Etter lobotomi var målet at pasientene skulle bli roligere, fungere bedre sosialt og oppleve mindre angst. Kvinner ble oftere henvist til lobotomi enn menn i land der denne praksisen foregikk.
En undersøkelse viser at 83 prosent av alle lobotomerte i Frankrike, Sveits og Belgia var kvinner. I Danmark var kvinneandelen knappe 70 prosent. Bortsett fra kjønn var det ikke andre tydelige forskjeller blant de opererte; de kom fra alle sosiale lag og yrkesgrupper.
I Sverige er kjønnsfordelingen i hele befolkningen trolig ikke gjennomgått, men da forskere undersøkte tallene ved et av de tre sykehusene som opererte flest personer, Umedalen, fant de at 63 prosent av de opererte var kvinner.
Forekomsten var generelt høyere blant kvinner i nesten alle land der praksisen foregikk. Hva kan forklare kjønnsforskjellene?
Flere kvinner enn menn døde av behandlingen, spesielt de første årene lobotomi ble introdusert. Generelt viser statistikken over de som ble henvist til lobotomi at det ble tolerert mindre uro fra kvinnelige pasienter enn mannlige før de ble henvist til operasjon.
Lobotomiforskeren Jesper Vaczy Kragh forklarer statistikken i Danmark blant annet ved at behandlerne anså det som lettere å skrive kvinner ut fra sykehusene etter operasjon.
Utskriving var jo et av målene med denne typen behandling, men siden følgene ofte var fatale, skjedde det sjelden.
Norge er et unntak i kjønnsstatistikken
Da myndighetene i Norge gjorde en offentlig utredning av hvem som hadde blitt lobotomert i Norge og hva konsekvensene var, fant de overraskende nok ingen kjønnsforskjeller. Av de 1964 personene utvalget kjente til, var 979 kvinner og 985 var menn.
Ved Dikemark ble bare kvinner operert, siden overlegen ved mannsavdelingen var motstander av lobotomi. Ved Gaustad sykehus ble både menn og kvinner lobotomert, men ved den rene kvinneavdelingen var lederen Johan Bremer mot lobotomi, og i hans tid som leder ble ingen kvinner fra avdelingen lobotomert. På Reitgjerdet ble det også utført lobotomi, men der var det kun menn som oppholdt seg og følgelig bare menn som ble operert.
Det kan være at enkeltledere ved de ulike sykehusene har spilt en rolle for kjønnsstatistikken i Norge. Hvis pasientene var innlagt på en avdeling der lederen var tydelig motstander av lobotomi, var det stor sjanse for at de ble forskånet fra behandlingen. Særlig Johan Bremer kan ha hatt betydning i denne sammenheng. Han sørget for at lobotomi opphørte fra han tok over som leder ved kvinneavdelingen i 1955, på det sykehuset som utførte flest lobotomier i Norge.
LES OGSÅ: Kald gul – Sigrid Hjerténs lobotomihistorie
Bremer skal ha sagt at psykokirurgien i desperasjon tydde til drastiske metoder som lobotomi og kastraksjon av schizofrene. «Småbarn får ikke skarpe gjenstander å leke med. Psykiatri på et utviklingsnivå antagelig tilsvarende småbarnstadiet burde sannsynligvis heller ikke leke med kniver og sakser», uttalte Bremer.
Siden direktøren på Gaustad sykehus, Ørnulf Ødegård, var svært positivt innstilt til lobotomi som metode, var det nok krevende å stå imot hans syn på aktuelle kandidater. Likevel sørget Johan Bremer for at kvinnene fra hans avdeling ble forskånet for denne typen operasjoner.
Til tross for at Bremer var motstander av lobotomi, og han forhindret at en del kvinner ble operert, forklarer ikke hans innvirkning det totale bildet, siden han ikke tok over som leder før i 1955. På Gaustad ble det operert mange, både kvinner og menn, også henviste pasienter som kom til Gaustad fra ulike psykiatriske avdelinger i Norge før og etter Bremers tid på sykehuset.
Statistikken viser at bortsett fra ved Opdøl i Møre og Romsdal, der kvinneandelen var mye høyere enn andelen menn som ble operert (60 kvinner og 15 menn), var kjønnsfordelingen nokså lik i hele landet.
Det finnes ingen god forklaring på hvorfor Norge ikke hadde en skjev kjønnsfordeling, slik som i andre land. Trolig var det ikke mer likestilling mellom kjønnene i Norge sammenlignet med Sverige og Danmark.
Ustabilitet og hysteri
Kvinner ble tidligere ansett for å være mer ustabile og hysteriske enn menn. Utvidede kriterier for aktuelle operasjonskandidater kan ha gjort kvinner mer utsatte for lobotomi. Operasjonen skulle være en siste utvei etter at annen behandling var forsøkt over lang tid.
Slik fungerte det ikke alltid i praksis. Å vurdere hvem som var egnede kandidater var opp til den enkelte henvisende lege. Personlighetsforstyrrelser, depresjon, bulimi, smerter og utviklingshemning ble ansett som diagnoser der lobotomi kunne være indisert behandling.
LES OGSÅ: Nobelprisen for lobotomi
Det samme mønsteret så en på verdensbasis. Personer som Ellinor Hamsun, Knut Hamsuns datter, ble lobotomert to ganger i Danmark ut fra diagnosene depresjon og bulimi. Eva Peron, kjent som Evita, ble lobotomert mot slutten av sitt liv på grunn av et ønske fra andre om å redusere uro og smerter. Den svenske kunstneren Sigrid Hjertén ble lobotomert grunnet psykotiske symptomer, med døden til følge. Rosemary Kennedy, den amerikanske presidenten John F. Kennedys søster, ble lobotomert med atferdsmodifisering som motiv for inngrepet.
Følgevirkninger av lobotomi
Lobotomi ga følgevirkninger som apati, redusert impulskontroll, redusert evne til å ivareta seg selv og vise empati overfor andre, urininkontinens, epileptiske anfall, demensliknende tilstander og død som følge av inngrepet.
I noen få tilfeller førte faktisk lobotomien til en bedring blant pasientene (!). Det finnes eksempler på at pasientene skrev brev til kirurgen og takket ham for operasjonen, men svært mange hadde store, negative følgevirkninger etter inngrepet. Mange av følgevirkningene ble aldri rapportert, siden det ikke ble gjort nevropsykologiske undersøkelser i etterkant, og det var heller ingen systematikk i å innkalle utskrevne pasienter til etterundersøkelser.
LES OGSÅ: Hva skjedde med Ellinor – Knut Hamsuns datter?
Til tross for at det manglet grundige beskrivelser av ettervirkningene, begynte helsearbeidere på 1950-tallet å få en økende bevissthet rundt skadevirkningene. Ettervirkningene fikk også et eget navn: sekvele etter lobotomi.
Noen ble operert flere ganger. Gjentatt lobotomering økte risikoen for komplikasjoner etter operasjonen, kognitive ettervirkninger og død. Noen av pasientene ble operert fire ganger.
Ved Gaustad sykehus døde så mange som en av tre pasienter som ble henvist til lobotomi de første årene.
Andre kilder:
Kragh JV. Det hvide snit. Psykokirurgi og dansk psykiatri 1922-1983. 2010. Syddansk universitetsforlag.