Mens en fjerdedel av den voksne befolknigen i USA har en eller annen form for funksjonsnedsettelse, er det kun to prosent av studentene ved psykologiske fakulteter som rapporterer at de har det.
Forskere mener mangel på rollemodeller, systemiske barrierer for tilgjengelighet og diskriminering kan forklare denne skjevfordelingen. Ifølge en studie fra 2014 har de fleste psykologistudenter opplevd diskriminering på grunn av sin funksjonsnedsettelse.
I Norge antas det at mellom 18 og 20 prosent har en synlig eller usynlig funksjonsnedsettelse, mens det er uvisst hvor mange psykologstudenter dette gjelder. Det er også vanskelig å finne et anslag på hvor mange psykologer med funksjonsnedsettelser som finnes i landet, men misforholdet er sannsynligvis ikke så ulikt USA.
En gruppe forskere skriver i Psychology Today at de er overrasket over at den største minoritetsgruppen er så dårlig representert innenfor feltet som er viet til å forstå menneskelig atferd, følelser og kognisjon.
De påpeker at funksjonsnedsettelser som studietema klart faller innenfor underdisiplinene sosial-, personlighets- og helsepsykologi. Og mens sosial- og personlighetsforskning på minoritetsidentiteter og fordommer som involverer rase, etnisitet og LHBTQ+ har kommet relativt langt, har funksjonsnedsettelser og diskriminering i sosialpsykologi fått mindre oppmerksomhet.
Funksjonsnedsettelser overlapper dessuten med alle disse ulike identitetene, noe som betyr at mange psykologer eller psykologstudenter med funksjonsnedsettelser er marginalisert mange ganger. Videre skriver de at stereotyper for hvordan psykologer ser ut og hvilke egenskaper som verdsettes, ofte utelukker minoriteter, noe som sender signaler om at de ikke hører hjemme i feltet.
Leaking pipeline
Forskerne mener at de med funksjonsnedsettelser som bestemmer seg for å ta fatt på høyere psykologisk utdanning, befinner seg i en leaking pipeline.
Begrepet er blitt brukt om organisasjoners stadige tap av kvinnelig talent. Ved startpunktet av en karriere kan gjerne kjønnsbalansen være god, men på nivåene høyere opp er det mange kvinner som faller fra. De kommer aldri i lederposisjon og kvinner blir underrepresentert høyere opp i hierarkiet, som igjen fører til mangel på kvinnelige rollemodeller for lederstillinger. Dermed forsterkes oppfatningen om at kvinner ikke hører hjemme i lederposisjoner.
Dette er gjenkjennelig i forskningen som viser at personer med funksjonsnedsettelser er sterkt underrepresenterte i høyere studiegrader. Når studenter tidlig i utdanningsløpet mangler tilstrekkelig veiledning, støtte og tilrettelegging, kan resultatet bli at mange ikke makter eller føler seg motivert til å jobbe mot høyere utdanning.
Konsekvensene av dette blir at færre oppnår høyere utdanning og at studentene ikke tar del i utformingen av et mer inkluderende utdanningssystem. Tilretteleggingen som skal til for at de skal komme seg gjennom utdanningen blir aldri påtenkt eller realisert.
De vanligste barrierene
Studenter med funksjonsnedsettelser som har behov for ekstra fleksibilitet for å gjøre studiet overkommelig, møter særlig motstand når de søker om tilrettelegging. Ordninger som forsåvidt alle studenter kan ønske seg, er det enkelte studenter som virkelig trenger. En forsker sammenligner dette med å kjøre heis: Alle vil kanskje foretrekke å kjøre heis i stedet for å ta trappene, men er man ikke i stand til å gå i trapper, og det ikke finnes noen heis, har man tapt.
Selv om dette tyder på et større sosialt problem, mener forskere at årsaken kan handle om at ansatte ved fakultetene noen ganger har problemer med å forestille seg studenter med funksjonsnedsettelser som fremtidige kolleger. Og da kommer det tidligere nevnte problemet med mangel på rollemodeller inn.
Teal Burrell skriver i gradPSYCH at man må gå bort fra ideen om at alle studenter må kunne gjennomføre alle typer praktiske oppgaver, og heller være opptatt av de essensielle delene av læringen. Man kan i større grad ta hensyn til den enkeltes students styrker og svakheter. Premisset om at enhver psykologstudent etter endt studie skal kunne gå inn i en hvilken som helst psykologstilling, virker også ekskluderende.
Forskerne oppfordrer fakulteter til å ha åpne samtaler med studentene og være interessert i deres erfaringer med tilrettelegging og problemløsing, i stedet for å være låst til rammebetingelsene. De oppfordrer også til å undersøke ansattes bias og fordommer. Det har for eksempel hendt at veiledere blir så opptatte av en students funksjonsnedsettelse at det overskygger vurderingen av studentens praksisarbeid.
Til tross for at holdningene til mangfold på andre områder som etnisitet, kjønn og seksuell orientering har vært under utvikling, behandles funksjonshemmede oftere som en belastning enn en viktig dimensjon ved mangfold.
Trenger vi flere psykologer med funksjonsnedsettelser?
Man kan godt spørre hvorfor vi skal bry oss om dette nå som for høyt arbeidspress er et problem for mange psykologer, og kapasitetsproblemer er et sentralt tema i psykisk helsevern. Men kanskje er det nettopp da man trenger å gjøre plass for større mangfold og lytte til de som er eksperter på å finne alternative løsninger på utfordringer.
A4-mennesket finnes som kjent ikke, og større funksjonsvariasjon kan bidra til større takhøyde for å være den man er med sine ulike styrker, begrensninger og behov. Pasienter trenger også å møte et mangfold av psykologer. Insentiver for å få flere psykologer med ulike helsemessige erfaringsbakgrunner burde være like selvfølgelige som insentiver for å utdanne flere mannlige psykologer.
Og hva om personer med funksjonsnedsettelser har en ekstra godt utviklet emosjonell og sosial kompetanse som følge av å leve med et alltid tilstedeværende alvor i livet? Kanskje det å selv leve med en annerledeshet gjør at man lettere kan sette seg inn i situasjonen til de som føler seg litt på utsiden av samfunnet og normalen?
Er universitetene innstilte på å utdanne et større mangfold av psykologer?
Som tidligere psykologstudent med funksjonsnedsettelse, er min oppfatning at deler av akademia har et stykke å gå for å innta den lydhøre, åpne tilnærmingen som forskerne anbefaler. Å for eksempel bli spurt «hvordan kan vi gjøre dette studiet overkommelig for deg?» ville gjort stor forskjell. En slik tilnærming vil sannsynligvis også redusere fordommer og diskriminering.
Jeg tar selvfølgelig høyde for at mange ikke har negative opplevelser fra norske universiteteter, og jeg håper det er slik det er. Men hvis de psykologiske instituttene som har sosialpsykologi, menneskelig atferd og følelser som kjerneemner, ikke klarer denne oppgaven godt nok, hvem skal gå foran som eksempler? Hvordan skal personer med funksjonsnedsettelser bli bedre representert i psykologstanden?