Det var som om noen hadde kastet en sjokkgranat inn i rommet. Mamma hadde lenge forsøkt å få meg til å bruke høyre hånd når jeg spiste. Vi hadde øvd på det, men nå, i et lite sekund, hadde jeg glemt det. Jeg var seks år og stor nok til å vite at profeten sa vi skulle bruke høyre hånd til rene ting som mat og venstre hånd til mer urene ting som dobesøk.
Inni meg skrek jeg
Den sterkt troende mannen hadde villet gi meg en tydelig sosial korreks foran de andre. Han ville vise foreldrene mine at de ikke hadde lyktes med å oppdra meg, og at de ikke hadde kontroll på datteren sin. I plenum rundt middagsbordet virket den påførte skammen akkurat slik den skulle.
Både foreldrene mine og jeg sank sammen i hele kroppen og senket blikket. Et pinlig, tykt lag av stillhet hang over bordet. Jeg vet ikke hvor lenge vi satt slik. Helt frosset. En av «onklene» som var på besøk, en tykkfallen mann med bart, vinket meg bort til seg. Jeg adlød høflig, selv om jeg var litt redd ham.
Han så på meg, smilte skjevt og kløp meg hardt i kinnet. Det gjorde så vondt at tårene spratt. Så løftet han meg opp på fanget sitt. Jeg skvatt. Han forsøkte å få meg til å le ved å lage «brrr»- lyder med munnen mot ansiktet mitt. Kanskje forsøkte han å myke opp den anspente situasjonen. Kanskje ville han bare tulle med meg. Jeg vet ikke. Den strie barten stakk. Munnen hans etterlot slimete spytt på kinnet mitt. Mens alle de andre voksne så på, pirket og kilte han meg. Jeg kjente panikken stige i kroppen, forsøkte å bli liten nok til å skli under bordet. Han tok et hardt grep rundt meg, holdt meg som i en skrustikke, og presset meg ned igjen på fanget sitt. Fortvilet forsøkte jeg å få blikkontakt med mamma. Hun så ikke på meg. Jeg stirret hardt på henne. Inni meg skrek jeg: «Se hva han gjør med meg!» Hun reagerte ikke. Alt hun lot til å høre, var et halvkvalt, lavt «mamma».
Da hun endelig møtte blikket mitt, smilte hun forlegent og så vekk. Så hun på dette som en søt og uskyldig lek? Mente hun at jeg overreagerte og lagde drama ut av ingenting? Pappa lo, og ga meg et blikk jeg hadde lært meg betydningen av. Det sa: «Skjerp deg og ta deg sammen. Dette er ikke noe å skrike for!»
Mannen som holdt meg fast, var en betrodd venn av ham, en som var høyt respektert og verdsatt av alle. Likevel lot han ikke til å forstå hvordan det var å bli tatt på og holdt fast slik, å være så altfor tett på en fremmed, voksen mann og den varme pusten hans. Jeg forsøkte å krympe meg enda mer i håp om å få unnslippe fanget hans og alt det ekle og skremmende jeg kjente på. Da jeg endelig ble sluppet løs, hadde matlysten min forsvunnet. Likevel gikk jeg tilbake til plassen min og forsøkte å dytte i meg kebaben. Denne gangen med den riktige hånden.
Min skam
Hvordan vet vi hva som er ødeleggende skam og hva som er et viktig korrektiv på dårlig oppførsel? Hvordan vet vi når alle disse totalforbudene og forventningene om underkastelse og passivitet gjør barn ekstra sårbare, og forvandler dem til ansiktsløse skygger uten grenser og evnen til å stå opp for seg selv? Jeg visste det ikke da, men jeg vet det nå: Skammen finnes på alle språk, med alle mulige ansikter, i alle kulturer og religioner. Den vokser ikke bare i muslimske og patriarkalske kulturer, selv om den har gode vekstforhold og trives fryktelig godt der.
Da jeg ble født, ble norske barn satt i skammekroken på skolen eller hjemme hvis de ikke oppførte seg slik læreren eller foreldrene ønsket. Å bli tatt ut av fellesskapet, ydmyket og satt i en krok – på utstilling – for å skamme seg, var en kjent og hyppig brukt avstraffelsesmetode i den norske barneoppdragelsen. Det var et uttalt korrektiv på dårlig oppførsel: «Skam deg!» Å daske, fike eller slå barnet sitt som en del av oppdragelsen, var ikke forbudt i Norge før ved lovendringen i 1972 og tillegget i barneloven i 1987. Selv i Bibelen sto det at «den man elsker, tukter man».
Min skam var ordløs. Men som voksen ser jeg hvor synlig den var. Neseblodet kunne renne helt plutselig – i skoletimene, over mattebøkene eller på hjemveien. Røde, store bloddråper dryppet over uløste gangestykker, griset til fine boksider og rene klær. Rødmende måtte jeg be læreren om å få lov til å gå på skoledoen. Der rullet jeg sammen små biter av hardt, rispende dopapir og dyttet det opp i neseborene for å stoppe blødningen. Ofte var jeg så sliten da jeg kom hjem at jeg måtte legge meg ned på sofaen eller sengen for å ta meg en ettermiddagslur.
