«Da jeg var liten, forsøkte jeg å pusle bitene sammen, men det gikk aldri. Det manglet alltid en bit. Etter hvert som jeg ble større, forsto jeg at det var fordi det fantes et stort hull etter han. Et hull som ikke kunne fylles med noen ting. Da ble panikken bare større og større. Til slutt fant jeg ut at jeg måtte ta sorgen til meg, og gjøre den til en bestevenn som jeg kunne ta med meg gjennom livet.»
Sitatet over er fritt etter hukommelsen fra en konsert i sommer med den svenske artisten Cleo. Sterke ord om å leve med et konstant savn etter en person som betyr mye for henne.
«Hur kan jag berätta nånting som tog ett liv att forstå», innleder hun sitt siste album med, som hun har kalt «Missaoui» – etternavnet hun bærer etter sin pappa, som hun mistet i en trafikkulykke som barn.
Kjærligheten går ikke over, selv om en man er glad i dør. Sorgen går ikke over, selv om det er lenge siden personen ble borte.
Men, begge deler endrer seg med tiden.
I perioder virker sorgen fjern og nesten borte; i andre perioder blusser den opp igjen.
Til syvende og sist må man lære seg å leve med sorg og savn. Gjøre den til en håndterlig del av egen hverdag og eget liv.
Å dø tre ganger
I Disney-filmen Coco (2017), hvor handlingen er satt til et tradisjonelt Mexico, blir døden vakkert skildret. Vi mennesker dør ikke én gang, men tre ganger:
- Den første død er når vi sovner inn, og sjelen forlater kroppen.
- Den neste død er når kroppen vår igjen har blitt omgjort til jord.
- Men den siste – og mest endelige – død, er når det ikke finnes noen minner om oss igjen på jorden.
Man lever altså videre i andres minner.
Etterlatte minnes de døde gjennom å gjenfortelle historiene, snakke om dem, dele minner og mimre. Så lenge de gjør dette, vil de døde leve videre. Inntil én dag, når ingen lenger viderefører din historie.
Når alle minner om deg er borte fra jorden, legger du ut på din siste reise, og dør din endelige død.
Innenfor dette perspektivet er det interessant at vi i vår kultur sjelden snakker om de døde.
Coco er fullstappet med både humoristiske og alvorlige referanser til dette perspektivet.
På Día de Muertos, de dødes dag, kan de døde få lov til å krysse grensen tilbake til jorden for én dag, for å se de levende slektningene sine. Forutsetningen for dette er at de levende slektningene har satt opp et bilde av deg på familiealteret hjemme.
«Tollvesenet» bruker en slags røntgenskanner som på magisk vis er koblet opp mot et register over alle verdens bilder på altere. På et sekund får man avslag eller tillatelse:
– Beklager, slektningene dine har ikke satt opp bilde av deg i år.
– Men, men – det må jo bare være en forglemmelse, de pleier jo alltid å…
– Vel, beklager – neste!
Forglem meg ei
Héctor Rivera, en av hovedkarakterene, har bare én person igjen på jorden som husker seg. Mamá Coco, datteren hans, har blitt en gammel dame på jorden som nærmer seg sin egen første død. Hun er ikke i stand til stort annet enn å sitte i stolen sin og sove, og hun er også i ferd med å glemme faren sin.
Héctor er derfor i ferd med å forvitre. Om Mamá Coco glemmer han, kommer han til å dø sin tredje og endelige død.
Dette vet Manuel, oldebarnet til Mamá Coco, og han forsøker det han kan for å få en sovende Coco til å huske faren sin. Han forsøker febrilsk å vise fram et bilde av Héctor til henne:
– Pappa, husker du pappa? Han pleide å spille for deg, husker du det? Se! Det er pappaen din!
Han får ingen respons, og er gråtende i ferd med å gi opp. Hans siste mulighet er å ta opp gitaren og synge en sang faren til Mamá Coco pleide å synge til henne som liten. Da han kommer til andre vers, begynner Mamá Coco å synge svakt med, hun våkner sakte til, og Hector lever videre en stund til.
Om vi viderefører historiene og minnene, lar vi altså de vi har mistet, forbli levende.
Sangen som blir sunget for Mamá Coco er Recuérdame, oversatt til Forglem meg ei på norsk. Sangen ble laget til henne da hun var liten, for at hun ikke skulle glemme han mens han var på turné som musiker.
Sangen fungerer også som et sterkt symbol på behovet for å bli husket av de man er glad i, etter man har gått bort.
La meg være en del av minnene deres; en del av historiene og hva dere snakker om.
Forglem meg ei.
Ringene som brer seg i vannet
Gjennom måten vi er på, skaper vi stadig små endringer i menneskene rundt oss. Psykiateren og forfatteren Irvin D. Yalom kaller dette krusninger. Som ringene som brer seg i vannet, påvirker vi mennesker rundt oss mens vi lever. Denne påvirkningen blir værende etter vi selv er borte.
Krusningene fortsetter å bre seg.
Dermed kan ett perspektiv på døden også være at man lever videre gjennom hvordan man har påvirket og endret mennesker rundt seg.
Bestemoren din, som alltid fikk deg til å føle at du var god nok i å være akkurat den du er – hun har nok også påvirket måten du er på overfor andre mennesker, og måten du er på overfor deg selv.
Når du savner at faren din alltid la merke til når du hadde en dårlig dag, er det naturlig å tenke at du også har lært noe om å legge merke til hvordan mennesker rundt deg har det.
Når du minnes vennen din med den herlige selvironien, så er det sannsynlig at du tok med deg noe av dette, og kanskje har litt lettere for å le det bort neste gang du dummer deg ut.
Vårt sekulære samfunns evige liv
Hvordan har du selv blitt formet av den du savner? Hvilke krusninger ønsker du at den du har mistet, skal etterlate seg i deg?
Og omvendt: Om krusningene og historiene er det som skal bli igjen etter deg – da er det ditt viktige valg hvordan du ønsker å forme dem mens du lever.
Krusningene og historiene gjør at de som har gått bort kan fortsette å leve gjennom oss som er igjen.
Kanskje er det vårt sekulære samfunns versjon av det evige liv.
«Det är kanske så, att du aldrig har försvunnit», som Cleo synger til sin døde pappa.