Jeg tror jeg er som unge menn flest, kanskje litt dårlig på å snakke ut om egne følelser eller dele fra mitt dypeste, mørkeste indre. Jeg kan ikke fordra en «stakkars meg»-mentalitet eller når folk inntar en offerrolle.
Det byr meg imot å spørre noen om noe som helst. Det føles helt feil og trosser mitt ihuga instinkt for selvstendighet.
«Shut the fuck up, bitch!» er et typisk mantra som resiteres i mitt indre tempel når jeg opplever vonde følelser eller støter på en utfordring. «Suck it up, you piece of shit.»
Og så gjør jeg det. Jeg biter det i meg og trasker videre.
Jeg mener helt oppriktig at jeg ikke kan anses som noe offer i denne verden, det har jeg heller ingen interesse av.
Så hva skal til for at unge menn som meg skal oppsøke hjelp av profesjonelle fagfolk?
Mer enn mye, ville jeg sagt. Nylig gjorde jeg nettopp det, og dette er min erfaring.
Jeg hørte fra en venninne at hun opplevde stor forbedring av medisiner etter å ha blitt utredet for ADHD i voksen alder. Jeg har alltid vært svært skeptisk både til konseptet «ADHD» og til psykofarmasøytisk inngripen som motvirke av dette tåkete paraply-begrepet. I ungdommen ville jeg derfor ha meg det frabedt da en psykolog foreslo at jeg kunne ha tendenser til ADHD.
Men nå, ti år senere, etter å ha lest litt videre rundt temaet og hørt at medisiner kan oppleves som virkningsfullt for flere, besluttet jeg å gi idéen et forsøk.
Jeg ser jo også selv hvordan det kunne virke passende nok.
Man hadde neppe trodd det om man møtte meg nå, men gjennom hele min skolegang var jeg stemplet som blant de største problembarna i klassen og på skolen.
Jeg sliter fortsatt mer enn normalt med å fungere ordentlig i hverdagen, rent praktisk. Det kan nok også være vanskelig å se fra utsiden, om man ikke ser så nøye etter. På utsiden gir jeg kanskje heller et tydelig inntrykk av en relativt oppegående fyr som har ting på stell.
Jeg tar meg bryet og får henvisning til DPS fra fastlegen.
Åtte måneder passerer før dagen dukker opp på kalenderen. Endelig er det min tur til å møte min representant av det sekulære presteskapet i vårt moderne samfunn; psykologen som nå har overtatt for teologene i deres rolle som veiledere i forbindelse med indre, sjelelige plager.
Psykologen roper meg inn fra venterommet der jeg sitter. Hun er sikkert omtrent på samme alder som meg, i slutten av tjueårene eller deromkring. Det er et par intelligente øyne og et vennlig innstilt smil som setter seg ned fremfor meg på det lille rommet vi trekker oss inn i.
Dette er altså da det lille avlukket hvor jeg nå skal brette ut om meg selv overfor denne vilt fremmede personen jeg nettopp har truffet.
Hun gir meg komplimenter på genseren min, som for å desarmere muligheten for anspenthet i denne litt kunstige situasjonen.
«Takk,» svarer jeg med et skjevt smil, «det var bestemoren min som strikket den til meg».
Vi finner fort en blid tone.
Likevel er det vanskelig å blottlegge seg selv så snart og så fullstendig for et helt ukjent menneske. Det virker ganske unaturlig for meg, men jeg har tross alt mine grunner til å være her. Å legge skjul på noe har ingen hensikt.
«Har du noensinne tanker om å ta ditt eget liv?» lyder spørsmålet fra det smale ansiktet med den stramme hestehalen.
Hun sitter der med en blokk i fanget, kulepenn til hånd, og med et fast blikk festet på meg, lydhør.
Hun ser ut som en flink pike. Hun har garantert boliglånet på plass, tenker jeg.
«Hmm,» nøler jeg, «du må forstå at jeg aldri ville tatt livet av meg selv. Det har jeg utelukket for lenge siden» forsikrer jeg henne.
«Likevel er det sjelden jeg ser togskinnene fra oppe på perrongen uten å vurdere alternativene mine.»
«Hvor ofte har du tanker om å ende livet ditt?», fortsetter hun.
«Hver dag», svarer jeg.
«OK, men ingen aktive planer om å ta livet ditt?»
«Nei», sier jeg betryggende, «det er mest som en guilty pleasure».
«Hvordan sover du?» spør hun meg videre.
«Jeg har ofte veldig vanskelig for å sove, spesielt i det siste. I natt sov jeg tre timer.»