I første klasse hadde jeg begynt å tisse på meg. Som regel kjente jeg ikke etter om jeg måtte på do mens jeg var på skolen. Alle mine krefter og all min kapasitet ble brukt på å oppføre meg pent og å gjøre som jeg fikk beskjed om. Bare når jeg var alene og gikk hjem langs bekken, kjente jeg det. Jeg forsøkte så godt jeg kunne å knipe igjen og løpe hjem, men det hjalp ikke. Jeg tisset på meg nesten hver eneste dag på skoleveien hjem, og gruet meg til å ringe på dørklokka. Jeg visste at mamma kom til å oppdage det – og kjefte på meg. «Nadia, tum kab bari ho gi?», ropte hun med skarp, oppgitt stemme. «Når har du tenkt å bli stor?»
Tårene rant mens jeg vrengte av meg buksene. Jeg skjønte så altfor godt hennes frustrasjon. Jeg var jo stor nok til å kunne ha kontroll over kroppen min, men så klarte jeg det ikke likevel. Mamma fikk alt ekstraarbeidet med å vaske tøyet mitt. Hvorfor kunne jeg ikke bare ta meg sammen og slutte med det? Hvorfor var jeg blitt en belastning, jeg som jobbet så hardt for å bli den perfekte datter?
Daglig kjente jeg på en vond murring og en stor, veltende kvalme som hindret meg i å spise og fordøye maten. Jeg gjorde så mange feil, og forsto godt at mamma ble fortvilet. Selv ble jeg aldri sint på noen voksne. I stedet gikk jeg løs på meg selv – og alle grunnene til at jeg ikke var god nok for denne verden.
Nakenhet var livsfarlig
Hver eneste dag forsøkte jeg å unngå alt som plaget meg. Men det var ikke lett, handlingsrommet mitt var lite. En kveld, mens jeg satt alene med en «familievenn», som hadde holdt meg fast på fanget sitt, hvisket han til meg at han hadde gjemt «en deilig nakenfilm» på toppen av vitrineskapet i stuen. Med blikket viste han meg hvor den lå. Så oppfordret han meg til å se den når jeg var alene. Jeg svarte ham ikke. Av en eller annen grunn skjønte jeg at den sorte videokassetten måtte være noe skittent og forbudt. Nakenhet var livsfarlig. Såpass visste jeg som syvåring.
Selv om Bollywood-filmene vi ofte så på, var stappfulle av kjærlighet og lidenskap, viste de aldri nakenscener. Ingen kysset. Alt slikt var forbudt. Intimitet kunne man havne i både fengsel og helvete av. Med dette uanstendige forslaget var hele meg blitt smittet og tilskitnet, tenkte jeg. Hva hadde jeg gjort som kunne få ham til å foreslå noe så syndig? Hva var jeg? De neste ukene unngikk jeg stuen. Jeg gikk i store sirkler rundt vitrineskapet. Uten å skjønne hva som skjedde med meg, la jeg snart merke til en irriterende rødme som bredte seg over hele kroppen min. Det startet med hendene, kom snikende som røde, kløende små skjell oppover armene, bena og på baken. Når jeg klødde på utslettet, ble de små blemmene enda mer irriterte. Det var som om hele meg var en betent masse som bare ville blø og klø.
Pappa ble bekymret av all kløingen min og tok meg med til både homeopat og lege. Ingen skjønte hva det kunne være. Eksemet hadde kommet så plutselig. Kunne det være psoriasis? Atopisk eksem? Var dette noe andre i familien hadde? Noe arvelig? Noe jeg hadde spist? Ingen hadde noen gode svar. Og ingen av kremene jeg fikk, lot til å virke. Når pappa ikke kunne være med meg til slike legeavtaler selv, sørget han for at den vennen han hadde mest tillit til, kjørte meg. Mamma hadde ikke skaffet seg nytt sertifikat i Norge, hun snakket ikke godt nok norsk, derfor var det en selvfølge at familiens overhode eskorterte sin kone eller datter til legen. I hans sted kunne det også være en annen mann som familien hadde stor tiltro til.
I vårt tilfelle var barnevakten og ledsageren «familievennen». En gang han var med meg til hudlegen, måtte jeg ta av meg buksen for å vise hudlegen utslettet. Ifølge islamsk lov skulle jenter og kvinner skjule kroppen sin for menn, det hadde jeg lært. Selv hadde jeg aldri sett min egen mamma avkledd. Huden hennes var alltid dekket av fargerikt stoff. Og nå var det to menn som skulle se på meg uten klær. Hva skulle jeg gjøre? Jeg gjorde som jeg pleide. Jeg adlød og protesterte ikke da den mannlige hudlegen ba meg dra ned buksene slik at han kunne se på utslettet.
Jeg ville ikke at familievennen skulle være der, men jeg verken kunne eller klarte å si fra. Han var motbydelig, og jeg skjønte ikke hvordan mamma i det hele tatt kunne gå med på å la ham kjøre meg til legekontoret. Jeg ville skrike: «Jeg vil ikke at han skal ta meg med til legen, mamma! Han er farlig!» På veien dit hadde jeg fantasert om å åpne bildøra og hoppe ut i fart. Men ordene uteble. Jeg adlød bare ordre. Hos hudlegen ble jeg bedt om å bøye meg for å vise frem eksemet på baken og baksiden av lårene mine. Slik sto jeg med ryggen til mannen jeg var så redd for, og kjente blikket hans brenne mot den bare huden min. Så pekte han og tok på sårene mine med de store, fete hendene sine. Hvordan skulle jeg tørre å se andre i øynene etter dette?