14. oktober publiserte Psykologisk.no et tilsvar fra Kjetil Rolness, hvor han innledningsvis skriver at jeg forsøker å stoppe en debatt om reelle og viktige konflikter – her om hvordan vi skal snakke om kjønn.
Hensikten min har aldri vært å stoppe debatten, men å flytte den dit den logisk sett hører hjemme, nemlig om språk. Rolness virker ikke interessert i å snakke om språk, men heller hvordan jeg «moraliserer» debatten.
Vi debatterer altså to forskjellige ting, og på dette punktet står vi og stanger.
Det mest uredelige med Rolness’ måte å argumentere på, er riktignok ikke forvrengningen av mine argumenter eller de tilbakevendende hersketeknikkene.
Det er at han stadig tyr til motte-og-bailey-argumenter.
Tankefeilen
Kort forklart (snork, jeg vet): Motte-og-bailey er en tankefeil og en argumentasjonsmåte der debattanten åpner med et argument som er tvetydig og gjerne provoserende (bailey), for så å trekke seg tilbake til et annet, men lignende argument som er tryggere og lettere å forsvare (motte).
Man bruker altså retorikk istedenfor logikk for å overbevise publikum.
For eksempel: Rolness skriver innledningsvis i Aftenposten: «Du kan ikke bytte kjønn.»
Dette er en bailey – det er et argument som er tvetydig, vanskelig å forsvare fra et logisk ståsted, og ment å provosere.
En kritiker kan for eksempel svare at «du kan bytte juridisk kjønn» (som jo er sant og logisk), hvorpå Rolness trekker seg tilbake til det langt tryggere motte-argumentet: «Mennesket er en del av naturen, og i naturen er kjønn omtrent det eneste som ikke flyter!»
På denne måten virker det som at bailey-argumentet hans hele tiden handlet om biologi, samtidig som han later som at kritikeren benekter selvfølgeligheter.
En mann av følelser
Motte-og-bailey-feilen henter sitt navn fra normanniske festninger, som besto av en ytre tremur det var vanskelig å beskytte (bailey), og et indre steintårn på en jordhaug (motte) det var lett å trekke seg tilbake til og forsvare seg fra.
En skarp leser gjennomskuer selvfølgelig at «Du kan ikke bytte kjønn», og «Mennesket er en del av naturen, og i naturen er kjønn omtrent det eneste som ikke flyter», ikke er det samme argumentet.
Men for noen henger disse argumentene følelsesmessig sammen.
Og det er her Rolness er god.
Han er ikke en mann av logikk; han er en mann av følelser.
Innleggene og kronikkene hans om transdebatten oppfordrer deg ikke til å tenke – det har Rolness allerede gjort for deg. De oppfordrer deg til å rase, frykte, la deg provosere.
Sannheter og usannheter
Rolness skriver at han fortsatt leter etter saklige argumenter fra min side. Her er mitt argument – det som har vært mitt argument fra mitt første innlegg: Ordet «kjønn» handler om mer enn biologi når vi bruker det i hverdagen.
Det handler om juss, det handler om psykologi, det handler om hvordan vi orienterer oss sosialt, og det handler om språk – hvilke pronomen vi skal bruke, hvem det er riktig å kalle «mann» og «kvinne», hvordan vi skal omtale ikke-binære, og så videre.
Når vi ser på ordet «kjønn» som helhet, er det logisk sett uriktig å skrive: «Du kan ikke bytte kjønn», slik Rolness skriver i Aftenposten.
Fordi i alle kjønnssammenhenger som ikke er biologi, er denne påstanden usann. At transpersoner og ikke-binære eksisterer, at folk oppfatter dem som og kaller dem et annet kjønn enn de biologisk sett er født med, og at de kan endre sitt juridiske kjønn, er bevis på at man kan bytte kjønn.
Derfor er det veldig ubeleilig for Rolness om debatten handler om språk, og derfor må han umiddelbart ro diskusjonen tilbake til biologien. For det er kun på biologifeltet at påstandene hans får stå som sannheter.
