Jeg er en aktiv bruker av instagram, og algoritmene sørger for at jeg får opp mengder om psykisk helse og samfunnsrelaterte tema.
Ved hvert besøk blir jeg matet med et spekter av råd om hvordan jeg skal ta vare på egne behov. «Slik sier du nei», «hvordan rydde i vennelista di», «bruk tiden din på de som gir deg energi», «ikke gå på akkord med egne behov» og så videre.
Selvfølgelig skal vi ta vare på oss selv, men jeg lurer på hvorfor fokuset på egenomsorg har blitt så stort. Kan det bli for mye, og hva er kostnaden av dette?
Egen lykkes smed?
Vennene som ikke gir deg energi, de som av ulike grunner har et større behov for andre mennesker enn gjennomsnittet, de som har måttet flykte fra sitt hjemland og ikke kjenner språket og kulturen i Norge – alle som ikke vant i livets lotteri og ble født inn i en harmonisk og ressursterk familie – hva skjer med dem?
Allerede i det 1-åringene tar sine første skritt inn i barnehagen starter den individuelle kampen om de beste lekene og ikke minst oppmerksomheten.
I skolen kan man se tendensen enda tydeligere. Man har et mål om et harmonisk fellesskap hvor man gjør hverandre gode, men i realiteten handler det mye om den sterkestes rett, både i klasserommet og i skolegården.
Elevene utfordrer autoriteten til de voksne. De voksne skal skape trygghet gjennom å være større, sterkere og klokere. Ofte taper de. I 2023 var det en mobbetopp i norske skoler, anti-mobbeprogrammer viser seg å ikke fungere, og skolen klarer ikke å stoppe mobbingen.
LES OGSÅ: Elevundersøkelsen med urovekkende mobbe-funn: – Tallene er kritiske
Til tross for lovord om inkluderende arbeidsliv og helsefremmende arbeidsmiljø forblir andelen som står utenfor arbeidslivet noenlunde den samme. Andelen unge uføre vokser. Det er de salgbare CVene og de som er gode på å kjempe seg frem som vinner. Å innlemme flere i fellesskapet koster for mye, både menneskelig og økonomisk.
Og blir du gammel og hjelpetrengende kan du fort bli sittende alene i din egen stue med en robot som jevnlig spytter ut medisinene dine, som eneste selskap. Med mindre du har penger til å kjøpe deg omsorg.
Man er seg selv nærmest
Har vi ikke nok omsorg for hverandre, kan vi risikere at fellesskapet svekkes til den grad at vi alle står igjen med det fullstendige ansvaret for vår egen livskvalitet.
Tenker du at jeg svartmaler tilstanden litt vel mye? Jo da, det er nok riktig. Helt galimatias er det ikke. Vi er tross alt et demokratisk land med en lang historie bygget på fellesskapets verdier.
Mennesker er flokkdyr, vi trenger hverandre. Det er i fellesskap og gjennom samarbeid vi overlever. Samtidig er det viktig å verne om hver enkeltes rett til å være seg selv, dyrke sine interesser og ta selvstendige valg.
Men realiteten er at de sosioøkonomiske forskjellene i Norge øker. Vi hardner til. Vi er oss selv nærmest, og denne holdningen forsterkes stadig.
Jeg aner konturene av Darwins «Survival of the fittest» og er redd vi er blitt veldig nærsynte – i både rekkevidde og tid.
Ensomt
Mobbing er like fullt et resultat av fellesskapets utestengelse av enkeltmennesket. Nylig ble en ungdom bisatt fordi han ikke orket mer etter mange års mobbing.
Det var ikke fordi han ikke hadde nok egenomsorg. Det er fellesskapet som sviktet. Et fellesskap som ikke omfavnet hans egenart. Et fellesskap som ikke hadde nok omsorg, som ikke evnet å se og stå opp mot urett.
Etter hans død har lokalsamfunnet, sågar hele landet, postet grønne hjerter mot mobbing og samlet seg med brennende fakler til støtte. Det er vakkert. Men vi trenger denne varmen mens vi ennå lever. Vi skal ikke undervudere hvor godt det er å være verdifull også i andres liv, ikke bare vårt eget.
Jeg ønsker å se flere instagramposter om hvordan vi kan inkludere, hvordan vi kan se de som forsvinner i sidesynet og hvordan vi kan stå opp for de som trenger det. Hvordan vi kan bli et sterkere «vi».
Og jeg trenger å se det omsatt til handling. Kanskje det nettopp er du som trenger noen andre en dag. Eller for å presisere: kanskje det er nettopp du som trenger hele landsbyen en dag.
Å leve på egenomsorg alene, blir altfor ensomt.