Ventelistene til spesialhelsetjenesten blir lengre, kapasiteten til ansatte er allerede sprengt. Det samme gjelder de kommunale tjenestene som jobber lavterskel. Flere og flere barn og ungdom har ulike utfordringer som ofte kategoriseres som psykisk helse. Det meste skal utredes og undersøkes og lidelser skal gjerne kategoriseres og merkes med en diagnose. Uten diagnoser er hjelpen begrenset og i verste fall utilgjengelig. Normaliteten innsnevres stadig.
Søren Hertz, en dansk psykiater, påpeker at diagnoser er øyeblikksbilder basert på gitte kontekster. Disse kontekstene er hele tiden i endring, Hertz mener derfor at diagnostisering av barn og ungdom bør og skal skje med stor innsikt og varsomhet. Med dette som bakgrunn, og kunnskapen vi har om den nevropsykologiske og fysiske utviklingen barn og unge går gjennom på vei til voksenlivet, er det kanskje på tide å stille seg mer kritisk til diagnosefokuset vi ser i dag. Sykeliggjøring skal ikke være den eneste veien til å kunne motta hjelp.
Samfunnets symptomer
Vi kan bruke samme forståelsen som beskrevet over og vende blikket mot samfunnets symptomer. Er det individet eller måten vi lever på det er noe feil med? I et stadig institusjonalisert samfunn der barna tilbringer mer tid i arenaene som først og fremst er tiltenkt sekundærsosialisering, er det kanskje på tide å revurdere vår grunnleggende forståelse av individets behov i velferdsstaten.
Med det enorme fokuset på diagnoser og symptombilde er det ikke særlig mye rom igjen for normalitet – med det store spennet normaliteten innebærer. Indre smerter som stammer fra livets hendelser og påkjenninger blir kategorisert som noe ukjent og abstrakt og presentert med store helsebegreper og kommunisert til individet, herunder markert som pasient, på et avansert og hverdagsfjernt språk. Dermed blir gapet mellom hjelperen og den som skal hjelpes stadig større.
Tap og sorg som fører til reaksjoner hos individet og er en naturlig del av livet blir omkledd som diagnoser. I et stressende og belastende samfunn med slitne foreldre, overarbeidet barnehage- og skolepersonell har er det knapt noen arenaer igjen hvor barna ikke blir skadelidende av det moderne maskineriet som er vårt samfunn. Fokuset på kartlegging og dokumentering stjeler verdifull tid av barnas behov.
Skal vi virkelig få snudd dette, er det kanskje på tide å få en mer biopsykososial forståelse når vi ser på barnas symptomer. Barnas psykososiale liv legger store premisser for deres utvikling og helse. Det er viktig at vi har med oss de biologiske sårbarhetene, men de er ikke avgjørende for at barnet skal og vil utvikle en psykisk sykdom.
En invitasjon til kommunikasjon
Hertz mener at barn og ungdoms atferd er en invitasjon til kommunikasjon og at det er vårt ansvar som de voksne i barnas liv å ta imot denne invitasjonen og bli nysgjerrige på hva de forsøker å formidle gjennom avvikende atferd. Derfor bør vi se på den økte psykisk uhelse blant barn og ungdom som en invitasjon til kommunikasjon på samfunnsnivå.
I løpet av min karriere har jeg snakket med mange reflekterte barn og ungdommer som har blitt – og fortsatt blir – misforstått. En av dem sa en gang «hvis alle hadde forstått meg slik som du forstår meg, hadde jeg ikke trengt å komme hit for å forstå meg selv». De to linjene har jeg med meg i møte med alle barn og ungdom. Det er på tide at vi faktisk forsøker å forstå barn og ungdom som fullverdige individer, med et levd liv bestående av opp- og nedturer, et resultat av deres biologi og erfaringer fra det psykososiale livet de har levd og lever.
Bryt sirkelen
Vi er nødt til å flytte fokuset fra individet og til samfunnet og få et helhetlig samfunnsperspektiv på barn og unges utfordringer i dag, flytte fokuset fra å fikse barna til å forstå det de forsøker å kommunisere til omverdenen og samfunnet.
Som helsepersonell innen psykisk helse bør vi kanskje henge fra oss «ekspert-kappene» og møte barn og unge med nysgjerrighet og åpenhet, istedenfor et objekt som skal passe inn i kategorier, skjemaer og pasientforløp. Vi må tenke nytt og møte barn og ungdom der det er i livet, der det skjer, og se på dem som eksperter i egen livssmerte og liv.
Kanskje vi oppdager at barnas lidelser er et symptom på et alvorlig sykt og produksjonsfokusert samfunn, hvor individet stadig presses ut av sin naturlige kontekst og inn i kunstige forhold, hvor de psykososiale forholdene barna vokser opp i er preget av høyt stress. Det er lite rom for omsorg og empati, våre naturlige og medfødte menneskelige behov, og fraværet av dette fører til vansker og utfordringer hos individet.
Det er kanskje på tide å bryte denne sirkelen og redefinere barn og ungdoms psykiske helse, og finne løsningene på samfunnsnivå fremfor å sykeliggjøre barn og unge.
Kilder
Hertz, Søren. 2011. Barne- og ungdomspsykiatri. Nye perspektiver og uante muligheter.
Oslo: Gyldendal Akademisk