Når logikken glipper
I sitt svar til meg, trekker Rolness igjen inn Sætre, og forsøker på ny å vri debatten tilbake til at jeg misforstår Sætre og hva Sætre mener. Han må også trekke inn ting Sætre har sagt ved tidligere anledninger.
For saklighetens skyld, for ikke å legge mine meninger i munnen på Sætre, forholder jeg meg til det Sætre har oppklart i vår avis: Boken hans, To kjønn, er ikke et bidrag til transdebatten. Derfor vil jeg ikke heller ikke bruke boken hans som et argument i transdebatten.
Videre i Rolness sitt tilsvar, glipper logikken gradvis.
Han trekker frem fire grunner, som egentlig bare er én (og en halv) lang grunn, på hvorfor (hold deg fast) det er underlig at jeg mener det er påfallende at halve hans tekst om Sætres bok, ikke handler om Sætres bok, men om transdebatten.
Det er fordi poenget med dagsspalter er å diskutere politikk, skriver Rolness, og Sætre har selv tatt opp politikken rundt kjønn ved andre anledninger enn i vår avis.
Det er for så vidt en forklaring, men det er ikke et logisk argument for hvorfor en bok om evolusjonsbiologi henger sammen med transdebatten anno 2023.
Den polariserte biologien
I tillegg mener Rolness det er absurd at jeg håper vi kan fortsette å ha faglige debatter om evolusjonsbiologi, uten å samtidig kaste transpersoner og ikke-binære under bussen.
Men det er jo åpenbart at når vi snakker om å «skifte kjønn» eller at «kjønn er flytende», er det noe annet enn biologi vi snakker om, selv om vi fortsatt snakker om kjønn.
Hvordan vi har utviklet oss til en tokjønnet art, og hvorvidt det er mulig å endre sitt juridiske og sosiale kjønn i Norge i dag, er to ulike problemstillinger.
De henger ikke logisk sammen.
Og dette skriver faktisk Rolness selv: «Det er jo ikke DNA eller andre biologiske fakta vi diskuterer, eller trenger å diskutere.»
Nettopp derfor håper jeg vi kan fortsette å ha faglige debatter om biologi uten å kaste transpersoner under bussen – jeg håper vi kan slutte å gjøre biologien så polarisert at selv ikke biologer våger å påpeke fakta som at hannen produserer de små kjønnscellene, og hunnen produserer de store.
Men Rolness mener at et problem med transdebatten, er at «selvsagte ytring» stemples som hatefulle, og jeg forstår hvor dette argumentet kommer fra.
Det må være frustrerende å forske på vårt biologiske kjønnsopphav, for så å bli fortalt at forskningsfeltet ditt er hatefullt.
Personlig synes jeg ikke vi skal stemple biologiske fakta som hatefulle, ettersom de nettopp er fakta.
Jeg synes derimot det er rimelig å påpeke logiske brister i argumenter jeg er uenig i, og jeg regner med at jeg kan fortsette med dette uten å bli stemplet som «hatefull».
«Kjønn» og «kjønnsidentitet»
Det som derimot er et logisk argument, som jeg har sett noen trekke frem, er at jeg blander begrepene «kjønn» og «kjønnsidentitet».
I forlengelsen av argumentet har også folk ment at vi «omskriver» kjønnsbegrepet.
Til det er svaret mitt: Ikke egentlig.
Som sosialpsykolog (eller samfunnsviter i sosialpsykologi, som det heter i Norge), er jeg opptatt av hvordan vi bruker språket til vanlig – rundt middagsbordet, på lønningspilsen, i heisen på vei til kontoret.
Svar ærlig på dette spørsmålet: Hvor ofte skiller du mellom kjønn og kjønnsidentitet, når du i hverdagen snakker om noens kjønn?
La oss ta et eksempel: Du møter en barndomsvenn, og forteller i forbifarten at du har fått en ny kollega, hvorpå vennen din spør: «Er det en mann eller en dame?»
Sannsynligvis svarer du ikke: «Kjønnet er nok kvinne, men kjønnsidentiteten har jeg ikke plassert ennå.» Sannsynligvis svarer du noe i retning av: «Hun er en kvinne. Hun heter Mathilde,» eller hva som enn passer.
