Gi litt mer faen – men det er ikke så enkelt

Sigmund Freud mente at vår søken etter lykken er forgjeves. Det er umulig å være lykkelig annet enn i korte glimt. «Livet, slik det er gitt oss, er for vanskelig.

Det gir oss så mange smerter, skuffelser og uløselige oppgaver», skriver han. Problemet er at vi drives av indre behov som kan være vanskelige å få dekket i den ytre virkeligheten.

Det er dette Freud kaller realitetsprinsippet: Omverdenen og andre mennesker tilpasser seg ikke våre behov, og konflikten mellom hva vi ønsker oss og hva som er mulig, er uløselig og frustrerer oss hele tiden.

Lidelsen truer fra alle kanter, fra den ytre verden og alle dens begrensninger, fra vår egen kropp, som er svakere og mer sårbar enn vi ønsker, og som dessuten uunngåelig forfaller og til slutt dør.

Blir ikke lykkeligere av å få barn

Aller mest skyldes problemene våre forholdet til andre mennesker, som jo har sine egne ønsker og behov, som stadig kommer i konflikt med våre. Vi prøver å løse dilemmaene ved avledning, ulike erstatninger for det vi egentlig ønsker oss, og gjennom rus, skriver Freud.

Freud er, som vi forstår, nokså dyster på dette punktet, og vi kan ikke unngå å gi ham rett i mye. Likevel er det vel ikke slik de fleste av oss opplever livet, i hvert fall ikke det meste av tiden.

Skyldes vår hverdagslige fornøydhet og tidvise optimisme da bare at vi lykkes med avledning, erstatning og rus, slik han vil mene?

De seinere eksistensialistene er noe mer optimistiske og mener at vi uansett situasjon kan oppleve mening, som er viktigere og mer varig enn lykke.

Lykkeforskningen viser for eksempel ganske entydig at vi ikke blir lykkeligere av å få barn. Foreldre oppgir tvert imot å føle seg mindre lykkelige enn de barnløse.

Men de som har barn, opplever livet som mer meningsfullt. Livet kan oppleves som svært meningsfullt selv om du ikke nødvendigvis er så veldig lykkelig.

Freud kan ha rett i at lykken er kortvarig, forbigående og ofte bygger på et visst element av selvbedrag, men jeg vil gi eksistensialistene rett i at det egentlig ikke er lykke vi søker. Vi søker noe dypere.

Vi søker mening, tilknytning til andre og den rette balansen mellom trygghet og spenning. Freud og eksistensialistene vil antakelig være enige om at vi faktisk kan komme nærmere slike mål, og at en ambisjon om evig lykke kanskje er mer til hinder enn til hjelp i dette arbeidet.

Filosofien svarer

Hva smerte og lykke er, hva de skyldes, og hvordan vi skal leve med dem, er store filosofiske spørsmål som det neppe er mulig å bli enige om noen endelige svar på. Filosofene har grovt sagt gitt to typer svar som gir to ulike typer anbefalinger om hvordan vi bør forholde oss til dem.

Den ene typen svar og anbefalinger går ut på at vi bør ta kontroll over selve følelsene av vellyst og smerte. Buddhismen, stoisismen og kristendommen er gode eksempler på en slik tilnærming.

Alle tre vil si at det er begjæret som er roten til smerten, og at målet vårt bør være å ta kontroll over begjæret.

Vi kan ikke ta kontroll over hele verden og være sikre på å få behovene våre dekket eller å unngå belastninger, men vi kan slukke begjæret i oss selv og på den måten bli lykkelige likevel.

Buddha så og erfarte at livet er smertefullt og vanskelig fordi vi hele tiden vil noe mer enn vi kan få innfridd.

Det er dette begjæret etter noe mer, heller enn mangelen i seg selv, som er kjernen til smerten. Løsningen blir derfor å begjære mindre og være mer fornøyd med livet slik det er.

Heller enn å begjære og streve bør vi søke selvinnsikt, sann forståelse og forsoning med tilværelsen slik den er. Forsoningen og friheten fra begjær kalles nirvana.

Også i stoisismen, som stammer fra antikkens Hellas og Romerriket, tenker man at opphavet til smerte er begjær.

