Å oppleve mening i livet er et grunnleggende behov for psykologisk og fysisk velvære. Mening er følelsen av at ens eksistens har betydning, formål og sammenheng (Heintzelman & King, 2014). Det er nettet av forbindelser, forståelser og tolkninger som hjelper oss å erkjenne våre erfaringer og formulere planer om en ønsket fremtid, som igjen gir oss følelsen av at livet vårt betyr noe, og at det består av mer enn summen av våre dager og år. Selv om følelsen av å ha mening i livet er viktig for oss, er den fortsatt noe mystisk og vanskelig å forstå. Ofte virker det som folk aktivt søker etter livets mening, mange sliter med å finne den, og føler at noe mangler.
Vår forståelse av egne erfaringer og hvordan de gir mening, utvikler hvem vi er, hvordan verden er og hvordan vi passer inn i den. I sosialpsykologisk forskning av ungdom og voksne opererer man med begrepet tilknytningsstil, som består av en persons systematiske relasjonelle forventninger, følelser og atferd. Disse kan forklares med personens tilknytningshistorie.
Det er mye som tyder på at vår tilknytningsstil farger måtene vi opplever mening eller mangel på mening i livet.
Relasjoner, tilknytning og mening
Mennesker er grunnleggende sosiale på måter som skiller oss fra andre dyr. De fleste dyr lærer om verden fra sine fem sanser, men mennesker lærer hovedsakelig om verden av hverandre (Baumeister, 2005). Roy Baumeister påpeker at våre sosiale nettverk gir oss mange av livets nødvendigheter. I tillegg, fordi vi er bevisste vår egen død, har vi utviklet kulturer for å overvinne denne frykten. Dermed blir kultur et middel for å gi mening, som går utover den naturlige verden, og plasserer menneskeheten på et høyere eksistensnivå enn andre levende vesener (Greenberg et al., 1997).
Ifølge Bowlby (1973) er måten vi forholder oss til andre og oss selv på, formet av relasjonene vi hadde til våre omsorgspersoner i barndommen. Hvis voksne rundt oss er følsomme for våre behov og villige til å svare varmt på dem, vil de oppfattes som pålitelige og støttende. På denne måten føler barnet seg trygt og våger å utforske sine omgivelser. Det utvikler seg til en person som er nysgjerrig på livets utfordringer og muligheter. Men hvis ens omsorgspersoner ikke har vært tilgjengelige, oppnår man ikke denne følelsen av trygghet. Barnet utvikler seg til å bli en person som er i tvil om hen er elskverdig, og bekymrer seg over andres motiver og intensjoner.
En trygg tilknytningsstil innebærer følelsen av at man er forankret i sine nære relasjoner, at verden er stort sett trygg, at andre mennesker generelt er hjelpsomme når man ber dem om hjelp, og at jeg, som et unikt individ, er verdifull og elskverdig, fordi jeg føler meg verdsatt og elsket av andre. Denne trygghetsfølelsen gir grunnlag for en oppfatning om at livet er sammenhengende og meningsfylt. Fordi trygghet i seg selv og i relasjoner er assosiert med ulike positive følelser, som for eksempel å føle seg kompetent på ulike områder, er det også sannsynlig at den vil bidra til en følelse av mening i livet. Men hvis man har møtt mye usikkerhet i tidlige relasjoner, vil det gjøre en person tilbøyelig til å tvile på sine fremtidige utsikter, og dermed ha utfordringer i sin søken etter mening.
Tilknytningsteori gir for tiden den beste og mest evidensbaserte innsikten i hvordan nære relasjoner bygger en persons følelse av sammenheng, trygghet og verdi (Mikulincer & Shaver, 2013). I studier av spedbarnstilknytning, fulgt opp i hundrevis av voksentilknytningsstudier, har forskere funnet ut at tilknytningsstiler kan måles langs to ortogonale dimensjoner: unngåelse og angst.
