Den siste tiden har media vært preget av utallige fortellinger om helsepersonell som brenner lyset i begge ender på jobb. Noen jobber seg syke. At ansatte i helse- og omsorgsyrker har en relativt sett høy risiko for utbrenthet er et kjent fenomen, men yrkesrelaterte belastninger rammer åpenbart også mange andre arbeidsgrupper. Arbeidslivet kan være krevende.
Parallelt med denne utfordringen, stiller mange dessuten spørsmål ved om det helsetilbudet vi gir pasientene våre er godt nok, blant annet i psykisk helsevern. Altså eksisterer det bekymring både for helsepersonellets ve og vel, og for pasienttilbudet, to faktorer vi mener henger uløselig sammen.
I vår egen profesjonskrets har det nylig blitt tatt til orde for at psykologer må snakke mindre om seg selv og sin arbeidssituasjon, og at de må begynne å bruke sin fagkompetanse til å finne løsninger og til å handle. Vi ønsker også å se handling, og vi tror alle stemmer i denne debatten lengter etter mer konkrete løsningsforslag og ikke minst at det faktisk skjer noe.
Men i det løsningsfokuserte perspektivet ligger det samtidig en implisitt antagelse om at den jevne psykolog har et reelt spillerom for handlekraftig autonomi, og det synes som om det i dette også ligger en forventing om at det er individet som først og fremst sitter med makten og ansvaret for at en endring skal skje. Autonomi kan imidlertid håndheves på ulike måter, og må nødvendigvis skje i samspill med de ytre betingelsene. Mange av oss vil antagelig mene at arbeidsgiver og storsamfunn også har et ansvar for individet, og i de fleste tilfeller fungerer heldigvis symbiosen mellom individet og strukturene rundt godt nok.
Bølgen av motreaksjoner vi ser hos helsepersonell i dag vitner om en oppvåkning og om reaksjoner på en opplevelse av at arbeidsgivere og politikere har sviktet. Det er en reaksjon vi bør ta på alvor. Samtidig, dersom arbeidstaker eksternaliserer mesteparten av ansvaret for hvordan hen har det på jobb, vil vedkommende fort merke en bismak av maktesløshet. Her kommer Tessand og Nylund i sitt innlegg «Mer fag, mindre profesjon» med en befriende påminnelse om at dette ansvaret ikke utelukkende bør eksternaliseres. Deres posisjon er at individet har større påvirkningskraft på egen arbeidssituasjon enn tidligere debattinnlegg har tilkjennegitt, og de minner oss om at vi psykologer må huske på den makten og ansvaret vi har.
Med denne betimelige påminnelsen i mente kan man likevel undre seg over hvilket spillerom for autonomi den enkelte psykolog faktisk opplever å ha. Basert på historier om hvordan det er å faktisk jobbe som psykolog «på gulvet» gis inntrykket av at svært mange opplever maktesløshet i møte med de ytre betingelsene (her er vi imidlertid enige med Helge Holgersen, som i intervjuet «Psykologer sutrer for mye» etterspør mer holdbar dokumentasjon for denne virkelighetsbeskrivelsen).
Vi mener at helsepersonells ansvar og autonomi også kommer til uttrykk nettopp gjennom en gryende bevisstgjøring om at de arbeidsvilkårene mange har ikke er holdbare, og verken skal eller bør tåles. Det reises et rødt flagg, og en grense settes. Ansvar tas ved at det tydelig kommuniseres hvordan arbeidsvilkårene oppleves, og hvilke konsekvenser disse har for både den ansatte selv, men også for pasientsikkerheten. «En sliten lege er en farlig lege» var det en gang en utmattet lege som sa etter et 26 timers skift. Det samme kan nok sies om forslitte psykologer.
Flere av disse tydelige stemmene har fått mye støtte i media, noe som har ført til at enda flere tør å si noe om hvordan de opplever sine arbeidsrammer. En slik ærlig og sårbar delingskultur kan være en håpefull, viktig begynnelse på en endring av de arbeidsvilkårene som for de det gjelder oppleves uutholdelige. Dette er nettopp et eksempel på hvordan den ansatte tar ansvar for både seg selv og forsvarligheten ved sin yrkesutøvelse. Vi må derfor ivareta denne sårbarheten med respekt og varsomhet, da skammen over å føle seg utilstrekkelig og udugelig ikke ligger i det fjerne. Når den ansatte tar mot til seg og bærer dette ansvaret gjennom å åpent utvise slik sårbarhet, er det kolleger, arbeidsgiver og politikere sitt ansvar å spisse ørene, lytte aktivt, og forhåpentligvis utvise interesse for å bedre situasjonen. Vi bør ikke stimulere til lukkethet gjennom å anvende en retorikk som signaliserer at uttrykk for misnøye ikke tas på alvor.
LES OGSÅ: Nyutdannet psykolog: – Det kom til et punkt hvor jeg druknet i pasienter
Løsningene finnes, men de avhenger av at vi først begynner med å lytte og å erkjenne at en utslitt og/eller utrygg psykolog ofte ikke er i stand til å utvise den handlekraftige autonomien som blant annet Tessand og Nylund etterlyser. Det trengs også en annen form for fellesskap: et fellesskap rundt at løsningene formes på bakgrunn av å lytte til de som står i det, og å gjøre det trygt for flere å stå fram. Psykologisk trygghet blir derfor en viktig og essensiell del av arbeidskulturen, både for de ansatte og ledelsen. Vi må altså først gjøre det trygt å bli møtt på våre utfordringer, enes om problemet, for deretter å søke løsninger sammen. Psykologisk utrygghet utfordrer og potensielt begrenser psykologens autonomi.
Autonomi i yrkesrollen er kanskje ubegrenset i teorien, men ikke nødvendigvis i praksis. Derfor etterlyser vi med dette innlegget dokumentasjon av i hvilken grad psykologer opplever psykologisk trygghet og reell autonomi og på sin arbeidsplass. Vi mener blant annet at dette er en viktig oppgave for vår fagforening: å kartlegge nærmere og bredere hvor og hvor hardt skoen faktisk trykker. Først da kan vi virkelig enes om hvordan vi skal gjøre arbeidshverdagen bedre.
LES MER: Unge psykologer oversvømmes av pasienter: – Trist og fortvilende