Det er den 31. desember 2023, og jeg sitter, som mange andre sannsynligvis gjør, og planlegger 2024. Jeg skriver nyttårsforsetter og mål jeg ønsker å oppnå det kommende året.
Å lage mål eller forsetter påvirkes i stor grad av motivasjon og av hvilke ønsker og behov vi har. Ofte ser jeg det slik at mine tidligere forsetter blir en slags selvoppfyllende profeti.
Nyttårsforsetter kan være en fin ting og vi har alle behov for konkrete målsettinger, slik at vi kan utvikle oss som mennesker. Men målene våre kan forvandle seg til en form for tvang som kan bidra til mer dårlig samvittighet og depresjon enn motivasjon.
Hva skjer i hjernen vår når vi lager mål? Enten realistiske eller urealistiske? Det er et tema som engasjerer meg.
Belønninger
Viljestyrken vår utvikles i den nyere og mest utviklede delen av hjernen, som kalles prefrontal cortex (PFC) eller frontallappen.
Frontallappen kan anses som hjernens «administrerende direktør»; det er her vi har våre kognitive egenskaper og ressurser, der vi kontrollerer hva vi fokuserer på, hva vi tenker og hva vi føler. Frontallappen gir oss muligheten til å få et større og bredere perspektiv på situasjoner og bedre evne til å analysere.
Belønningssystemet aktiveres ved at dopamin skilles ut i hjernen og setter oss i en tilstand av at vi «bare må» ha det vi har lyst på eller lyst til å oppnå her og nå.
I tillegg til dopaminutskillelse, aktiveres amygdala. Når amygdala aktiveres, utløses stoffer i hjernen som hemmer tilgang til frontallappen, som er ansvarlig for impulskontroll og beslutningstaking. Dermed har vi dårligere evne til å se ting i et større perspektiv, og å gjøre vurderinger og ta beslutninger som er bra på lang sikt.
En hypotese foreslår at et av hjernens mange signalstoffer, GABA, spiller en rolle for motivasjon. I en studie ble GABAs rolle undersøkt ved å bruke fôring av rotter som utgangspunkt, og viser seg ha en effekt på atferdsmekanismene som tjener motivasjonsprosessen.
En hjerne, to sinn?
Den amerikanske psykologen og foreleseren Kelly McGonigal viser til hjerneforskere som mener at mennesket har én hjerne, men to «selv». Det ene selvet lever på impulser og ønsker belønning her og nå. Samtidig kontrollerer det andre selvet impulser og hemmer behovet for umiddelbar belønning og støtter langsiktige mål.
Dette fører ofte til en indre konflikt. Vi ønsker noe her og nå, samtidig som vi vet at dette ikke støtter våre langsiktige mål. Å stå i denne konflikten er energikrevende. Men vi trenger både det impulsive selvet som søker umiddelbare belønninger og selvet som opprettholder selvkontrollen.
Å oppleve utfordringer med viljestyrken i situasjoner der vi virkelig trenger den, er ikke uvanlig. Vi velger den enkleste veien der vi forventer at veien er enkel. I slike situasjoner har vi en tendens til å snakke oss selv ned etterpå, som bidrar til stress og skam- og skyldfølelse.
McGonigal belyser at det er forskning som peker på bedre selvkontroll, gjelder det å være selvbevisst og trene på å skjerpe oppmerksomheten. Dette innebærer å trene hjernen til å kjenne igjen mønstre og bli bevisst på når man er i ferd med å ta et valg.
Man må være oppmerksom på de gangene man gir seg selv lov til å utsette belønningen eller rettferdiggjøre den umiddelbare belønningen.
Aksept er nøkkelen
De vanligste nyttårsforsettene er å spise sunnere, trene mer eller tjene mer. Vi higer etter å følge de nyeste trendene innen livsstil, men å sette langsiktige mål og ta beslutninger som er hensiktsmessige for oss kan bli for mye for en dopaminfiksert hjerne.
Mange skylder på sin egen viljestyrke og at det er derfor vi ikke får til det vi vil. Men forskning viser at vi kan trene denne og gjøre en kanskje litt svak viljestyrke til en sterk og robust en. Med nye opptråkkede stier i hjernen vil nyttårsforsettene kunne la seg gjennomføre.
Jeg tror nøkkelordet her er aksept.
Alt skal alltid være noe annerledes, stride med normalen og litt mer spesielt og unikt, men vi bør akseptere at ikke hvert forsett trenger å være unikt. Unikt i den forstand at det kanskje bør være hverdagslige mål som vi vet vi kan mestre.
Det kan være så enkelt som å huske å låse alle dører før leggetid, si god morgen til de vi er glade i eller unngå inkassovarsler og purringer.
Det kan være hverdagselementer av stress som vi vet vi kan unngå dersom vi gjør de riktige valgene. Og de valgene du tar, bør være de beste valgene for deg.
Sett av egentid, les en bok, bestill en massasje, gå en tur, få frisk luft eller mediter.
Det kan være enkle ting som gjør 2024 til et bedre år for deg, både fysisk og psykisk.
Vi bør senke forventningene og heller være tilfreds med det vi får til. Hjernen er plastisk, derfor kan vi oppfylle nyttårsforsettene våre. Et mangfold av nevrale nettverk bidrar til at vi kan dirigere tankene våre i en positiv retning.
Godt nyttår!