Videre gir jeg forklaring på hovedproblemet mitt, nemlig at jeg oftest ligger i senga til langt utpå dagen etter at jeg våkner, til forseelse av andre plikter. Det er som om jeg er helt ute av stand til å komme i gang med dagligdagse gjøremål som å stå opp og pusse tenner, komme meg i dusjen, eller jobbe med studiene mine. Det er naturligvis spesielt ille nå som student, når jeg må strukturere dagene mine selv.
Det er ganske flaut å skulle fortelle dette, merker jeg, spesielt overfor en kvinne jeg under andre omstendigheter kanskje helst ville etterlate et positivt inntrykk på.
«Men jeg klarer etter hvert å komme i gang med ting,» fortsetter jeg, «ofte tar det bare veldig lang tid å finne viljen eller konsentrasjonen, og å opprettholde den. Det er som om tannhjulene bare ikke kobles mot hverandre.»
Hun noterer.
«Men jeg trener litt hver dag og har dessuten begynt med kalde dusjer. Det skal visst være bra både for immunforsvaret, metabolismen og for det dopaminerge systemet.»
Jeg forklarer at jeg ikke vil beskrive meg som deprimert nå, ikke i forhold til tidligere perioder, men jeg må innrømme at min grunnlinje nok ville oppleves som ganske mørkbetont i forhold til hva folk flest beskriver.
«Når sant skal sies, opplever jeg nok også at jeg sliter mer i hverdagen enn hva som er normalt», foreslår jeg.
Jeg forteller hvordan jeg under bacheloren min var sengeliggende med depresjon over en lengre periode. Jeg kunne ligge der i time etter time, dag etter dag, og gjøre mitt beste i å finne en grunn til å stå opp og samhandle med verden, helt uten hell.
At jeg måtte på do eller at kroppen trengte mat virket som regel heller ikke som tilstrekkelig motivasjon. Det kunne gå flere dager uten at jeg var ute av leiligheten. Det resulterte i at jeg måtte søke utsettelse på innlevering av bacheloroppgaven min, samt på et par emner jeg tok igjen.
Dette er foranledningen til at jeg nå tok kontakt. Jeg vil unngå at historien skal gjenta seg nå som jeg skriver masteroppgave.
Kanskje kunne det være en idé å legge skepsisen til side og gjøre et forsøk med medisiner?
Vi går videre til å snakke om ADHD-relaterte hendelser i barndommen.
Jeg forklarer hvordan jeg oftest tilbragte mer tid på gangen enn i klasserommet. Likevel fikk jeg som regel greie nok karakterer på ungdomsskolen, spesielt i matte og engelsk.
Ikke i orden og oppførsel, naturligvis.
Jeg var et kjent problembarn på skolen og kunne oppleves som ekstremt forstyrrende i klasserommet. Jeg skulket også en god del.
I ungdomsskoleårene hadde faren min fulltidsjobb med å sørge for at jeg ikke ble «kastet inn i opplegget de hadde for vanskeligstilte barn», som han pleier å si. «Problemet var vel helst at jeg var understimulert», forklarer jeg.
På videregående hadde jeg på et tidspunkt det laveste karaktersnittet i skolens historie. Jeg hadde en alvorlig depressiv episode. Det var vel å telle som den første.
Våre 45 minutter er omme og vi må plukke opp tråden igjen neste uke.
Dagen kommer. Det kjennes godt å være i prosess, som om jeg tar aktive steg for å forbedre egen situasjon.
Denne gangen blir jeg hentet ut av venterommet ikke ved tilkalling av navn, men av et lite smil og et gjenkjennende blikk bak ravnsvarte øyne. Jeg følger bak den stramme hestehalen som geileder meg tilbake inn på det lille rommet vi befant oss i sist. I det jeg stiger inn døra til vårt lille avlukke blir jeg truffet av et blikk fra et par ukjente øyne.
Jeg lar meg kjenne litt på denne overraskelsen før vi hilser kjapt.
Blikket tilhører en ung mann, en student som er der på praksis, får jeg høre. Han vil observere denne sesjonen og kanskje bidra litt ved å lese av spørsmålene på disse standardiserte skjemaene denne sesjonen skal dreie seg om.
«Topp,» tenker jeg, som nettopp hadde gjort meg litt mer vant med tanken av å belyse de innerste, mørkeste antipodene av psyken min for denne jenta jeg først ble introdusert til uka tidligere, «nå er det plutselig én til som skal få bære vitne til meg endevende mine verste tanker og følelser.»
Vi inntar plassene våre.
«Er det noe spesielt du ønsker å ta opp? Har du gjort deg noen tanker siden sist?» Spør hun meg.
