Da jeg selv ble utbrent for rundt 20 år siden, var det ingen som kunne fortelle meg at jeg hadde et karaktertrekk som gjorde meg spesielt utsatt for utbrenthet. Det var heller ingen som kunne hjelpe meg å forstå at mitt behov for å gjøre noe, å legge hodet på hoggestabben for å endre på det som var galt, også var en del av min personlighet.
Forskningen viser nemlig at blant mennesker som er sensitive i en eller annen grad, er det en god del som er såpass sensitive at de slites ut av dagens samfunn. De kalles på folkemunne for høysensitive. De har noe som i medisinen kalles sensory processing sensitivity. Det er helt normalt, og ikke noe problem dersom man vet hvordan man tilpasser livet til seg selv. At noen er mer sensitive enn andre er faktisk veldig viktig for at vi skal overleve som samfunn.
Nå har nyere forskning satt søkelyset på et trekk som gjør høysensitivitet ganske ulikt det media og lærebøkene har lært oss. Endelig, sier jeg, som kjenner meg igjen i det forskningen kaller «high sensation seeker». En som søker opplevelser, endring, følelsesrush.
Dette trekket gjorde at jeg stakk nesen frem da det kokte som verst på jobben, og som startet mitt eget senter fordi jeg følte at det var akkurat det jeg manglet da jeg var utbrent. Det gjør at jeg skriver kronikker når jeg frustreres over ting som ikke virker i samfunnet. Det skulle man ikke tro at en høysensitiv person kunne gjøre, hvis man tror det man leser.
Den kreative og spenningssøkende
I en artikkel i Psychology Today forklarer psykolog og høysensitivitetsforsker Elaine Aron, PhD, at å ha begge disse trekkene kan skape utfordringer frem til du forstår dem. Dette er noe vi som forstår høysensitivitet har visst lenge, og som er grunnen til at vi ikke gir opp å snakke om det.
Forstår du hvordan du fungerer, vil du ikke gå i fellene som gjør deg syk, men finne løsninger som passer for deg. Dersom hjelpeapparatet hadde forstått det, kunne symptomer som depresjon, angst og utbrenthet blitt betydelig redusert. Dette er nemlig den gruppen som er mest utsatt.
Denne nye forskningen kunne hjulpet meg uendelig mye for 20 år siden. Tenk om jeg kunne forstått dengang hvorfor jeg måtte brenne meg på fingrene, figurativt sett, hver gang jeg opplevde at noen ble utsatt for urett. Jeg hadde sluppet langtidssykemelding, antidepressiva (som ikke virket i det hele tatt), utallige legebesøk og psykologhjelp. Jeg hadde sluppet å belaste systemet. Nyere forskning viser også at høysensitive har større sensitivitet for hjelp, altså at hjelpen virker bedre for dem enn den gjør for andre. Etter å ha jobbet med dette i femten år, kan jeg skrive under på at det stemmer.
Hadde jeg fått hjelp til å forstå dette da jeg var på bunnen, kunne jeg sluppet unna med langt mindre enn de fem årene det tok å få livet på plass igjen. Jeg gjorde det på den måten jeg forsto best, nemlig ved å prøve å endre situasjonen for andre i tilsvarende situasjon, ved å starte et kreativt senter, Impulssenteret, for mennesker som ikke får utløp for disse behovene ellers i livet. Derfor har all forskning som har kommet på dette feltet falt i svært god jord hos meg. Derfor vet jeg at det samme gjelder for veldig mange andre enn meg selv.
Mange risikerer å bli feiloppfattet
Høysensitive mennesker er forsiktige av natur. De utsetter seg ikke så lett for fare. Det tar ofte litt tid før de vet om det er trygt å gi seg ut på ting som andre gjør med største selvfølgelighet. Oppmerksomheten og fokuset på høysensitivitet har i årevis dreid seg om hva høysensitive bør unngå, men dette er altså bare halve sannheten. Hvis 50 prosent av alle høysensitive også er sensation seekers, er det mange som risikerer å bli feiloppfattet.
Den første forsiktigheten bidrar til at de blir oppfattet som forsiktige, og deres behov for å faktisk prøve seg på utfordringene kan bli neglisjert. Allerede som små barn kan de bli opplært til å tro feil om seg selv. Deres reaksjoner kan bli misforstått, og de lærer ikke å forstå egne følelser.
Nå har jeg lært meg hvordan jeg kan håndtere tilsvarende situasjoner. Jeg har lært andre hvordan de kan håndtere deres situasjoner. Ikke fordi jeg vet hvordan andre skal løse sine utfordringer, men fordi jeg forstår både høysensitivitet og high sensation seeking, både hver for seg og i kombinasjon. Når jeg forklarer dette for andre med slike trekk, skjer endringen veldig raskt.
Det er svært bemyndigende å kjenne seg selv og sine styrker og svakheter, som i dette tilfellet er akkurat det samme. Sensitivitet er en superevne som også er veldig sårbar. Derfor mener jeg det er avgjørende at helsevesenet holder seg oppdatert på denne forskningen.
Kan gi langt flere et langt bedre liv
Vi har hittil lært at høysensitive har lett for å bli overstimulert, og at dette fører til uønsket oppførsel. De slutter å virke. Denne nyere forskningen viser hvorfor understimulans er et like stort problem. Hvordan løser høysensitive mennesker sine utfordringer når de ikke blir forstått? Hvis ikke de finner sine egne metoder, blir symptomene fort noe som må behandles i helsevesenet. Egne løsninger kan være svært skadelige eller ytterst samfunnsgagnlige – en skal de få til sistnevnte, må de vite hvordan og hvorfor. De må forstå hvem de er og hvordan de virker, og de må ha redskapene.
Et av de store funnene i den siste forskningen henger godt sammen med andre forskningsresultater. Høysensitive er per definisjon kreative. En av løsningene for et godt liv som høysensitiv high sensation seeker, er å bruke kreativiteten aktivt.
Når vi nå ser at en av de virkelig virksomme løsningene er kreativitet, må vi som samfunn få ny forståelse av hva dette dreier seg om. Kreativitet har vært forsømt i skole og utdanning fordi det ikke fører til lønnet arbeid. Men mangelen på kreativ trening fører folk ut av lønnet arbeid. Kreativitet er å skape noe nytt, selv, innenfra. Den er lett tilgjengelig, gir ansvar og autonomi, glede og mening. Den gjør at vi holder oss vitale og friske. Vi skulle hatt det på blå resept, men vi må lære den fra barnsbein av.
Vi har et helsevesen som er overbelastet. Ved å forstå høysensitivitet, og at noen av oss i tillegg er high sensation seekers som må tenke før vi handler, kan vi faktisk begrense behovet for helsevesenet betydelig. Men aller best er at vi faktisk kan bidra til at mange mennesker får veldig mye bedre liv.