«Psykt urettferdig» er blitt det nye slagordet for pasienter som er definert som «alvorlig psykisk syke» og livskvaliteten og vilkårene de har. De har blant annet en betydelig lavere gjennomsnittlig levealder enn resten av befolkningen og generelt dårligere helse.
Den rådende oppfatningen av hva som er årsakene til dette, er at diagnostiserte psykisk syke er dårligere til å ivareta seg selv og påvirkes negativt av medisinering med antipsykotika (for eksempel vektøkning).
Det er gammelt nytt. Det nye, er at det nå erkjennes at «alvorlig psykisk syke» ikke får den rådgivningen eller de valgmulighetene som andre pasienter har etter pasientrettighetsloven. Det er heller ikke noe nytt i at det er psykiatrien selv som har satt disse rettighetene til side, like lenge som de har vært der. Nåtidens bekymringer for pasientene fremstår derfor ikke helt troverdige.
Mitt anliggende er uansett en tredje problemstilling. Utgangspunktet for bekymringene om at «alvorlig psykisk syke» har dårlig helse og forkortet levetid, er at de ikke får «fullgod» helsehjelp. Men det er ikke en «alvorlig» psykisk diagnose, som medisineres, som trekker grensen for om pasientene får fullgod helsehjelp i Norge i dag.
Vi mangler en statistikk over menneskene som faller mellom to stoler og opplever økende tap av livskvalitet fordi de ikke får hjelp for ikke-alvorlige somatiske vansker. Et tap av livskvalitet som fører til dårligere fungering enn nødvendig, depresjon og i verste fall selvmord.
Det skjer altfor ofte fordi det foreligger en psykisk diagnose som ikke anses alvorlig i seg selv. Men den brukes som argument, til dels formelt, for ikke å yte somatisk helsehjelp. Er en permanent diagnose satt, trumfer den annen behandling for tilstander som ikke anses som like alvorlige eller kroniske.
Jeg har hørt og lest en del historier. Nakkeskadde som ender med å ta sitt liv, fordi skaden ikke erkjennes. Stoffskiftesyke som sliter i årevis før de tilfeldigvis møter rett kompetanse. Kvinner med endometriose som får høre at det er «naturlig med livsforringende smerter» på et nivå ingen mann ville akseptert.
Voksne mennesker som aldri har hatt risikoatferd, har studert og er i fast arbeid, får avslag på livsforsikring på grunn av en diagnose som blir «psykisk» i det øyeblikket personen fyller 18 år (forsikringsavslag er en stor belastning, det sier i grunnen at man er «verdiløs»).
Mennesker som av ulike grunner er under omsorg får mindre helsehjelp enn velfungerende personer – til tross for at diagnosene de har tilsier at de skal ha mer oppfølging fordi de ikke selv kan formidle – eller ikke formidler på «riktig» måte.
Jeg har selv en helsehistorie som kan illustrere. Jeg fikk diagnosen Aspergers syndrom da jeg var 47 år gammel. Da hadde jeg seks års akademisk utdanning, to barn i tenåra og et lengre samliv bak meg. Ingenting av bakgrunnen min interesserte primærhelsetjenesten som skulle stå for oppfølging i en uforskyldt vanskelig situasjon. Det ble bare sett på diagnosen, som er beskrevet som om jeg som 47 år gammel pasient var et barn.
Den samme primærhelsetjenesten har nå fått formell styringsmulighet for pasienter som pådrar seg skader og trenger rehabilitering. Følgene av det oppdaget jeg først etter en ryggoperasjon for snart to år siden, og enda et sykehusopphold seinere samme år, og ankelbrudd året etter. Dette krevde rehabiliteringsopphold. Derfra oppfattet jeg at et ankelbrudd ses på som et psykisk problem hos en pasient som tilfeldigvis også har en autismediagnose.
Jeg deler denne opplevelsen med flere: det framstår som at helsevesenet, og særlig kommunale tjenester, bruker «psykiske» diagnoser som begrunnelse for ikke å gi tiltrengt oppfølging. Til tross for at diagnosene beskriver en sårbarhet som medfører økt risiko for depresjon, selvmord og selvskading.
For min egen del ble en slik økt sårbarhet beskrevet av utreder for snart 14 år siden, da «hoveddiagnosen» ble satt. Siden har det skjedd nær mindre enn ingenting – bortsett fra at de psykiske plagene man ikke nødvendigvis hadde i utgangspunktet, men er sårbar for, får utvikle seg.
Jeg forstår helt enkelt ikke hvordan det går an å fortsette å snakke som om man ikke forstår årsakene til at helsa svikter hos mennesker med psykisk sykdom i 2024. De tiltakene som konkret diskuteres (livsstil, mer oppmerksomhet rundt bivirkninger og så videre), har vært helsevesenets ansvar helt siden pasienter fikk rettigheter. Bivirkninger av medikamentene er kjent, problemet er at pasientene ikke informeres godt nok når medikamentene foreskrives.
Hovedproblemet er at samhandlingsretten og retten til å ta informerte avgjørelser ikke respekteres. Og at dette ikke respekteres påvirker jo ikke noen i positiv retning – eller til å ville ta mer ansvar for egen helse.
Det største hinderet for fullgod helsehjelp overfor sårbare grupper er jo at helsepersonell ikke respekterer samhandlingsretten og retten til å ta informerte avgjørelser. Slik mangel på tilpasset behandling påvirker knapt noen til å ville ta ansvar for egen helse. Særlig ikke når det oppleves som et systematisk fenomen.