Tidlig i 2023 ble jeg introdusert til et nytt begrep: glimmers.
Psykoterapeut og forfatter Deb Dana var den første til å ta i bruk ordet i boken «The Polyvagal Theory in Therapy» som kom ut i 2018. I 2023 har ordet skapt blest blant både terapeuter og andre med interesse for psykologi. Selv oppdaget jeg ordet gjennom psykolog og forfatter Nicole LePera gjennom hennes instagramkonto TheHolisticPsychologist.
Smak på ordet… glimmers. For meg glitrer det. Hvilke assosiasjoner får du?
Jeg ser solstreif gjennom irrgrønt løv, kveldssola som blinker i vannet. En gjeng ungdommer som nyter kvelden på bystranda, et lite barn med stjerner i blikket når en sommerfugl lander på totelottene hennes. Mennesker som kommer på ski nedover vinterkledde julegater på Røros. En tenåringsgutt som holder sin lille kusine hvor hun borer nesen varsomt i halsgropen hans, og han lukker øynene og smiler helt fra hjertet.
Glimmers er det motsatte av triggere. Der triggere utløser fryktresponser som kamp, flukt, frys og underkastelse, utløser glimmers glimt av trygghet, glede, kjærlighet, tillit – til og med lykke. LePera sier «A trigger is a moment of dysregulation. A glimmer is a moment of regulation».
Toleransevinduet
La oss se litt på Dan Siegels mye anvendte teori om toleransevinduet. Her i sammenheng med Dr. Stephen Porges Polyvagale teori.
I midten er vi i toleransevinduet. Det er her vi håndterer livet. Vi deltar i sosiale interaksjoner, viser kjærlighet, reflekterer og lærer. Vi har blikket vendt utover, og et romsligere perspektiv på verden og oss selv. For å kunne være her trenger vi å føle oss trygge.
Over toleransevinduet regjerer det sympatiske nervesystemet som automatisk aktiverer kamp-, flukt- eller frys-responsene dersom vi trigges.
Under toleransevinduet slår det parasympatiske nervesystemet inn, og vi kan kollapse dersom vi trigges – ikke ulikt dyr som spiller døde for å overleve. Dissosiasjon tilhører også her.
Dr. Stephen Porges studerte disse autonome nervesystemene og utviklet den polyvagale teorien i 1995. Han oppdaget at det parasympatiske nervesystemet består av to ulike nervesystem: Det dorsal-vagale systemet som aktiveres av triggere og mobiliserer til underkastelse, kollaps, dissosiasjon, og det ventral-vagale systemet som stimulerer oss til å være i toleransevinduet. Porges har gitt det navnet den sosiale vagus.
I 1995 var nok ikke glimmers et kjent begrep, men at Porges’ polyvagale teori henger sammen med glimmers er åpenbart, noe også Deb Dana så da hun skrev boken nevnt innledningsvis. Glimmers aktiverer det ventral-vagale systemet. Kroppen vår er automatisk mer sensitive for triggere, spesielt om man lever med traumer, men det fine er at man kan aktivt jobbe for å oppleve glimmers. Dette gjør man blant annet i mindfulness og meditasjon, men man kan fint trene på egen bevissthet slik man selv føler det mest komfortabelt.
Er det lykke?
Da jeg leste om begrepet, ble jeg nysgjerrig på hva det betød og hvordan det oppleves, samt hva det kan gjøre for meg. I dagene etterpå, som tilfeldigvis kunne by på varme, sol og knopper som spratt ut i blomst, så opplevde jeg det. Og jeg oppdaget at jeg også hadde erfart det tidligere, men ikke helt forstått. Nå hadde det fått et navn, og med det hadde jeg skapt en forventning.
Jeg gikk over ei bro en sen vårkveld, livet var ganske kaotisk og jeg hadde det ikke særlig godt. Kort sagt var jeg ofte både over og under toleransevinduet. Den lave solen som farget luften gyllen og solstrålene som blinket i den stille elva fylte meg med ro. Inni meg kjente jeg på varme. Kanskje var det et glimt av lykke?
Saken fortsetter under bildet.
View this post on Instagram
Jeg erfarte hva en glimmer er, og jeg ville ha mer. I en lang stund søkte jeg aktivt etter opplevelser som kunne vekke noe av den samme følelsen. Jeg opplevde å se så mye vakkert, i naturen, mellom mennesker, i fortellinger og litteraturen. På T-banen, hvor folk flest sitter med nesa i mobilen med hodetelefoner over ørene, ble jeg sittende å se meg rundt og undre meg over hvordan livene deres var, hvilke mennesker de var. Så mye jeg ikke visste, så mye jeg enda ikke har opplevd og så mange mennesker jeg enda ikke har møtt. Noen blikk møtte mine og smil ble utvekslet. Og min tanke når jeg gikk av banen den dagen var; jeg vil bli hundre år.
Men som det meste annet krever det en innsats å åpne opp for glimmers. Som tidligere nevnt er kroppen vår mye mer sensitiv for triggere. Av erfaring har jeg nærmest glemt tanken på å fange glimmers i perioder dominert av triggere. Effekten av glimmers er likevel i minnet.
Så mens jeg sitter og venter på det nye året så har jeg et ønske og en motivasjon til å lete etter glimmers så ofte jeg bare klarer. Jeg trenger ikke å finne dem daglig. Det er lov å havne utenfor toleransevinduet også. Men jeg tror at jo oftere jeg kjenner et glimmer og klarer å ta det inn, «suge litt på karamellen», jo oftere vil jeg oppleve å hvile i mitt eget toleransevindu.
Så hva sier du? Skal vi samle så mange glimmer som mulig i år?
LES MER: