«Nei! Du kan ikke tvinge meg til å ta på regnjakke! Det regner bare litt. Jeg vil ha på fleecejakken! Mamma.» roper hun mens tårene presser på. I perioder har viljen hennes vært sterkere enn tålmodigheten min.
Hvordan kan vi håndtere maktkampene med barna på en god måte? Og hvordan vet vi om det er en viktig kamp å ta eller om det er greit å gi etter? Som psykolog og foreldreveileder har jeg hjulpet mange familier å få dreis på grensesettingen, men jeg har også selv trengt råd. Det har ikke alltid vært logisk for meg, men jeg har blitt overbevist om at veien til gode grenser går via følelsene.
Superkraften i alle foreldre
Alle foreldre har i seg en superkraft når det gjelder egne barn. Vi elsker barna våre. Vi har kunnskap om dem, som sitter i marg og bein og i nervesystemet. Og vi er motiverte til det ekstreme for at de skal ha det bra.
Når vi foreldre blir stresset, bekymret eller skamfulle, kan vi miste kontakten med superkraften. Vi kan tvile på den ubetingede kjærligheten, vi føler at vi ikke forstår noen ting og vi kan i øyeblikket bli mer motiverte til å gjøre noe annet enn rolig å holde på en grense.
Det begynte å utvikle seg et mønster der uroen i magen hadde meldt seg bare ved tanken på påkledningsmarerittet, som ventet oss på gangen. Jeg tok meg selv i at jeg gikk på tå hev rundt datteren min. Jeg prøvde å være i forkant og få hindringene ut av veien før det oppstod et problem. Bare myke stoff. Bort med alle lapper! Men selv med femten luer i kurven, var bare én aktuell for den standhaftige seksåringen. Selvfølgelig den som aldri ble ren i vasken og som var altfor stor. Den barnehagen klaget på, og deretter skolen. «Hun kunne trengt en ny lue.»
Du skal alltid være så vanskelig
Når vi foreldre blir sterkt følelsesmessig aktiverte, er det som om vi mister både kunnskap og fornuft og kun har til rådighet automatiserte og ofte ubrukelige strategier. Når det har dukket opp gjentagende konflikter med barna våre, har vi behov for å stoppe opp, møte oss selv med empati og nysgjerrighet og gjenfinne kontakten med superkraften. Først da kan vi få oversikt over hva som er de gode løsningene.
Det er våre verdier og familiens behov som bør legge føringene for hvilke maktkamper vi skal ta. Følelsene dine og kunnskapen du har om barnet ditt når du ikke er stresset, er den beste informasjonskilden til hva akkurat ditt barn trenger av grenser.
Hvor kald og våt er det greit å bli? Hun har jo et godt immunsystem. Jeg fant gode argumenter for å la være å holde på grensen. Jeg hadde ikke tid. Orket ikke. Fikk vondt av henne. Jeg ville at vi skulle være venner.
Det gikk utrolig galt da jeg forsøkte å holde på grensene. Jeg hørte meg selv rope «Alvorlig talt!», true «Da får du bare bli hjemme!» og kritisere personligheten hennes «Du skal alltid være så vanskelig.». Hun ble redd og skamfull. Jeg ble sint og skamfull. Vi havnet lenger og lenger unna det livet på gangen, på badet og rundt middagsbordet som jeg ønsket for oss.
Oppigjennom årene befant jeg meg i det jeg opplevde som viktige maktkamper. Det kjentes ut som at det var nå eller aldri. Jeg måtte ta meg tiden og tåle ubehaget med å holde ut i konflikten, kombinert med å finne en indre ro hvor jeg klarte å holde fast på empatien for jenta som hadde låst seg. Når jeg klarte det, skjedde det noe uventet.
Selvfølgelig er følelsene gyldige
Å validere følelser er det samme som å si at følelsene er gyldige. Det er ikke å si seg enig i hverken følelsene eller atferden som kommer sammen med følelsene. En følelse er en kroppslig opplevelse. Atferd er ord og handlinger. Å validere barns følelser gjør barna mer samarbeidsvillige. Når du sier høyt hvordan du tror det er for barnet, så gjør du en validering.
«Det er ikke rart at du blir sint og lei deg, for du liker ikke å ha på regnjakken. Den er stiv og ekkel. Det er så mye deiligere med fleecen», sa jeg mens jeg var redd for at hun skulle ta det som en aksept for fleecen. «Så da kan jeg ha på fleecen?» spurte hun håpefullt.
Når foreldre har validert, gjelder det å holde på grensen – rolig og nøytralt – uten å klandre barnet.
«Du må ha på regnjakke i dag» gjentok jeg rolig for hvert argument som haglet mot meg. «Jeg vet du ikke liker det. Det blir regnjakke i dag.». For en som trives best i fremdrift var det en prøvelse. Inni meg var jeg usikker på effekten.
Det er ikke en konkurranse, men det kan kjennes sånn ut
Jeg måtte grave dypt i mitt kreative indre for å finne nye validerende setninger innimellom beskjeden om å ta på jakken. «Det er ikke så lett å gå med på regnjakke når du har bestemt deg for fleecen. Det kjennes litt som å tape. Det er en kjip følelse» prøvde jeg meg med. «Dette er ikke en konkurranse, mamma», parerte hun.
Jeg fikk tilløp til panikk og minnet meg selv på at det viktigste var å forbli rolig. «Det har du rett i. Det handler om at du ikke skal bli våt og syk. Det blir regnjakke i dag.». Fem minutter senere gikk hun ut døren. Det ble regnjakke denne dagen. Hun var ikke fornøyd, men hun var heller ikke redd for at jeg ikke var glad i henne eller skamfull over å være så vanskelig.
Neste regnværsdag ble det også regnjakke, og denne dagen tok det ikke tjue minutter. Nå gikk vi inn i en god periode med færre vonde maktkamper.
Når vonde følelser kommer i veien for grensesetting
Av og til jobber vi hardt med både å validere, og å holde på sunne grenser som vi ønsker å ha og mener er bra for både oss og barnet. Likevel kan det fortsette å ta en evighet hver eneste gang vi skal sette en grense eller det ender med at vi til slutt ikke har noe annet valg enn å gi etter.
Da kan det hende at det er noe sårt i relasjonen som ikke er reparert. Barnet vil ofte avvise alle våre forsøk på å gi omsorg når det er tilfelle. Noen ganger trenger vi voksne å ta ansvar og si unnskyld for noe vi har gjort eller ikke gjort, i en enkelt episode eller over tid, som har medført følelsesmessig smerte for barnet. Da blir det igjen lettere å sette grenser og overholde regler.