Unngåelse er forankret i en persons mistillit til den andres velvilje, noe som får en til å holde en følelsesmessig avstand fra andre. Angst er på sin side basert på bekymringer for at andre ikke vil være tilgjengelige når det trengs. Personer som skårer lavt på disse to dimensjonene synes derimot å være trygge i sin tilknytning (Mikulincer & Shaver, 2013). Altså er tilgjengeligheten av en kjærlig og støttende omsorgsperson avgjørende for å utvikle og å opprettholde følelsen av at livet har mening.
I sin tilknytningsteori foreslår John Bowlby (1988) at spedbarn blir født med et repertoar av tilknytningsatferd, som for eksempel årvåkenhet, gråt eller klamring. Disse adferdene er designet av evolusjonen for å sikre nærhet til tilknytningspersoner når det trengs. Ved for eksempel å gråte eller klamre seg til andre, vil barna øke sjansene for å bli beskyttet mot fysiske og psykiske trusler. I tillegg vil en slik adferd stimulere barnet til å regulere sine emosjoner, utvikle mellommenneskelig kommunikasjon, og utforske sine fysiske og sosiale omgivelser.
Bowlby hevder at disse tidlige tilknytningsmønstrene er aktive gjennom hele livet og kommer til uttrykk i våre tanker, følelser og atferd. Deres funksjon er å sørge for at man får nærheten og støtten man trenger for å føle seg trygg.
Denne ideen har blitt undersøkt i flere studier som viser at når voksne opplever ulike vanskeligheter og skuffelser, aktiveres det automatisk mentale representasjoner av mennesker man har eller har hatt tilknytning til. Disse representasjonene bringer med seg kognitive og emosjonelle assosiasjoner på bakgrunn av tidligere minner og forventninger (Mikulincer et al., 2002). Etter hvert som erfaringer med nære relasjoner akkumuleres i voksen alder, begynner de å påvirke en persons sosiale liv ganske bredt, og ikke bare under forhold som truer ens trygghet.
Et menneske opplever mening i livet når hen er fornøyd med tilværelsen, oppsøker nye utfordringer og setter seg nye mål. En manglede tilknytningstrygghet hindrer imidlertid en i å danne et sammenhengende rammeverk for sine mål og ambisjoner (Mikulincer & Shaver, 2013). Når man ikke er trygg i sin tilknytning til andre, vil det forstyrre ens evne til å sette seg mål og tro på sin evne til å oppnå dem.
Engstelige individer er redde for avvisning og tap. De har et skjørt selvbilde og fokuserer ofte på å beskytte seg selv mot virkelig eller innbilt smerte, i stedet for å strebe mot selvutvikling. Unnvikende personer beskytter seg selv ved å velge sikre aktiviteter og interaksjoner som deretter fører til kjedsomhet (Tidwell et al., 1996). Dette kan føre til tapte muligheter for personlig vekst og kan begrense følelsen av formål og retning i livet.
Disse teoretiske ideene har fått forskningsstøtte. For det første har flere studier vist at når man er trygg i sine forhold til foreldre, lærere eller en romantisk partner, viser man også et sterkere ønske om å utfordre seg selv og oppleve mestring. Dette er i motsetning til personer som ikke har en trygg tilknytningsstil. De som er unnvikende eller engstelige er oftere bekymret for å mislykkes og viser et svakere behov for å sette seg mål og strebe etter mestring (Mikulincer & Shaver, 2013). De har også en tendens til å bagatellisere hvor spennende prestasjonsaktiviteter kan være, ved å blant annet trekke seg for tidlig fra disse aktivitetene når de møter vanskeligheter. Dessuten er engstelse assosiert med mer grubling og konsentrasjonsvansker, noe som gjenspeiler tendensen til å vie tid og oppmerksomhet til bekymringer.
