarvede psykologiske strukturer kan, i likhet med mange andre jungianske ideer, virke obskure. Men ser vi det i lys av biologien, er det kanskje ikke så kontroversielt. Vi har organer som mer eller mindre gjør det samme hos oss alle. Nyrene fjerner avfallsstoffer, insulin regulerer blodsukker, og hjertet pumper blod. Dette er fysiologiske konstanter.
Gitt at vår psykologi har opphav i biologien, er det vel naturlig å anta at vi også har psykologiske konstanter? Det er dette arketypene er, ifølge Jung. En universell struktur hva angår det som rører seg i vår psyke. Et slags kart, om du vil.
Jeg tror nettopp kart-analogien kan være nyttig i forståelsen av arketypenes nytteverdi. Ofte er en nevrose en konsekvens av feil forståelse av det som skjer. Vi setter symptomene på feil hylle. Feil knagg. Vi har alle opplevd å være sinte på noen eller noe, for så å finne ut at følelsene hadde opphav i noe helt annet, et par uker senere.
Det er dette dypere opphavet som er arketypene, skal vi tro Jung. Det er kilden. De mest grunnleggende bestanddelene. Kunnskap om arketypene gjør at du kan sette fingeren på hva symptomene dine er, men også hvor de kommer fra, og hva de vil.
Det symptomene sier
En sentral idé innenfor jungiansk psykologi, er at symptomene vil noe. Denne ideen har igjen opphav i tanken om en organisme som søker balanse. Vi mennesker er feilbarlige, og vi trenger korrigering. Symptomene er en beskjed om at vi er på feil kurs.
Forbindelsen mellom symptomer og handlingers nødvendighet kan virke fremmed, men er noe vi alle sammen har kjent på i eget liv. En gryende følelse av at det er noe vi må gjøre, en samtale vi må ha. Men som er ubehagelig, og dermed blir utsatt.
Kroppen lar oss imidlertid ikke slippe unna, og resultatet blir som regel et voksende ubehag – med kvalme, vondt i magen eller andre ting fra samvittighetens verktøykasse – helt til vi til slutt gjør det vi vet vi må gjøre og ubehaget fordufter.
En obskur idé?
La oss si man kjøper premisset om at arketypene er kartet over vår psyke. Hvordan kan man lære om disse?
Ifølge Jung, er svaret mytologi. Jung deler nemlig ikke den moderne forståelsen av myter. At dette var måten våre forfedre forsto den objektive verden på. At Tor med hammeren var en måte å forstå lyn og torden, og at myten følgelig ble overflødig i det øyeblikket vi hadde den objektive forståelsen av fenomenet.
I stedet ser Jung mytologi som et forsøk på å forstå den indre verden. Et forsøk på å forstå kreftene som rører seg i vår psyke. En eksternalisering av det indre teateret.
Det er en obskur idé, men gir mer mening når det får marinere litt. For psyken er det mest komplekse vi kjenner til. At vi opp gjennom tiden har gjort det vi kan for å få bedre grep om den, deriblant å personifisere eller lage historier ut av den, er ikke overraskende.
Koblingen mellom arketyper og nevroser, altså psykiske problemer, kan i Jungs perspektiv summeres opp slik:
Vi har et felles psykologisk kart.
Dette kartets bestanddeler er arketypene.
Gitt premisset om at det beste man kan gjøre for å løse et problem er å ha en presis beskrivelse av problemet, er det å ha kjennskap til arketypene det mest produktive vi kan gjøre. Og disse er aller best portrettert i mytologi.