Og her snakker du ikke om biologi. Du snakker om inntrykket ditt. Vanligvis når vi snakker om folks kjønn, er det nettopp inntrykkene våre av andres kjønn vi snakker om. Og dette er ikke å skrive om språket vårt – det er sånn språket vårt allerede fungerer.
Det er stort sett når transdebatten er fremst i tankene at folk blir opptatt av skillet mellom kjønn og kjønnsidentitet. Til vanlig bruker derimot de fleste av oss ordet «kjønn» som en sekkebetegnelse som også rommer både transpersoner og ikke-binære.
De anekdotiske bevisene
Mot slutten av tilsvaret, vender Rolness tilbake til at jeg «moraliserer» debatten om transpersoner.
Rolness er på sin side opptatt av at én biolog og én lege mener at «transaktivisme» og «den nye identitetspolitikken» fører til at flere ønsker seg kjønnsbekreftende behandling.
Dette er nok en bailey, og Rolness trekker seg umiddelbart tilbake til det trygge motte-argumentet: Vi må ikke medisinere friske kropper.
Riktignok har han ikke vitenskapen med seg. For forskere er stor sett enige om at vi ikke vet hvorfor folk opplever kjønnsinkongruens. Og vi har kilder på hva som gir de aller, aller fleste med denne tilstanden et bedre liv: Kjønnsbekreftende behandling.
Rolness er glad i anekdotiske bevis på det motsatte. I mitt fagfelt er vi derimot forsiktige med å vektlegge enkelttilfeller når vi forsøker å generalisere om en gruppe.
Vi ønsker gjerne store utvalg, over mange år. Anekdoter er nemlig en annen, klassisk tankefelle.
Og foreløpig ser vi at svært, svært få (underkant av én prosent) av de som får kjønnsbekreftende behandling, «angrer» etterpå. I medisinsk sammenheng er dette svært lave tall.
Den viktige politiske problemstillingen
Jeg er ikke egentlig så opptatt av moral, men hva vitenskapen forteller oss om disse menneskene, og hvilke logiske slutninger vi bør trekke basert på dette.
Og vitenskapen er dessverre nedslående:
Svært mange av disse menneskene lider av alvorlige psykiske plager, når vi sammenligner dem med den øvrige befolkningen. Selvmordsraten er alarmerende høy. Og dette kobles blant annet til diskriminering og familiekonflikter, psykologisk mishandling, manglende helsehjelp, og dagens mediedekning.
Når jeg påpeker fakta som dette, svarer Rolness at jeg kommer med «alvorlige anklager» om at Rolness selv bidrar til selvmordsstatistikken.
Selv stiller jeg meg rivende likegyldig til hvorvidt Rolness bidrar til denne statistikken eller ikke. Det er et han-problem, ikke et jeg-problem. Men det virker som dette er noe underbevisstheten hans kretser mye rundt, for han kommer stadig tilbake til denne «alvorlige anklagen».
Jeg er først og fremst opptatt av at statistikken er som den er. Og det statistikken viser, er faktisk en politisk problemstilling – etter min mening den viktige politiske problemstillingen i transdebatten.
Personlig mener jeg at politikken bare har én overordnet funksjon: Å gjøre livskvaliteten til befolkningen så god som mulig. Hva er poenget med politikken, hvis den gjør folks liv verre enn om den ikke var der?
Og siden vi ser at transpersoner og ikke-binære har betydelig lavere livskvalitet enn den øvrige befolkningen, er det logiske neste spørsmålet: Hva skal vi som samfunn gjøre for å styrke transpersoner og ikke-binæres livskvalitet?
Rolness virker derimot mest opptatt av å snakke om hvordan vi skaper kjønnsinkongruens. Og han er velkommen til å grave opp nye motte-og-bailey-argumenter for å overbevise følgerne sine om at dette er det mest logiske å snakke om i transdebatten.
Jeg skal i alle fall ikke stoppe debatten. Men jeg kommer til å gjennomskue den.