Bor du i Oslo og omegn, er det en ting du bør gjøre i helgen. Gå å se Alice Neel sine intersubjektive malerier på Munchmuseet før utstillingen avsluttes på søndag.
Vi står og betrakter et bilde av et ungt par. Kvinnen er gravid og naken, og mannen har armen rundt henne mens han stirrer rett ut av bildet. Han ser ikke på oss, de som står og observerer dem. Det er ikke mellom oss dynamikken oppstår. Blikket hans går videre, bakover, til kunstneren, kan vi tenke oss. Vi er i så fall kun tilskuere til det som utspiller seg mellom disse tre personene: Juli, Algis og den som står bak, Alice, kunstneren.
Bildet er kalt Pregnant Juli and Algis og malt av amerikanske Alice Neel (1900–1984), for tiden utstilt på Munchmuseet.
I inngangspartiet til museet står det et sitat fra forfatteren Hilton Als (2021):
«Neel’s genius was to make us understand not just her interest in her subjects but why we are interested in one another.» Neels portretter er kjent for sine dype skildringer av menneskelig karakter og følelse, men det er noe mer som foregår – en intersubjektiv kommunikasjon mellom kunstneren og hennes modeller.
Det er merkelig nok ikke gjort noen direkte kobling mellom Neels arbeid og begrepet intersubjektivitet (Stern, 1985) etter hva vi vet. Intersubjektivitet refererer til det som er felles for, foregår mellom, eller deles av, to eller flere individer. Dette kan være felles opplevelser, forståelser eller meninger. Intersubjektivitet bunner i hvordan vår forståelse av verden og oss selv er formet gjennom våre relasjoner og samspill med andre.
Vi blir med andre ord noe eget og uavhengig ved at den andre kan gjenkjenne og dele det vi uttrykker. Denne skjøre, men grunnleggende dynamikken fanges i Neels portretter.
Flere aspekter ved Alice Neels maleri Pregnant Julie and Algis (1967) gir grunn til en intersubjektiv lesning. Maleriet skildrer en intim scene mellom en gravid kvinne og hennes partner, der han holder en beskyttende arm rundt henne – noe som antyder en dyp forbindelse og gjensidig forståelse mellom de to.
Dette kan tolkes som en form for intersubjektiv kommunikasjon mellom modellene, deres indre opplevelser og følelser blir delt og påvirket av hverandre.
Samtidig utviser Julie et åpenbart ubehag ved situasjonen; kroppen hennes gjennomgår en transformasjon hun ikke fullstendig kan forstå eller føle seg vel i. Dette såre og på mange måter ukonvensjonelle forholdet til morskap, fremhevet av tvetydigheten i relasjonen til mannen, Algis, bringer subjektet i modellen til overflaten.
Overalt i utstillingen på Munch-museet blir nettopp subjektene, sett gjennom Neel, umiddelbart til stede. Kunstnerens skriftlige kommentarer, som ofte akkompagnerer verkene, forsterker også uttrykkets sosiale og umiddelbare karakter ved å forankre ikke bare maleriet, men øyeblikket, til en biografi. Modellene er ikke staffasje i en komposisjon; modellene får stå på egne ben.
Neels maleristil og teknikk bidrar til å formidle en følelse av menneskelighet og empati i hennes portretter. Hennes bruk av ekspressive linjer og farger, samt hennes evne til å fange sine modellers personlighet og følelser, skaper en sterk følelse av tilstedeværelse og autentisitet i maleriet. Men det skjer også noe utover dette; portrettene formidler også en psykologisk innsikt.
Neel søker å forstå og formidle de indre opplevelsene og følelsene til modellene sine og dermed skape en dypere forbindelse mellom dem og seg selv.
Utstillingen på Munchmuseet viser også bildet James Hunter Black Draftee, et oljemaleri fra 1965 av en ung mann som nylig hadde blitt utkalt til tjeneste i Vietnamkrigen. Neel møtte James Hunter ved en tilfeldighet i 1965, det samme året som president Lyndon B. Johnson bestemte seg for en radikal økning av bakkestyrkene i Sør-Vietnam.
Neel inviterte Hunter til å sitte for henne, og de ble enige om to økter. Under den første økten lærte hun at han hadde blitt utkalt til Vietnamkrigen og skulle dra innen en uke. Hunter kom imidlertid aldri tilbake for den andre økten. I stedet for å gi opp maleriet, bestemte Neel seg for å anse det som ferdig slik det var. Dette gir maleriet en slående uferdighet, da det bare er Hunters ansikt og overkropp som er fullført, mens resten av figuren er skissert i grove streker – hans videre skjebne er ukjent.
Maleriet kan heller ikke fullføres uten hans tilstedeværelse, det kan ikke eksistere uavhengig og isolert – «det finnes ikke noe maleri» uten maleren og modellen.
Alice Neel var kjent for sitt fokus på sosial rettferdighet, etnisitet, klasse, morskap og LGBTQ+. Bildet av James Hunter er et sterkt eksempel på dette da det portretterer en ung afroamerikaner på randen av en usikker og potensielt farlig fremtid.
Maktperspektivet var også sentralt hos Jessica Benjamin, som videreutviklet begrepet «intersubjektivitet». Hun tok sin postdok hos spedbarnsforskeren Beatrice Beebe, Daniel Sterns student og samarbeidspartner. Benjamin (1988) definerer «tredjehet» som en intersubjektiv tilstand der begge parter anerkjenner hverandre som subjekter, ikke bare objekter. Neels portretter kan sees som en manifestasjon av denne «tredjehet» – hun skildrer ikke bare sine subjekter som objekter for hennes kunst, men som komplekse, følende individer med sine egne subjektive opplevelser.
Her aktualiseres Benjamins konsept om gjensidig anerkjennelse – Neel anerkjenner sine subjekters subjektivitet ved å skildre dem i sin fulle kompleksitet, og hun gir dem dermed rom til å «avsløre seg selv».
I sitt selvportrett utfordrer Neel århundrer med konvensjoner om idealisert femininitet ved å akseptere sin aldrende kropp. Maleriet kan sees som en anerkjennelse av hennes egen subjektivitet – hun er ikke bare et objekt for betrakterens blikk, men et subjekt som opplever aldring og forandring. Aldring er en prosess som innebærer stadige anerkjennelser av at år med levd liv representerer en forskjell, og at denne prosessen er avgjørende for å oppnå en følelse av frihet.
Selv kalte hun seg en «samler av sjeler». Og Alice Neel klarte å fange «sjelen» til individet og feste det på lerretet, til sist også sin egen.
Kilder
Als, H. (2021, 19. april). Alice Neel’s oortraits of difference. The New Yorker.
Benjamin, J. (1988). The bonds of love: Psychoanalysis, feminism, and the problem of domincation. New York: Pantheon.
Molesworth, H. (2019). Looking with and looking at Alice Neel. I H. Molesworth, Alice Neel: Freedom, s. 11–23. New York: David Zwirner Books.
Stern, D. N. (1985). The interpersonal world of the infant: A view from psychoanalysis and developmental psychology. Milton Park: Routledge.
Stern, D. N. (2004). The present moment in psychotherapy and everyday life (Norton series on interpersonal neurobiology). New York: W. W. Norton & Company.