Jeg gikk mot dansegulvet, han mot baren. Etter at jeg hadde danset i noen minutter, sa jeg til jentene at jeg hadde sett en mann som jeg ikke kunne la gå fra meg.
Følte at noe var annerledes
Var det utseendet eller utstrålingen? Han virket så snill og tillitsfull. Da jeg så ham igjen i barkøen, gikk jeg målrettet bort, tok ham på skulderen og sa det første som falt meg inn: «Hei, er du singel?» «Ja, flaks for meg at du spurte, jeg skulle bare kjøpe en øl og gå for å finne deg», svarte han til min overraskelse.
Vi satte oss for å snakke, og de neste timene forsvant. En vakt på utestedet kom etter hvert bort til oss, spurte om vi hadde lagt merke til at vi var de eneste som var igjen i lokalet, siden de hadde stengt.
Jeg, som i en årrekke hadde slitt med posttraumatisk stresslidelse (PTSD) og andre senskader etter voldtekt, ville ta med meg denne fremmede mannen hjem. Han hadde noe ved seg som gjorde meg trygg. Vi satt i sofaen min og snakket til neste morgen. Da han måtte på jobb, ville jeg ikke at han skulle dra. Vi holdt kontakten og møttes helgen etter. Da bestemte vi oss for å tilbringe påsken sammen. Noen dager senere satt vi i en bil med dunkende åttitallsmusikk over lydanlegget, på vei til et høyfjellshotell for å nyte solrike dager, ferie og hverandres selskap.
Etter påske følte jeg at noe var annerledes. Humøret svingte, energinivået var dalende, og jeg var unormalt trett. En morgen våknet jeg opp med ryggen full av kviser. Hormonene herjet i kroppen, men det skyldtes kanskje alle følelsene? Det er intenst å være forelsket. Omveltningen i livet gjorde dessuten at jeg kjente på mye usikkerhet. Jeg følte meg ikke bra nok for Thomas og var usikker på om følelsene mine ble gjengjeldt. For å utelukke graviditet, tok jeg en test. Den bekreftet at det «bare» var en forelskelse. Noen uker senere uteble menstruasjonen.
Ingen enkel beslutning
Jeg var blakk, kunne ikke kjøpe en ny graviditetstest og ville ikke starte den nye relasjonen med å fortelle at jeg kanskje var gravid. Likevel: Jeg hadde ikke annet valg. «Menstruasjonen er tre dager forsinket», sa jeg til Thomas. Ett minutt senere var vi på vei ut døren for å kjøpe middag og graviditetstest. Vi lagde mat hjemme hos meg, og spiste først. Vi ville neppe ha god matlyst hvis testen var positiv. Urinstrålen traff den hvite plastpinnen.
Nervene føltes frynsete. To rosalilla-streker ble mer og mer synlige. Jeg gikk tilbake til kjøkkenet, ut til ham jeg ikke visste hvilken merkelapp jeg skulle sette på. Kjæreste? God venn? Flørt? Da jeg kom ut, fortalte blikket mitt alt. «Hva gjør vi nå?» spurte han.
Jeg var 28 år og gravid. Jeg overveide saken nøye før jeg bestemte meg. Flere faktorer spilte inn: En stund hadde jeg slitt med egen helse. Jeg levde under fattigdomsgrensen i Norge og var i denne nye, usikre relasjonen. Tanken på å begynne et mulig forhold med graviditet og barn føltes ikke riktig. Det betyr likevel ikke at det var en enkel beslutning.
Jeg slet med å uttrykke følelsene mine overfor Thomas, spesielt i tiden før aborten. Det var vanskelig å sove, og jeg klarte ikke å tenke på noe annet enn det som var i vente. I stedet for å ligge ved siden av ham om nettene, snek jeg meg inn på gjesterommet for å være alene. Han ville være der for meg, men jeg syntes det var utfordrende å slippe ham til.
Jeg lå i sengen og aborterte
Morgenen da aborten skulle settes i gang, var avtalen at vi skulle dra til sykehuset sammen. Likevel skrudde jeg av vekkerklokken hans og dro alene. Da jeg var kommet på sykehuset, ringte han meg, men jeg svarte ikke. Han sendte meldinger og lurte på hvor jeg var, og hvorfor jeg ikke hadde gitt beskjed. Jeg gikk inn til sykepleieren på gynekologisk poliklinikk for å få tabletten som skulle starte abortprosessen. Da jeg kom ut igjen, sto Thomas i korridoren med hendene utstrakt for å gi meg en klem. Jeg slapp tårene løs og unnskyldte oppførselen min.
