I 2020 stengte Norge ned for å beskytte «sårbare grupper», på bekostning av andre sårbare grupper; spiseforstyrrelser er nå et akutt folkehelseproblem.
I 2022 leste jeg på NRK.no ett hjerteskjærende rop på hjelp fra en anonym sliten mamma som beskrev hvordan helsevesenet sviktet barnet hennes med spiseforstyrrelser som verken orket å leve eller dø.
Helseminister Ingvild Kjerkol svarte henne raskt at hjelpen av på vei, og i 2023 kom rapporten «Forenkle og forbedre» med forslag til endringer i psykisk helsevern. En tverrfaglig ekspertgruppe ved Helsedirektoratet fikk oppgaven å styrke«forebygging, tidlig oppdagelse, tidlig intervensjon og behandling av spiseforstyrrelser».
Behandlere blir til saksbehandlere
Kjære «sliten mamma», barnet ditt tilhører mest sannsynlig nå gruppa «unge voksne» hvor spiseforstyrrelser økte mest under pandemien. Kanskje din datter var blant en av ti ungdommer som strever med forhold til kroppen, og hvor spiseforstyrrelsen blomstret da skoler og fritidstilbud stengte. Skal vi fortsette å svikte disse unge?
Jeg behandler spiseforstyrrelser på daglig basis i et system som sårt trenger oppgradering. Jeg møter mange slitne pasienter og «kjære slitne mammaer», og etterlyser rask endring av et uhensiktsmessig system og økte ressurser.
Behandlere i psykisk helsevern kjenner godt de generelle forutsetningene for vellykket psykologisk behandling – f.eks. en trygg behandlingsrelasjon og de spesifikke «best-i-test-intervensjoner» som skal øke sannsynligheten for tilfriskning fra en gitt psykisk lidelse.
Men når disse tiltakene iverksettes i et terreng med overtro på det målbare, går det fryktelig galt.
For behandlere blir det viktig å krysse av x antall tiltak/uke (kvantitet) uavhengig av terapeutisk prosess (kvalitet), og avslutte pasienter (kvantitet) uavhengig av bedring (kvalitet).
Behandlere blir til saksbehandlere i et helsevesen hvor det er viktigere å avvise og «holde ryggen fri» enn å gi psykologisk helsehjelp.
Svikt etter svikt
Kjære «sliten mamma», har barnet ditt allerede opplevd relasjonsbrudd etter relasjonsbrudd når behandling ikke har ført frem? Har hun mistet motivasjon og tro på behandling, som er sentrale for tilfriskning?
Fikk hun avslag på høyspesialisert spiseforstyrrelsesbehandling fordi hun ikke hadde nok mislykkede forsøk bak seg ved lokalt DPS, enda spiseforstyrrelsen debuterte i tenårene, slik de fleste gjør, og hun også hadde vært lenge i BUP?
Fikk hun avslag på brukerstyrt seng fordi tilbudet er rettet mot akutt psykose eller selvmordsfare, og at det eksisterer få slike tilbud ved spiseforstyrrelse – og da som oftest på andre siden nåløyet til høyspesialisert behandling?
Ble barnet ditt atter en gang anbefalt å forsøke lokalt DPS, hvor kompetansen på hennes lidelse var begrenset?
Ble hun nektet akuttplass fordi hun ikke var «syk nok» for et overbelastet system, ofte målt ved aktuell vekt i forhold til høyde? Forsterket dette vrangforestillingen om å ikke være tynn nok, og følte hun seg tvunget til å sulte seg enda mer?
Ble behandlingen komplisert av utrygghet, overveldende følelser, eller tap av kontakt med kropp, tid, og rom, noe som kan forekomme etter traumer? Hadde vi ikke nok tid slik at hun kunne utfordre sin frykt? Har vi som samfunn råd å ikke gi henne tiden hun trenger?
Ble det etter mange nytteløse behandlingsforsøk anbefalt ivaretakelse på kommunalt nivå, hvor utallige støttekontakter under høyt arbeidspress og med variabel kompetanse besøkte henne ukentlig for måltidsstøtte?
Ble hun utslitt av alle kontakter som ikke hadde tid til samtale – så utslitt at hun takket nei til tilbudet, og ble oppfattet som behandlingsresistent?
Hva venter vi på?
Jeg tenker på dere, kjære slitne mammaer, som blir vitne til alt.
Det er på tide å forkaste et psykisk helsevern som premierer kvantitet over kvalitet, til fordel for et pasientvennlig system som fremmer heller enn å hemmer psykisk helse.
Det er på tide at vi som møter unge voksne med spiseforstyrrelser, får tilstrekkelige ressurser til individualiserte, faseorienterte behandlingstilbud, samt til god samhandling og kunnskapsoverføring.
Det er på tide at tidlig intervensjon, dagtilbud, og brukerstyrte senger kommer på plass, slik at vårt system ikke bidrar til kronifisering av spiseforstyrrelser hos unge voksne.
Hva venter vi på? Gjør om, gjør rett! Vi har ingen flere å miste, og hvis vi likevel mister noen, så skal det ikke stå på at vi ikke har gjort vårt beste som samfunn.