«Ja, men – det er jo så mange som angrer,» sa hun på spørsmål om hva hun tenkte om behandling av transpersoner. Hun er ikke den eneste. Det er mange som svarer som henne på temaet transpersoner og behandlingstilbud.
Hvor får de det fra? Forskning viser at det er svært få (1–3 prosent) som ombestemmer seg etter å ha gjennomført kjønnsbekreftende behandling. Mange av disse ombestemmer seg heller ikke fullstendig. Bare en liten prosent av de 1–3 prosentene igjen gjør det.
Det vanligste er å ombestemme seg fordi motstanden fra familie, menighet, kultur blir så stor at de ikke klarer prosjektet med å bli den de ønsker å være.
Likevel lever oppfatningen av at det er mange som angrer.
Det foreligger en feilinformasjon i samfunnet når en behandlingsform som møtes med stor tilfredshet av de mange blir kamuflert av fokus på de svært få som faktisk ombestemmer seg: Enkelte «eksperter» snakker om hvor viktig det er å unngå at noen angrer, uten å anerkjenne begeistringen hos alle de som er svært fornøyde med behandlingen.
Selvfølgelig ønsker ingen av oss å behandle noen som ikke skulle ha slik behandling, men redselen for at det skal skje, må ikke styre behandlingstilbudet til alle dem som trenger det.
Tre nye svar fra USA
Nå har vi fått nye, overveldende tall som bekrefter det vi har sagt i årevis.
I 2022 ble det gjort en stor undersøkelse som omfattet både binære og ikke-binære transpersoner i USA. Det foreligger svar fra hele 92 329 personer i denne befolkningsgruppen.
La oss se på fire av funnene.
1. Hvordan er det å framstå, i det minste noe av tiden, som et annet kjønn enn det en er tillagt ved fødsel, men som det kjønn en identifiserer seg som?
Svar: For 79 prosent gjør det livet mye mer tilfredsstillende, og for 15 prosent mer tilfredsstillende. For 3 prosent var det verken verre eller bedre.
2. Hva så med hormontilskudd for å få kroppen mer i samsvar med kjønnsidentiteten?
Svar: For 84 prosent av dem som hadde fått hormoner ble livet mye bedre, mens det for 14 prosent ble bedre. For 1 prosent ble livet verken verre eller bedre. Det betyr at 98 prosent av dem som mottok kjønnsbekreftende hormonell behandling opplevde at livet ble bedre!
Tallene for tilfredshet hos dem som hadde gjennomgått kirurgisk kjønnsbekreftende behandling, var på omtrent samme nivå som for hormonbehandling.
3. Hva sier undersøkelsen om de «mange som angrer»?
Svar: Den bekrefter at de er få.
Med tanke på å leve som et annet kjønn enn det som står på fødselsattesten, var 1 prosent litt, og 2 prosent svært, misfornøyde med livet. For de som hadde fått hormonell, kroppsjusterende behandling, var det mindre enn 1% som var mindre tilfreds med livet.
4. Og hva med helsetilstand?
Svar: På spørsmål om helsetilstand, svarte 36 prosent at den var god, 24 prosent sa veldig god, og 6 prosent at den var storartet. 25 prosent rapporterte helsa som tålig, mens 9 prosent sa den var dårlig, men trans i seg selv, gir ikke dårlig helse.
Alt i alt har det solide grunnlaget grunnlaget for å gi de av oss som opplever kjønnsinkongruens positiv kjønnsbekreftende behandling, blitt enda mer solid.
Flertallet av brukerne har ikke tillit til «ekspertene»
Likevel holdes behandlingstilbudene tilbake. Brukerne umyndiggjøres. Helsebyråkratiet overser ønskene og behovene til majoriteten av den delen av populasjonen som opplever kjønnsinkongruens.
I Norge gis ansvaret for utviklingen av helsetilbudet til denne gruppen til «eksperter» majoriteten av brukerne ikke har tillit til.
Det har løftet seg en rekke «transbrøl» de siste årene, men de med makt til å gjøre tilbudet bedre, hører ikke.
En erfaren behandler og forsker på den internasjonale arenaen uttaler at dersom et annet fag hadde kommet med like mye dokumentasjon på at en behandling forebygger selvmord og psykisk uhelse, ville helsebyråkratene gjøre noe øyeblikkelig! Men på dette feltet sitter de stille.
Dette er merkelig, og for de det gjelder er det forferdelig smertefullt.
Debattklimaet påvirker transfolk negativt
Sterke stemmer både nasjonalt og internasjonalt sier at all feilinformasjonen som kommer fra grupper som grunnleggende er imot kjønnsbekreftende behandling, virker umenneskeliggjørende. Noen vil ikke engang akseptere at transfolk eksisterer. «Du kan ikke bekrefte noe som ikke finnes», sier en amerikansk senator.
The Trevor Project, som tilbyr krise- og selvmordsforebygging til LHBTQ+ ungdommer under 25 år, sier at 85 prosent av de ikke-binære gir uttrykk for at de mange lovendringene rettet mot transbefolkningen i USA har forverret deres mentale helse.
I møter med klienter merker vi hvordan samfunnsdebatten også her i Norge påvirker transfolk negativt. Flere går tilbake i isolasjon, flere blir deprimerte, og statistisk sett vil flere ta livet av seg.
Også i Norge er det mennesker som mener at transfolk egentlig ikke finnes, ettersom opplevelsen av kjønnsidentitet «bare er en følelse», som ikke må få samfunnsmessige konsekvenser.
Vi minner om at sult, tørst, behov for å gå på do, forelskelse, kjærlighet og sinne er følelser som på forskjellige måter får samfunnsmessige konsekvenser.
Nå må behovene til norske transpersoner få konsekvenser i norsk helsebyråkrati. Tiden er overmoden.