Blikket mitt veksler mellom de to parene med øyne som venter på min respons. Jeg føler meg smått svar skyldig.
«Nei, jeg tenkte jeg heller kunne ta mine instrukser fra deg i dag.» sier jeg med et smil, som om ikke det var flere refleksjoner jeg hadde vurdert å ta opp med henne før jeg kom.
Vi fyrer løs og går systematisk til verks med spørsmålene fra skjemaet som jeg svarer på etter beste evne. Det dreier seg i all hovedsak om hvorvidt jeg misbruker narkotiske stoffer og om jeg eller noen i familien min har hatt alvorlige psykiske tilstander.
Jeg er rask og definitiv når jeg gir mine svar. Psykologen bryter inn med innvendinger kun ved et par anledninger gjennom sesjonen, mest for å avklare visse svar jeg gir. Utenom dette er det studenten som får holde i repene i det han leser mekanisk fra skjemaet fremfor seg. Vi rekker igjennom alle spørsmålene innen klokka teller siste slaget. Det hele virker stort sett ganske uproblematisk – jeg er verken narkoman eller schizofren. Greit, så måtte jeg vel innrømme at jeg hadde hatt et panikkanfall og to i min tid, men jeg er en stor, sterk mann, det får gå fint.
Neste gang skal vi prate om det temaet populær forståelse tilsier at psykologer liker best, nemlig barndommen.
Det skal gå tre uker før vi treffes igjen.
Heldigvis er det bare meg og de ravnsvarte øynene i rommet denne gangen. Hun lurer på om det er noe spesielt jeg har tenkt på eller som jeg ønsker å snakke om? Egentlig har jeg nok masse, men jeg er enda ikke helt komfortabel, merker jeg.
Jeg ymter til at hun gjerne kan begynne med noen spørsmål om hun har det. Hun setter i gang med noen spørsmål vedrørende barndommen min, og om mine relasjoner til familien. Hun spør meg igjen om det er noen psykiske lidelser i slekta.
Det føles på en måte feil å snakke negativt om familien overfor dette mennesket fra offentlig sektor. Det føles litt som at jeg forråder deres tillit og utleverer intime detaljer om deres privatliv. Det er litt som når man velger å sekvensere genomet sitt. Det er en beslutning man tar ikke bare på vegne av seg selv, men hele slekta hvis genetiske informasjon også utgis i samme handling, enten de vil det eller ei.
Det er viktig for meg å presisere overfor denne hestehalen at jeg har hatt en god oppvekst med en familie som har vist meg kjærlighet.
Det har de absolutt, men litt rusk er det jo. Sånn er det vel med de fleste familier?
Noen deler av min historie kan nok virke litt turbulent for noen og etter litt tid kommer vi så vidt innpå noen vanskeligere sider.
Det hele forblir ganske overfladisk, men jeg gjør et ærlig forsøk på å bryte gjennom til noe litt mer substansielt, uten at jeg helt får følelsen av at vi kommer oss videre.
Hun stiller meg veldig åpne spørsmål, men kanskje er det også min feil som ikke helt vet hvordan jeg skal begynne eller helt klarer å legge fra meg følelsen av skam og det flaue?
For å avlede nostalgien ved all denne barndomspraten tar jeg opp hvordan jeg opplever å være dårlig på å håndtere og regulere eget følelsesliv. Dette er noe jeg har tenkt litt på i det siste. Jeg holder det generelt, uten å gå videre inn på detaljer. Hun virker ikke så veldig interessert heller.
«Dette er normalt,» sier hun kort, og oppmuntrer ikke til noe særlig mer samtale rundt dette.
Jeg får ytret at dette krever veldig mye av meg, å åpne opp på denne måten, selv om det kanskje ikke virker sånn for henne.
Så tar minen en brå vending.
Vi er vel nå litt under halvveis inn i denne tredje sesjonen da hun forteller meg at jeg er helt i orden. Hun ser ingen grunn til at vi skal fortsette noen utredning for ADHD eller «at det foreligger noen andre bemerkelsesverdige psykologiske forhold som tilsier at vi skal fortsette våre samtaler.»
Det treffer meg som lyn fra en ellers dunkel himmel.
Jeg blir litt paff. Var vi her alt? Haka mi dropper kanskje et lite hakk uten at jeg kan noe for det.
Hun har forberedt en epikrise allerede. Jeg får beskjed om at vi gjerne kan gå igjennom den sammen hvis jeg ønsker det.
Jeg faller taus.
«Skuffa?» spør hun meg. «Mer overrasket», svarer jeg kontant, i det jeg lar denne nye informasjonen få synke inn.