Du har vondt fordi du vil noe og savner noe. Fred får du når du er fornøyd med det du har, og aksepterer at verden er som den er.

Du bør unngå å knytte følelser til noe du ikke har kontroll over, for disse bindingene kan gi deg smerte, hvis det går annerledes enn du håper. Idealet er å ikke la seg påvirke av følelser, siden disse svinger og er upålitelige.

I stedet bør du være fornuftig og ubekymret og møte alt med «stoisk ro».

Blir irritert og oppgitt

Hva kjenner du når du leser dette?

Selv blir jeg irritert og oppgitt over disse filosofiske retningene og de anbefalingene de gir. For meg høres nirvana og stoisk ro mest ut som likegyldighet til den verden vi lever i.

Vi vet også at de samfunnene Buddha og stoikerne levde i, var opprørende urettferdige, med sine enorme sosiale forskjeller og harde sosiale rangordner som gjorde det omtrent umulig å forbedre livet for seg selv og dem man var glad i.

Er det da greit å bare sette seg under et tre og finne ro for seg selv og koble seg ut av en slik samtid? Buddha forlot til og med kona si og sønnen sin, siden også nære forhold til andre betyr å bry seg og dermed kjenne sorg, bekymring og savn.

Helt sånn er ikke buddhismen og stoisismen ment, har jeg skjønt. Målet er ikke å bli helt likegyldig, men å få fred i sinnet ved å slippe taket i alt annet enn nettopp sinnet, siden sinnet – eller sjelen – er det eneste du virkelig kan ha kontroll over.

Som vi skjønner, deler stoikerne og buddhistene tilværelsen i to deler – den åndelige og den materielle.

Denne inndelingen, som vi finner igjen i mange andre filosofiske systemer og religioner, markerer også et skille mellom det vi kan gjøre noe med, og det som er utenfor vår kontroll.

Stoikerne kunne altså godt ha sagt som mange sier, at det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det.

Kan ikke la vær å bry oss

Vi kan si det samme enda enklere: Hvis noe plager deg, så ikke bry deg om det, hvis du ikke kan gjøre noe med det. Hold fornuften ren og klar, ikke la følelser forvirre deg. Gi litt mer faen.

Men de fleste av oss klarer jo verken å skille slik eller å la være å engasjere oss. Vi føler alltid noe om det som skjer rundt oss og inni oss. Det er jo nettopp disse følelsene som gir mening og verdi til det som skjer.

Det er følelsene våre som motiverer oss. Det er den følelsesmessige betydningen som gjør noe verdt å kjempe for, å arbeide for, å beskytte eller forandre eller i det hele tatt å bry oss om.

Hvis vi lar noe bety noe for oss, betyr det at vi også kommer til å savne noe, unngå noe, ønske, avsky eller begjære noe, foretrekke, elske og ville noe framfor noe annet.

Å forsøke å skru av alt dette, eller å redusere bort store deler av det vi opplever, slik vi gjør hvis vi velger å bare følge fornuften og overse følelsene, er å fornekte det meste av livet, synes jeg.

Det kan være at vi får fred hvis vi ser bort fra alt som forstyrrer, men en sånn fred er ikke bare fred fra smerte. Det vil også være å gi avkall på ønsker, begjær, glede og håp.

Andre havner på utsiden av oss selv

Det finnes ingen flukt fra den malstrømmen av følelser som følger med å være engasjert i verden og livet.

Skillet mellom kropp og sjel, og mellom det vi kan påvirke, og det vi bare må akseptere, fører med seg en forestilling om at vi hadde hatt det bedre hvis vi bare kunne sett bort fra halvparten av oss selv og ganske mye av verden.

Hvis vi skiller så skarpt mellom et slags indre selv eller en sjel på den ene siden og kroppen og den ytre verden på den andre, kan vi heller ikke unngå at alle andre mennesker havner på utsiden av oss selv.

De havner i den delen av verden som vi ikke kan styre, og som vi derfor ikke bør gjøre vår lykke avhengig av.

Andres behov og nød, all urettferdighet og alle sosiale forhold, til og med relasjonene til våre nærmeste, har bare betydning i den grad de er potensielle kilder til smerte eller nytelse for oss selv.

Kilder