Pårørendearbeid kan være avgjørende for lindring av ens smerte og lidelse. Men som tidligere psykisk syk, altså den «hjelpetrengende», så vet jeg at det forutsier at pårørende får kunnskap og veiledning. Det fikk ikke mine foreldre.
Det skulle gå to år før mine foreldre fikk ordentlig kunnskap om spiseforstyrrelser og hvilke verktøy som kan være til nytte. Jeg måtte betale prisen for deres mangelfulle kunnskap om psykiske lidelser.
Jeg ble fortalt at det var demonene i meg som var problemet, og måtte derfor vaskes i «hellig» gjørme fra midtøsten, tråkke på varm røkelse, besøke imamer og så videre. Listen over alt som skulle prøves ut er lang.
Jeg ble ikke noe bedre, bare verre. I hvert fall frem til mine foreldre fikk den veiledningen de trengte. Nå vet jeg at kunnskap er til dels kulturbasert, og mine foreldre hadde gode intensjoner i det de gjorde. Likevel; selv de beste intensjoner kan gjøre skade.
LES OGSÅ: Religiøse ritualer erstatter ikke behandling for psykiske lidelser
Det å være pårørende er ingen lett oppgave, uansett hva det gjelder. Når noen vi er glade i er syke, så berører det oss sterkt – følelsesmessig, praktisk og sosialt.
Pårørende kan glemme å ta vare på seg selv og sine behov, fordi man skal dekke andres behov. Og det blir ikke noe lettere når pårørende føler at de står alene uten å kunne dele erfaringer med andre pårørende, eller få veiledning fra helsevesenet eller interesseorganisasjoner.
Ifølge den nyeste pårørendeundersøkelsen, svarer 4 av 10 pårørende at helsepersonell ikke har oppfylt veiledningsplikten sin, selv etter at pårørende henvender seg i samråd med den syke.
Så, hva kan løsningen være? Jeg tror løsningen til dels ligger hos den ansvarlige lederen i helsevesenet, det være seg lederen på psykiatrisk avdeling, lederen for hjemmetjenesten eller kommunalsjefen for helse- og omsorg.
Den ligger også dels i utdanningssystemet. Ansatte og studenter innen helsefaglig utdanning bør få mer kunnskap om hvordan man kan inkludere pårørende til personer med psykiske og fysiske plager og lidelser.
Spesialhelsetjenesteloven er klar på at pårørende skal tilbys nødvendig opplæring. Likevel kan pårørende for psykisk syke bli ekskludert fra denne nødvendige opplæringen, selv om den pårørende ønsker, og til og med etterlyser informasjon og kunnskap.