Nyåret kom og gikk. Jeg ble minnet på nyttårsfeiringen under pandemi-nedstengningen. Viruset forsvant ikke bare fordi klokken slo tolv. Uansett hvor mye champagne vi skålte med, våknet vi opp til en morgen som var altfor lik gårsdagen. En dag som for mange var fylt til randen med skuffelse og tap.
Personlig ga 2023 meg mye. Men det var også året da Israel tvang nesten 85 prosent av menneskene i Gaza ut av hjemmene sine uten å ha et sikkert sted å være. Det var året da det ifølge FN ble brukt ammunisjon tilsvarende to kjernefysiske bomber i løpet av 80 dager.
Et år med uforholdsmessig mange arresterte, torturerte, forfulgte eller drepte palestinere. Et år da jeg ikke kunne slutte å sammenligne alt jeg fikk med det andre ikke fikk.
Slik som under nedstengningen, scroller vi gjennom den uendelige nyhetsstrømmen. Men denne gangen kommer ikke trusselen utenfra, det er ikke en global pandemi som sprer seg gjennom hosting og dårlig håndhygiene. Det er ikke et virus som dreper uskyldige mennesker.
Mange av oss tenker nok at det minste vi kan gjøre er å holde oss oppdatert. Er ikke det solidaritet?
Overlevendes skyld
Vi stirrer som kaniner, lammet foran lastebilens blendende lys. Videoer så grove at mainstream media filtrerer det bort. Jeg ser hvordan reaksjonene fortsetter som ekko på sosiale medier i en slags desperat bønn om redning. Å se andres traumer om igjen og om igjen vekker mange følelser. En av dem er skyld.
Skylden hvisker stille når vi kysser barna våre god natt, fordi sovende barn ligner altfor mye på døden vi har sett på mobilen. Skylden roper høyt når kassadamen på Kiwi strekker seg etter en hvit plastpose, og den eldre mannen foran meg fyller posen. Posen kunne rommet kroppen til et ettårig barn.
Begrepet survivors guilt oppsto på 1960-tallet da flere terapeuter oppdaget et fellestrekk blant overlevende etter Holocaust. Fenomenet er komplekst og oppstår blant annet ved å være vitne til andres død. En lignende variant har blitt observert blant helsepersonell og terapeuter som føler at de aldri gjør nok for å hjelpe sine pasienter. I dag anses ikke survivors guilt å være en diagnose, men å bære skyld for de traumene og dødsfallene andre gjennomgår, kan føre til økt stress i hverdagen.
Sekundært trauma
Å konsumere nyheter aktiverer det sympatiske nervesystemet, noe som får kroppen til å frigjøre hormoner som kortisol og adrenalin. Det er kroppens måte å forberede seg på flukt eller kamp. Hvis kroppen tolker situasjonen som en krise, reagerer den som om det er en krise. Blod strømmer til musklene, og du kan oppleve tunnelsyn, som er kroppens respons for å kunne fokusere på å overleve.
Studier viser at den som vitner eller hører om andres traumer, kan selv utvikle symptomer på PTSD. Symptomene kan inkludere tretthet, sykdom, sinne, resignasjon, sorg, mareritt, nedstemthet eller en følelse av å ha opplevd andres traumer.
Den emosjonelle responsen du opplever blir i diagnosemanualen DSM-5 betegnet som sekundært traumatisk stress (STS). Diagnosen kan ses som en naturlig konsekvens av å være vitne til andres traumer. Stress som oppstår fra ønsket om å hjelpe mennesker som lider, er en forståelig reaksjon.
Vi mangler fortsatt studier om hvordan psyken har blitt påvirket av å følge krigen i Gaza. Men flere som er engasjert for våpenhvile har sannsynligvis opplevd noen av nevnte symptomer.
Flere studier gjort etter pandemien viser hvor skjør psyken vår er når det gjelder eksponering for negative nyheter. Risikoen for å utvikle angst og sorg under pandemien økte ved eksponering for nyheter relatert til covid. Å scrolle generelt hadde spesielt negative effekter for de som allerede hadde økt sårbarhet for psykiske helseplager. Det kreves antagelig mer enn å se på nyhetene for å oppfylle en psykiatrisk diagnose som sekundært traumatisk stress, men det er naturlig å anta at de som har personlig tilknytning til Palestina har økt risiko for diagnosen.
Verktøy for bearbeiding
Kunnskap om STS er en viktig del av å beskytte den mentale helsen. Yrkesgrupper som for eksempel psykiatrisk helse- og omsorgspersonell har regelmessige reflekterende samtaler, der følelser og tanker som oppstår ved å høre om andres traumer kan bearbeides. Disse yrkesgruppene har opplæring og kunnskap for å bearbeide det de hører og ser. Dette er verktøy som berørte grupper mangler i dag, når informasjon om folkemordet i Gaza strømmer ut.
Sekundært traumatisk stress er et eksempel på ringvirkninger av krigen i Gaza. Men andre eksempler på ringvirkninger av et bredt medieutløp er de store oppslutningene av Palestina-allierte over hele verden.
Flere av oss som konsumerer nyheter, får med oss detaljer i sanntid som gjør at virkeligheten blir vanskelig å benekte. Den kraften vi ser i dag, på markeringer og demonstrasjoner, kommer fra samme sted som følelsen av hjelpeløshet. Forskjellen er at når vi er en del av løsningen, reduserer det maktesløsheten.
Det er nytt år. Men det som ikke er nytt, er menneskehetens historie. Å stå stille og se på har aldri ført til forandring.
«Det du gjør nå, er det du ville gjort under Holocaust. Snur du deg bort? Ser du vekk? Vil du ikke høre? Fortsetter du som vanlig? Som altfor mange gjorde under Holocaust», sa lege Mads Gilbert under en appell i Tromsø den 20. januar.
Sammen er vi i flertall. Når vi tror på forandring, blir vi den. Jeg tror på et fritt Palestina, ikke fordi det er realistisk. Men fordi sjansen for et fritt Palestina øker når jeg tror.