Jeg pleide lange ut i Torggata, mens gata mi i Oslo fortsatt var deilig rufsete. Jeg langer fortsatt ut, men før ny brostein og moderne butikker kom kjente jeg at dette var området mitt. Her kunne jeg puste ut.
Jeg cruiset nedover Markveien, travet bortover Torggata. Byens lyder, rusk og rask fikk meg til å føle meg på plass. Her kan alle være, ikke bare de pyntelige. Jeg gikk på bar og ropte «Jeg er i sentrum av verden, jeg liker at det er kaos her!» i ørene til vennene mine.
Det er en stund siden.
Nå har jeg øreklokker med støyreduksjon for å tåle verden i gata. I hodet har jeg et indre kart over hvor det finnes benker. Jeg liker å ha en benk i beredskap, og en benk med ryggstøtte. Sitter du på en benk uten ryggstøtte, må du bruke flere muskler for å holde kroppen oppe. Jeg setter meg likevel ned på dem, for det er få ryggstøtter å finne.
Jeg blir muggen. Ser for meg unge, friske, kreftfrie folk, planleggere av moderne byliv, arkitekter kanskje, som syns det ser fresht ut med enkle benker uten rygg og rene linjer. «Pass deg», tenker jeg surt. Din slitne tid kan komme før du skulle ønske.
Bare ledige barkrakker på kafé? Finnes ikke verre. Jeg snur i døra. Polstrede stoler med armlener i passe høyde med spisebordet på restauranter? De er de beste å sitte på, kroppen sier ja takk.
Jeg ligger en del i sengen. Jeg hviler kroppen der. Men det hender Fantomet forlater sengen og går omkring i byen som en vanlig mann. Det synes ikke at jeg er syk, for jeg tar lebestift og boots på, og ansiktet mitt har kulturelt akseptable folder, et lite smil kanskje, men all slitenheten gjør meg stadig mer var for lyder som ikke hører jungelen til og å være utslitt på trikken er en øvelse i å ta seg sammen. Jeg forsøker å akseptere at sidemannen må få leve sitt liv og krølle sammen et papir. Eller ha en skjærende stemme. Eller snakke høyt.
Hodet koker over av den harde lyden av vann som renner kraftig ned i vasken for at det skal bli kaldt, folk som tørker hender på do med varm luft som blåser ned på huden så den bølger seg, løvblåsere såklart, men også lyden av trillekoffert mot asfalt, mannen i kaffebaren som kverner kaffe, som steamer melka, en pinnestol som dras hardt over flislagt gulv, gaffel mot tallerken, hylende unger, noen ganger også når det er min egen søte familie og barn som hyler av glede.
Jeg tåler dårlig at den menneskelige stemmen blir gjort trang, metallisk og fjern via en dårlig mobillinje, en telefon på høyttaler, folk som snakker fra hyttekontor på Dagsnytt18, stemmen som kommer inn til miksepulten og ut av radioen via trådløse ørepropper. Rundt stemmen følger lyden av et stort rom og hjernen min bruker for mye kraft til å oppfatte hva de sier. «Har dere ikke folk til sånt, en kommunikasjonsavdeling til å hjelpe dere med utstyr!», roper hjernen min mens jeg skrur ned lyden og venter på neste innslag.
Tidens melodi for popmusikk med autotune og retune-speed mot null er ikke noe for meg. Godt bråk kan likevel gjøre godt. En konsert med maskin-støyete Einstürzende Neubauten er en fest. Hvordan det går an, vet jeg ikke. Det er forventningen kanskje, gleden over rytmer som slår inn i kroppen og lager fest, hvilen på rommet timene før, alkoholen som en venn som tar vekk uro og agg og åpner hjernen for spennende ting som kan skje.
Måsen som gjorde Odd Børretzen irritert, gjør meg rolig. Den minner meg om å slumre i den smale køya, plassbygd ville man kalt det i dag, i sjarken til onkel. Å ligge der og lukte på havet, bli vekket av lyder og bysset tilbake i søvn av bølgene, som en iskald Sauternes i blodet, og på nattbordet, lar meg synke ned i puta og gir meg ro.