Hvorfor vi gjør som vi gjør
Det er mye som tyder på at ens tilknytningsstil også kan påvirke selvidentitet. Identitet representerer en eksistensiell posisjon, og omfavner et indre system av behov, ferdigheter og selvoppfatninger. James Marcia definerer identitet som en selvstruktur, en indre egenkonstruert og dynamisk organisering av drifter, ferdigheter og individuell historie (Marcia 1980, 159). Jo bedre utviklet denne strukturen er, jo klarere er individene over deres unikhet og deres likhet i forhold til andre. Og det er uten tvil at en bevissthet om egne styrker og svakheter er avgjørende for å finne sin plass i verden.
Identitet er også tett knyttet til selvidentitet, som Anthony Giddens definerer som et sett av personlige egenskaper, verdier og overbevisninger som gir en person en indre følelse av kontinuitet (Giddens 1991, 35). Denne kontinuiteten er resultat av erfaringer med andre og forklaringer på hvorfor vi handler sånn som vi gjør, blant annet.
Det ser ut til at en trygg tilknytningsstil legger til rette for dannelsen av en stabil og sammenhengende selvidentitet. For når man føler seg trygg, vil man også utforske sine muligheter, og man vil generelt ha tilstrekkelige ressurser til å organisere ny informasjon og nå personlige mål. Disse ressursene kommer fra grunnfølelsene om at man er elsket, verdsatt og akseptert av andre. Når noen utfordrer deres verdenssyn, vil den trygge personen ikke oppfatte disse utfordringene som truende. Fordi deres selvidentitet er forankret i tidligere ubetinget kjærlighet fra barndommen, har trygge individer en sterk følelse av selvstyring og autonomi (Mikulincer & Shaver 2013).
Våre evner til å skape mening er avhengig av et underliggende emosjonelt engasjement (Giddens 1991, 38). Stort sett er dette engasjementet ubevisst, men helt avgjørende for å forstå verden. Tillit, håp og mot er alle viktige faktorer i dette engasjementet. Troen på at verden har en fast grunnleggende struktur, både emosjonelt og til en viss grad kognitivt, bygger på tilliten vi har til andre mennesker. Denne tilliten blir etablert gjennom våre tidlige erfaringer som spedbarn.
Men man kan endre hvordan man påvirkes av sine tidligere erfaringer. Identitetsdannelse innebærer både utforskning og engasjement (Marcia, 1980). Utforskning er en aktiv søken etter personlig mening som innebærer et søk etter informasjon om alternative livsstiler og verdier. Engasjement er basert på å finne muligheter som passer best til sin personlighet og bruke dem i egne prosjekter.
Det finnes ingen sluttdato på når man er ferdig med å utvikle sin selvidentitet. Hver dag gir oss sjansen til å utforske og skape mening i livet på nytt.
Litteraturliste
Baumeister. (2005). Rejected and alone. Psychologist, 18(12), 732-735.
Bowlby, J. (1973). Attachment and loss: vol 2. Separation: anxiety and anger. Basic Books.
Bowlby, J. (1988). A secure base: Parent-child attachment and healthy human development. Basic Books.
Giddens, A. (1991). Modernity and self-identity: Self and society in the late modern age. Polity Press.
Greenberg, J, Solomon, S., & Pyszczynski, T. (1997). Terror Management Theory of Self-Esteem and Cultural Worldviews: Empirical Assessments and Conceptual Refinements. Advances in Experimental Social Psychology, 29, 61-139.
DOI:10.1016/S0065-2601(08)60016-7
Heintzelman, S., and King, L. A. (2014). Life is pretty meaningful. Am. Psychol. 69, 561-574.
DOI:10.1037/a0035049
Marcia, J.E. (1980) Identity in adolescence. In: Adelson J (ed) Handbook of adolescent psychology. New York: Wiley, 159-187.
Tidwell, M.C., Reis, H. T., & Shaver, P. R. (1996). Attachment, Attractiveness, and Social Interaction: A Diary Study. Journal of Personality and Social Psychology, 71(4), 729-745.
DOI:10.1037/0022-3514.71.4.729
Wong, P. (Ed.) (2012). The Human Quest for Meaning: Theories, Research, and Applications. New York: Routledge.