Vokst opp i skyggen av en barndom fylt med alvorlige krenkelser og mangel på omsorg, har vi – en gruppe individer – utviklet et indre monster.
Fra tidlig alder lærte vi at verden ikke var til å stole på, at trygghet var et ukjent konsept.
Vår oppvekst var en daglig kamp for å overleve i et hav av smerte og forsømmelse, en kamp for å opprettholde en ytre fasade.
Disse opplevelsene har skåret dype sår i vårt indre, etterlatt oss med arr og et indre monster som stadig hvisker om mistillit, frykt og usikkerhet.
Dette monsteret, skapt fra tidlige traumer, har blitt en integrert del av vår identitet. Det former vår måte å se verden på, farger våre relasjoner og påvirker hver eneste avgjørelse vi tar.
På overflaten kan vi virke sterke og selvsikre, men under ligger en konstant strøm av tvil og selvforakt.
Vi bærer på en følelse av å være utilstrekkelige, ofte plaget av tanker om at vi ikke fortjener kjærlighet eller lykke.
Mestere i kunsten å skjule våre svakheter
Når vi tar det enorme skrittet for å møte dette monsteret i en kamp for helbredelse, konfronteres vi ofte med et helsevesen som synes dårlig utrustet til å møte vår komplekse virkelighet.
Dette fører til at mange av oss føler seg enda mer isolert og misforstått, og vårt indre monster får bekreftelse på at det har rett. Våre forsøk på å helbrede et helt liv med traumer blir redusert til en kamp mot urealistiske forventninger.
Dette indre monsteret, som har blitt en integrert del av hvem vi er, representerer et lappeteppe av smertefulle minner og uløste følelser, og er en konstant påminnelse om en oppvekst preget av omsorgssvikt, hvor hver dag var en kamp for å overleve i en verden som ofte føltes fiendtlig og uforståelig.
Vi lærte tidlig å bygge en mur rundt oss selv, å skape en persona som kunne navigere gjennom livets utfordringer, mens vårt sanne jeg, sårbart og skadet, forble gjemt.
Vi, som bærer på et indre monster skapt fra en traumatisk barndom, har blitt mestere i kunsten å skjule våre svakheter. Ute i samfunnet, med høy utdannelse og gode jobber, fremstår vi som høyfunksjonelle, preget av full kontroll og en konstant innsats for å tilfredsstille andre.
Denne tilstanden av å være fanget mellom to verdener – den ytre verden hvor vi må fremstå sterke, og vår indre verden av kaos og usikkerhet – er utmattende. Vi strever med å vedlikeholde denne fasaden mens vi kjemper en indre kamp mot et monster som aldri synes å sovne.
Det er en kamp som påvirker alle aspekter av vårt liv, fra personlige forhold til profesjonelle prestasjoner, og som ofte etterlater oss utmattet og motløse. Når vi våger oss inn i psykisk helsevern i håp om forståelse og hjelp, blir vi ofte konfrontert med et system som ikke har kapasitet eller innsikt til å håndtere kompleksiteten i våre erfaringer.
Utenfor systemets rammer
Mange behandlere, selv med de beste intensjoner, er begrenset av systemets krav og ressursknapphet, og finner seg ofte fanget i et system som prioriterer raske resultater.
Dette fører ikke rent sjelden til vi blir stemplet som «ikke mottakelige for behandling». Et stempel som altfor ofte blir gitt uten en fullstendig forståelse av de komplekse behovene og utfordringene vi står overfor, fordi vi ikke har den raske progresjonen som systemet forventer at vi skal ha, for å ha fortsatt rett til behandling.
Men dessverre: I møte med et helsevesen som bygget for «one size fits all»-tilnærminger, står vi som har vokst opp med komplekse traumer, ofte igjen utenfor. Denne virkeligheten fører til at vi ofte blir oversett eller misforstått, og at våre dypeste behov forblir uadresserte.
Et møte med psykisk helsevern, som virker å være strukturert rundt rigide pakkeforløp og fastsatte behandlingsplaner, strekker seg ikke tilstrekkelig for å fange opp de komplekse detaljene i vår situasjon.
Livene våre er ofte en labyrint av alvorlige diagnoser, kategorisert under én paraplybetegnelse for komplekse traumer.
Disse diagnosene er ikke isolerte enheter; de er tett sammenfiltret i et komplekst nettverk av smerte og erfaringer, som til sammen utgjør en kompleks og vanskelig helhet.
Når vi søker hjelp, blir vi ofte plassert under et standard pakkeforløp, som ikke er designet for vår diagnose, men et av mange «symptomer». En behandling som ofte kun setter søkelys på enkelte aspekter av våre problemer. Men vårt indre kaos kan ikke deles opp så enkelt.
Tid, ressurser og tålmodighet
Det vi trenger, er et system som forstår, og anerkjenner at behandling av en barndom med traumer, ikke kan måles i et fastsatt antall timer, men at det krever tid, tålmodighet og en dyptgående forståelse av hvordan barndommen har formet oss.
Bare ved å anerkjenne og ta tak i dette kan vi begynne å temme og bekjempe monsteret som har tatt så mye fra oss.
Dette innebærer et skifte i helsevesenets mentalitet, fra å være fokusert på symptombehandling, og fastsatte rammer, til å forstå hele mennesket bak symptomene.
Et slikt skifte krever tid, ressurser, tålmodighet, og en dypere innsikt i pasientens personlige historie og opplevelser.
Det er essensielt at vi blir sett og hørt, og får troen tilbake på at vi fortjener hjelp og kan bygge en fremtid adskilt fra vårt indre monster.
En slik endring vil ikke bare lette byrden av en tapt barndom, den bærer også i seg et løfte om at fortiden vår ikke skal få makt til å tegne grensene for fremtiden vår.
Denne reisen, som kan virke både lang og tidvis uoverkommelig, er fylt med nye muligheter, og et håp om et liv hvor vi kan leve fritt og uavhengig, borte fra de mørke skyggene til vårt indre monster.