Sigmund Freud proklamerte at endemålet for en vellykket terapi er at pasienten blir sin egen psykologiske mor og far. I «Poor Things» strekkes dette prinsippet til det ytterste og enda litt lenger.
Regissør Yorgos Lanthimos går totalt bananas i denne utrolige filmen som både er et drama, en thriller, en tragedie, en horror og en komedie.
Til alt overmål har den og smarte kommentarer til wokekultur, prostitusjon, marxisme, polygami og selvmord. Det kan kanskje høres ut som om den gaper over for mye, men alt absorberes i et imponerende driv.
Et underliggende premiss i filmen som vi kjenner fra evolusjonspsykologien, er at menn er mye mer seksuelt sjalu enn kvinner. Både Emma Stone i rollen som Bella Baxter og Willem Dafoe som Dr. Godwin Baxter bør være klare Oscar-kandidater for prestasjonene her, men Mark Ruffalo har den villeste rollen som Duncan Wedderburn – som etter hvert blir så sjalu og forsmådd at det rabler totalt for ham og han blir innlagt på sinnssykehus, dette i sterk kontrast med den alfa master-of-the-universe-mannen vi blir kjent med i begynnelsen av filmen.
For mennene i «Poor Things» svermer rundt den infantile og Viktoriansk vakre kvinnen som den kastrerte Gud har laget – en Frankenstein-versjon av Lolita. Det ødipale er sentralt her, eller egentlig Elektra-komplekset som Jung kalte dette psykoseksuelle forholdet mellom far og datter.
Hun finner seg typisk nok en eldre mann i et forsøk på å fylle sin fars sko. Det er en ulmende og ubehagelig pedofil stemning som gjennomsyrer filmen. Emma Stones individuelle utvikling gjenspeiler kvinners kollektive utvikling over et par århundrer av kvinnefrigjøring og seksuell revolusjon.
Denne odysséen befinner seg på et erotisk, politisk og intellektuelt plan. Når hun er på det konkret-operasjonelle stadiet i Piaget sine termer, forstår hun beskrivende nok ikke abstrakt tenkning. Den seksuelle oppvåkningen understrekes ved at hele filmen frem til hun har sex for første gang finner sted i svart-hvitt, mens det skifter til farger derfra.
Beskrivelsen av prostitusjon skjer i et marxistisk lys, der kvinnene bokstavelig talt tar kontroll over sine egne produksjonsmidler.
Et annet element som vi kjenner godt fra psykologien, er fagpersonen som blir forsker på sine egne barn. Blant annet er både Skinner, Piaget, Melanie Klein og ekteparet Bem kjent for sine famøse forskningsprosjekt som involverte sine egne barn.
I «Poor Things» strekkes denne strikken langt forbi alle tenkelige moralske og menneskelige grenser. I noen deler har det et rasjonelt bakteppe, tross alt, mens det i andre scener bare er av absurd natur, som å operere inn en grisehjerne i en høne.
I tillegg er filmen morsom, eksemplifisert i vitsen «knock, knock» «who’s there?», «fromage», «fromage who?», «cheese to meet you».
Det er også ufrivillig komisk hvordan vitenskapsmannen spilt av Willem Dafoe, som har et strengt empirisk kompass som får Karl Popper til å fremstå som en alternativ medisiner, stadig forkludrer dette med instinktive farsfølelser og mannlig kompetetivhet.
I tillegg har han egne komplekser med sitt deformerte utseende i noe som virker som en klar homage til David Lynch sin film «Elefantmannen». Den morsomste og samtidig mest forstyrrende scenen involverer en geit og en mann som ville slått nye rekorder på Adorno sin fascistskala.
Alt i alt en film som imponerer på mange nivåer. Ser du denne sammen med noen, bør dere sette av god tid til å ta en kollokvie etterpå.