Alle mennesker har sine sårbarheter. Noen mer enn andre. Men altfor mange velger å ikke lære sine egne sårbarheter å kjenne. Det kan påvirke livet vårt i større eller mindre grad.
I sårbarhetene våre kan det ligge stengsler, men også muligheter – dersom vi velger å forholde oss til våre egne ubehag.
Ordtaket «når en dør stenges, åpnes en ny» har en fortsettelse de fleste ikke har hørt om. Den går slik: «De fleste velger å ikke se de åpne dørene fordi de stirrer så hardt på den lukkede.»
Ved å se mulighetene som ligger i det å bli kjent med våre egne sårbarheter, blir vi helere mennesker.
Mulighetenes dør
Jeg har selv opplevd å møte mine egne sårbarheter og bli stilt overfor et valg: Vil jeg unngå dem eller trenge gjennom dem? I mange år valgte jeg å unngå dem, for det opplevdes som den enkleste vegen.
Det viste seg å være feil. Jeg øver meg nå på å bli kjent med mine sårbarheter og på å akseptere dem og stå i dem. Det viser seg å gi meg styrke, vekst og trygghet. Jeg har gått gjennom mulighetenes dør.
Dette er kanskje et trivielt eksempel, men det viser hvor hverdagslig dette kan fortone seg. Det å ha rutiner i hverdagen er noe som er viktig for mange, at alt bare funker.
For noen dager siden skulle jeg låse meg inn hjemme hos meg selv på en av vinterens kaldeste dager. Låsen i døra var frosset fast slik at jeg ble stående på utsiden uten å komme meg inn i varmen.
Jeg trodde jeg hadde kontroll, og da det viste seg at jeg ikke hadde det, ble jeg umiddelbart urolig. Hva gjør jeg nå? Hvordan skal jeg ordne dette? Klarer jeg det? Dette var spørsmål som umiddelbart meldte seg, og jeg kjente en klump i magen.
En av mine sårbarheter gjelder det å mestre praktiske ting alene, og denne sårbarheten vekker fort også en følelse av ensomhet i meg, spesielt etter at jeg gikk gjennom et samlivsbrudd.
Etter noen minutter foran inngangsdøra mi begynte jeg å kjenne på ressursene mine. Jeg er kreativ, jeg har klart ting før, og jeg kjenner mange jeg kan ringe for å få hjelp. Dette skal løse seg!
Det krever trening og mestring over tid for at man skal kunne kjenne trygghet når man må håndtere det ukjente. Da må man daglig endre tankemønstrene når de dukker opp i ulike situasjone og snu tankene til noe som åpner opp for mestring snarere enn å lukke seg ned.
Døra til nye erkjennelser
Hvis man overkommer hindringer og ubehag, kan det åpne seg dører til nye erkjennelser. Ofte har man en tanke om at hvis jeg gjør det som er riktig, så skal jeg slutte å ha det ubehagelig, hvis jeg gjør de riktige tingene, så går det over. Men dette løser ingenting, livet består av ubehag også. Da må vi heller lære oss å akseptere ubehaget.
Når vi møter våre egne sårbarheter, er det en naturlig refleks å flykte. Men hva oppnår vi med det?
I enhver sårbarhet ligger det en åpen dør inn til et rom som er fullt av vekst og utvikling. Ved å slippe frykten og anerkjenne ubehaget med å møte våre egne sårbarheter, kan vi lære oss å finne ressursene i oss selv. Det å møte sårbarheten ved å ta den imot vil gi oss styrke ved at vi anerkjenner at den er der.
Jeg anerkjenner sårbarheten min og kjenner på den uten å unngå den.
Jeg merker for eksempel at gode relasjoner, musikk og det å se på nyheter om Gaza kan gjøre at jeg fort bli rørt til tårer. Når jeg kjenner på kontakten med dette i meg, gir det meg styrke til å anerkjenne sårbarheten, være sammen med den. Jeg tillater meg selv å være svak, og det gjør meg sterkere.
Det er bedre å erkjenne situasjonen slik den var, og slik den oppleves i øyeblikket, og det kan være med på å redusere ubehag i øyeblikket. Det er i øyeblikkets erkjennelse at man kan erfare at smerten avtar, og at noe nytt trer frem, som kjærlighet, glede, mot, empati og kreativitet. Men det er ubehagelig og må jobbes med daglig gjennom å snu tankene våre i små og større øyeblikk.
Friheten bak den åpne døra
Gjennom det siste året har beskyttelsen min blitt tynnere. Dette har skjedd fordi jeg er på en reise hvor jeg stadig blir tryggere i meg selv.
Jeg tør å kjenne mer på min sårbarhet og ta mer plass i mitt eget liv. Dette har bidratt til å øke min bevissthet rundt mine følelser, handlinger og reaksjoner. Det er godt for meg, og det gjør noe med mine relasjoner. Da er det ikke lenger de ytre faktorene som styrer, men mitt indre liv, meg selv.
Jeg kan være til stede for både meg selv og andre på en mer ærlig måte. Det er skremmende å kjenne seg mer sårbar, samtidig som jeg oppdager en indre trygghet som er mer autentisk og ekte.
I dette ligger min frihet – bak den åpne døra.