To dager etter at jeg fikk den første aborttabletten, skulle jeg fortsette aborten hjemme. Virkestoffet i tabletten gjør at livmoren ikke lenger reagerer på kroppens eget graviditetsbevarende hormon, progesteron. Dermed stanser den videre utviklingen av fosteret før resten av prosessen gjennomføres. Thomas dro på en planlagt hyttetur med familien. Jeg skulle gjerne hatt ham hos meg, men ønsket ikke å hindre ham. I stedet sørget jeg for å ha besøk av venner og familie til enhver tid – som var informert om aborten.
Så kom lørdagen da jeg lå i sengen og aborterte. Han var tjuefem mil unna og hadde akkurat avsluttet en festlig kveld med storfamilien på hyttetur da han ringte meg. I den andre enden hørte jeg ham gråte for første gang. Han sa noe om at han var på feil sted, og at han var oppriktig lei seg. Jeg trodde på ham, men hva hadde fått ham til å tenke dette nå? Han hadde fortalt alt til moren. Hun ble skuffet over at han var på hyttetur med familien når jeg lå hjemme og aborterte. Jeg hørte pusten hans gjennom røret, så for meg tårene hans som trengte seg inn i putetrekket. Han hadde trukket seg tilbake fra familien, hadde behov for å snakke med meg.
Jeg var trøtt og håpet at blødningene ville gi seg så jeg fikk hvile. I hånden holdt jeg standardskrivet fra sykehuset, leste det for sikkert tiende gang. Likevel følte jeg at informasjonen ikke gikk inn. Det stod at jeg skulle ta kontakt med sykehuset dersom blødningene fylte seks store bind på to timer. Jeg hadde byttet flere nattbind enn det, men sa til meg selv at det å fylle et bind er et definisjonsspørsmål. Skal det oppleves fullt, eller er det fullt når man blør gjennom?
Skam, skyld og stigma
Noen timer etter at jeg tok Cytotec-tabletten, som gjør at livmoren trekker seg sammen og støter ut graviditetsrestene, måtte jeg på do. Uten å tenke meg om satt jeg plutselig med hånden i en blanding av blod og doskålvann. Fingrene bevegde seg frem og tilbake i bunnen, letende etter det jeg antok var en liten klump. Jeg fryktet at den skulle forsvinne nedover i avløpsrørene, og ble roligere da jeg fant den.
Jeg la meg ned på badegulvet i fosterstilling med hånden tett mot brystet. Der lå et dødt embryo. Det som hadde vært en del av meg i noen uker, var ute av kroppen min. Etter hvert skylte jeg den for overflødig blod. Holdt den lenge i hånden og tok bilder av den. Jeg følte noe for den lille, geléaktige klumpen. Sorg over at den ikke lenger var en del av meg. Det var en reaksjon jeg ikke var forberedt på.
Foreldrene mine var på besøk, og etter en stund hørte jeg dem fra stuen. De ba meg komme ut. Jeg svarte at jeg ville være alene, og vi fortsatte kommunikasjonen med dodøren mellom oss. De rådet meg til å skylle ned det jeg holdt i hånden. Etter det som føltes som både en evighet og et kort øyeblikk, ga jeg slipp. Hørte klumpen treffe vannoverflaten. Så embryoet bli trukket nedover i klosettet. Skylte ned. Men glemte aldri.
Før jeg fortalte venninner om min uønskede situasjon, trodde jeg at jeg bare kjente én annen som hadde vært gjennom en abort. Det viste seg at jeg kjente langt flere. Jeg måtte bare dele min historie for at de skulle fortelle. Jeg hadde til og med en venninne som var i samme situasjon som meg. Vi var like langt på vei, og det var bare dager mellom abortene våre. Plutselig ble det åpenbart at svangerskapsavbrudd er så vanlig at vi alle kjenner noen som har vært gjennom det. Likevel er det ingen selvfølge å snakke om abort – til tross for at det er noe man ikke glemmer. Skam, skyld og stigma var fellesnevnere for flere av oss. Men også lettelse og takknemlighet går igjen.