Vi går raskt igjennom epikrisen hun allerede har ferdigstilt i forkant av vår tredje sesjon, og som hun nå løfter opp fra fanget sitt der den har ligget og ulmet under samtalens løp.
«Hva var hensikten med å pine meg igjennom en samtale om mine utfordringer fra barndommen når hun allerede har trukket sin konklusjon», tenker jeg i mitt stille.
Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen hun gjengir fra epikrisen sin.
Hun ramser opp punktene sine om meg og mine bekymringer med en viss mine. Hun har en tone som for å fortelle meg at, objektivt sett har jeg ikke noen legitim grunn til å være her.
«Bruker en del tid på sosiale medier når han skal studere», «hadde kanskje litt trøbbel på skolen i oppveksten, men fikk gode karakter.»
Det er som om hun ikke har hørt meg i det hele tatt, langt mindre tatt noe av det på alvor. Jeg gir et lite uttrykk for dette og forklarer igjen grunnen til at jeg valgte å ta kontakt for drøye ni måneder siden.
Jeg merker fort at det spiller liten rolle. Hun har uansett allerede trukket sin konklusjon. Hun foreslår at hun kan oppdatere noen av punktene i epikrisen om jeg ønsker det.
«Jeg bare kan ikke se at det er noe som rettferdiggjør videre utredning her», gjentar hun, «det er en vurdering vi tar fortløpende.»
Hun fester sitt blikk på meg, som om hun venter på en videre reaksjon.
De sorte perlene i øynene hennes utvider seg. Det er som om de inntar en resolutt holdning i det de stiller seg inn på meg, i det hun og klargjør seg for min respons.
Lufta tetter seg i rommet og jeg prøver å se mening ut av situasjonen jeg befinner meg i.
Hvorfor gjorde jeg dette?
Jeg føler meg som tatt av egen dårskap og innser at det ikke er så mye mer for meg å si. Som om jeg skal fremstille argumenter for hvorfor jeg er «syk nok» til å være her, og gjøre ydmykelsen mer komplett ved å svartmale meg selv ytterligere.
Jeg leser uansett av blikket hennes at dette ikke har noen hensikt. Hennes dom om meg er felt.
«Du kan klage på vurderingen om du vil», sier hun, «ellers kan du gå privat.»
«Jeg tror ikke det er noe fruktbart», svarer jeg likefullt.
Som om jeg hadde hatt råd til å koste på meg psykologtimer i det private for 1200 kroner i timen. Og for hva? Dette? Eller verre, en som holder meg gående for å trekke penger av meg?
Det sekulære presteskapet av det moderne samfunn.
«Gode nyheter da, så har jeg ikke ADHD!» sier jeg med et påtvunget smil, i et dårlig forsøk på å tilsløre min vantro rundt denne bråe vendingen vår samtale plutselig tok.
Jeg kan kjenne øynene mine svi imens inntrykket setter seg.
«Ja, det er jo egentlig det», sier hun, nesten beklagelig bak et skjevt smil.
Stillheten tykner i lufta imens jeg holder blikket til de ravnsvarte øynene i stolen fremfor meg.
Jeg kan kjenne huden trekke seg sammen i ansiktet mitt. Det er som om et hulrom åpner seg opp under føttene mine og truer med å svelge meg hel.
Tankene raser.
«Hva gjør jeg nå?» tenker jeg for meg selv, «hvor går jeg nå for å finne løsninger?»
«Jeg kan følge deg ut», avslutter hun.
«Ja, der er jo uansett klokka …»
Vi skiller lag ved døra inn mot venterommet. Jeg tar heisen ned til bakkeplan. I det jeg setter foten på asfalten utenfor bygget kretser tankene i vante baner. «Kan du ikke bare drepe deg selv? Hvem bryr seg? Er det virkelig verdt det? Hvor ofte ser familien din deg uansett? Folk har nok med seg selv, de hadde glemt deg snart nok.»
«Shut the fuck up, bitch» lyder mantraet. Jeg biter det i meg og trasker videre. Livet er vanskelig nok for oss alle og jeg er ikke noe unntak. Det gjelder bare å ta seg sammen – og det hadde jeg jo visst. Jeg har mine utfordringer, jeg som alle andre.
Lærdommen forblir at det er ingen som kan hjelpe deg annet enn deg, langt mindre noen psykolog. Det er og forblir ens eget ansvar alene. Det var i alle fall beskjeden jeg fikk.
LES OGSÅ: Ti råd til deg som vil nå ut til gutter med psykisk helsehjelp (+)