Det er eit uttrykk som heiter å vakne med eit smil om munnen. Eg har tenkt meg om. Ikkje ein einaste gong kan eg komme på at eg så har gjort, vakna med eit smil om munnen.
Når eg vaknar, i alle fall om det er alarmen som vekker meg, så kjennes det meir som eg er i ein slags koma. Eg vrir meg rundt, grip telefonen som kimar medan eg prøver å skubbe vekk hunden som står oppå bringa mi i rein entusiasme for at ein ny dag er i emning. Så set eg føtene på golvet, trakkar i tøflane og subbar ut på badet. Eg ser meg i spegelen, knapt ei trekning er å sjå, enda mindre eit smil, heller eit meir apatisk uttrykk. Det kjem seg ut over morgonen. Når eg kjem på jobb, trur eg dei fleste oppfattar meg og humøret mitt som akseptabelt.
Eg vil fortelje deg noko. Ein gong trudde eg at målet i livet var å vere glad, ja nærare lukkeleg heile tida. Eg synes det vonde var så vondt, så det ville eg helst ikkje vere i. Det var ein urealistisk tanke, nærast ein illusjon, å forvente at livet skulle vere slik, berre glede.
Men kva visste vel eg om livet? Eg stod på, jobba iherdig for å finne berre glade dagar. No ser eg ikkje slik på det lenger. No veit at den gode gleda nettopp er fordi eg veit om det motsette.
Eg vil fortelje deg tre små historier om glede frå livet mitt. Det er ikkje dei store tinga som til dømes å få ein telefon frå Hamar med bod om ein lottogevinst. Det er berre tre små historier. Tre små historier som like godt kunne vore dine.
Det var påskeferie og alle vi var på hytta. Far, mor, dei to storesøstrene mine, deira veninner og eg. Sju personar på ei hytte som ikkje er større enn knappe 50 kvadratmeter. Sju personar, men berre seks senger. Den som var minst, altså eg, var på flyttefot gjennom natta. Eg la meg i ei seng, men då eg vakna om morgonen låg eg på sofaen i stua.
Eg gleda meg slik til påskeaftan for då laga mor til påskeskirenn. Det er rart – enda eg var dårlegast på ski, så var det alltid eg som gjekk av med sigeren. Høgtideleg premiering der eg, som stod øvst på pallen, fekk ei lita dokke som hadde senga si i ei fyrstikkeske. Etter skirennet var det middag der menyen var saueribbe. Sidan det ikkje var straum på hytta, så kokte mor kjøttet ferdig heime, så var det berre å varme det opp på hytta.
Det er så fint å tenke tilbake på. Veit du, eg sit og smilar medan eg skriv. Denne gleda frå barndomens påskeferie, den varmar framleis, endå det er så mange år sidan. Så veit eg no, at det skulle komme tyngre dagar i vår vesle familie. Men akkurat då, på desse påskeferiane, så var det berre barndomslukke for meg.
To små prinsesser kom til verda. Den eine ein varm sommardag. Den andre ein kald og klar vintermorgon. To små prinsesser som viste seg å vere like ulike som årstidene dei vart fødde inn i. To små prinsesser som brått endra alt anna eg trudde eg visste om kjærleik. Først den tøffe fødselen, så den overveldande takksemda og gleda for at alt var gått bra.
Etter som åra gjekk var det stadig noko å glede seg over. Dei første smila, dei første skritta, dei første orda, sjølvaste Lucia fremst i toget, første skuledag, siste skuledag etter 13 år med vitnemål i handa. Den eine vart medisinstudent. Den andre fekk ein jobb høgt oppe i lufta.
Så mykje overveldande glede og takksemje desse jentene har brakt inn i livet mitt. Så stor sorg fordi han som var far deira ikkje får oppleve at dei klarar seg, trass alt. Gleda og sorga som i ein slags synergi gjennom livet. Det er slik det kjennes.
Det var slik ein fin og passe varm sommardag i ein liten by på Sørvestlandet. Eg var saman med eit menneske eg likte å vere saman med. Etter frukosten tok vi syklane og sykla ut i sommardagen. På bagasjebretta låg netta våre med badehandklede, kvar si bok og litt å ete. Vi sykla passe mange oppoverbakkar som vart passe mange nedoverbakkar på heimvegen.
Vi sykla til ei fin lita badestrand. Då vi gjekk av syklane merka vi at det hadde begynt å blåse. Men det gjorde ikkje noko. Det vaks små buskfuruer der. Vi la handkleda våre slik at dei små furuene gav perfekt ly for vinden. Så låg vi der og let sola varma vinterkalde kroppar, let orda frå bøkene fylle draumane våre, let furuene verne oss frå vinden.
Eg ser bort på dette mennesket og kan kvile auga mine i eit venleg blikk tilbake. Og då, akkurat då, kjente eg ei glede eg knapt hadde trudd eg skulle makte å kjenne etter at alt vart så tungt og vondt. Akkurat då kjente eg at dette livet trass alt ikkje er så verst.
Det er vel slik at når ein er om lag midt i livet, slik eg er, så har ein nok år å tenke tilbake på, og vonleg nokre år å tenke framover mot. Om eg skulle ha eit ønske for dei åra som ligg framfor meg, så håpar eg dei åra blir i balanse mellom dei gode dagar og dei dagane som krev meg meir.
Når dagane er tunge, så håpar eg at eg vil makte å sjå at det vil komme betre dagar. Betre dagar som vil fyllast av små og store gleder. Kanskje er det ikkje dei store gledene som gjer eit liv, men heller alle dei små som ikkje alltid er så lett å sjå? Kanskje var det dette eg ville denne teksten skulle vere, ei påminning til meg sjølv, og kanskje til deg og, om å halde ut når livet tynger. For det vonde er ikkje uendeleg. Det blir betre. Det kan gå godt.