Jeg trodde jeg var den eneste som tok abort den dagen
Hvorfor snakker vi så lite om abort når så mange kvinner har erfaring med det? Det spørsmålet begynte jeg å stille meg etter at jeg selv gikk gjennom prosessen. Jeg satt ansikt til ansikt med psykologen min. Jeg ønsket å fortelle om aborten, men kjente på skam. «Det er noe jeg vil snakke om, men jeg synes det er vanskelig og vet ikke hva du vil tenke om meg hvis jeg sier det.» Jeg klarte ikke å se på henne, men våget etter hvert å fortelle. Undrende spurte psykologen: «Hvorfor var du redd for hva jeg ville mene om deg?»
For meg var svaret åpenbart: Abortdebatten er polarisert og politisk. Enten er du for, eller så er du mot. Tenk om jeg satt overfor et menneske som var mot, som kom til å hate meg for valget mitt? Jeg ville ikke at psykologen skulle mislike meg. I to år hadde jeg gått i behandling og opplevde at vi hadde god kjemi. «Vil du vite hva jeg tenker om abort?» spurte hun. Jeg nikket. «Min mening er at hver enkelt kvinne skal få bestemme hva som er riktig å gjøre for henne.» Jeg pustet lettet ut for første gang på flere dager.
Nyere sosiologisk forskning på kvinners abortopplevelser viser at det er behov for mer kunnskap om hvordan prosessen blir forstått og erfart av kvinnene som går igjennom det, både fysisk og psykisk. Jeg trodde at jeg var den eneste som satte i gang en medikamentell abort på Ullevål sykehus den junidagen. Skam- og skyldfølelsen jeg bar på, gjorde meg sikker på at ansatte som møtte meg, aldri ville glemme meg for det jeg gjorde.
I dag vet jeg at det ikke er sånn. I 2019 ble det registrert 11 726 svangerskapsavbrudd her til lands, og da var aborttallene historisk lave. Statistisk sett vil så mange som én av tre til én av fire kvinner i Norge gå gjennom et provosert svangerskapsavbrudd i løpet av sitt reproduktive liv. Det sier litt om hvor vanlig abort er.
Det er viktig at vi lytter
I flere år skrev jeg en av Norges største blogger, der jeg ufiltrert og ærlig delte personlige tekster og bilder fra livet og hverdagen. Da jeg aborterte hjemme, skulle jeg egentlig deltatt i en kampanje i sosiale medier mot endring i abortloven. Sammen med flere feministiske påvirkere var jeg invitert til å delta på et fotoopptak. Bildene var ment å styrke kvinners rett til å bestemme over egen kropp, både i Norge og internasjonalt. Kampanjen var et motsvar til regjeringens innskrenking av abortloven i 2019, da KrF krevde endring i abortloven dersom de skulle i regjering.
Bildene i kampanjen var brutalt rå: Ulike kvinner satt rakrygget med alvorlig ansiktsuttrykk, spredte bein, gjennomblødde truser og strikkepinner i hendene. Alle snakket min sak, indirekte, siden jeg selv aborterte og ikke hadde mulighet til å være med. Jeg ønsket å delta, men blødningene var store, og jeg var ikke mentalt klar for å dokumentere aborten offentlig.
Men nå er jeg klar. Min historie gjorde meg nysgjerrig på andres erfaring med abort, både selvbestemt og spontanabort. Jeg ville vite mer og begynte å lete etter faglitteratur, men fant lite som appellerte til meg. Nyhetsartikler og kronikker gjorde meg klar over at flere var frustrert over mangelen på kunnskap og informasjon. Jeg syntes også at informasjonen som var tilgjengelig, var mangelfull, og mente kunnskapshullet burde fylles.
Det hender jeg minnes ordene til en ansatt som møtte meg på Ullevål sykehus: «Hvis du noen gang skal se deg tilbake og tenke at dette valget var feil, tenk på alt som gjør at det føles riktig for deg nå.»
Ingen skal måtte forsvare eller forklare hvorfor det er riktig for dem å avbryte et svangerskap, men hvis en kvinne ønsker å fortelle om sin aborterfaring, er det viktig at vi lytter. Etter min egen opplevelse tenker jeg at abort ikke er et valg noen ønsker å ta, men en mulighet kvinner må ha.